10-2007: Mohammed Abbou: Tyve år med lidelser
Mohammed Abbou: Tyve år med lidelse
Hvor bedrøvelig er det ikke å måtte bo i et samfunn, styrt av en stat som ikke garanterer menneskerettigheter, heller ikke verdighet eller frihet, og som mobiliserer sine institusjoner i den hensikt å undertrykke borgerne uten å måtte stå til ansvar for sine handlinger overfor noen.
Hvor smertefullt er det ikke for en intellektuell å se at flertallet av innbyggerne i ditt land lever under et skrekkregime og dermed i stor grad søker trygghet for seg selv og sine familier.
Hvor trist er det ikke å se at opposisjonen, til tross sine mange ofre, ikke har lykkes med å fjerne despotene.
En stat som ikke respekterer rettstatens prinsipper, et folk paralysert av frykt og en svak opposisjon: Slik er resultatet av tjue års styre, under ledelse av ledet av den tunisiske republikkens andre president Zine el- Abedine Ben Ali; en stat som ikke respekterer rettsstatens elementære prinsipper.
Staten er nødvendig for å sikre samfunnet, for å sikre at rettferdighet overvinner personlige hevntanker, for å utarbeide lover og sørge for at disse respekteres av borgere med de samme rettigheter og plikter.
I Tunisia, refererer vi ofte til denne definisjonen som referanse i vårt dagligliv. Men vi står overfor institusjoner som fungerer mer eller mindre normalt. Vi står overfor et sikkerhetsapparat som av og til forfølger og straffer kriminelle, men samtidig opptrer som en bande som truer, angriper og torturerer helt uten respekt for de lovene de er satt til å håndheve.
Staten har bevisst plassert sine egne – de mektige – som ikke må stå til rette for noen, over loven. Ingen får lov til å kritisere dem, enn si fordømme eller avdekke den korrupsjonen de er involvert i. Gjør du det, blir du kastet i fengsel. Skrikene om hjelp fra innsiden av fengselsmurene får ingen oppmerksomhet, heller ikke uttalelser fra vestlige allierte, uttalelser som ofte står i motsetning til andre skjulte holdninger.
Disse samme institusjonene blir tidvis brukt til å forfølge opposisjonelle som tør å kritisere det sittende regimet. De blir fratatt livsgrunnlaget, de blir utsultet og ydmyket på en måte de aldri vil glemme. De blir angrepet på gaten, og barna deres blir mobbet. Alt dette for å sikre regimets eksistens og absolutte makt, en makt som legitimeres gjennom valg gjennomført i et klima av frykt. Et mindretall av velgerne blir tvunget til å stemme i regimets favør gjennom, demonstrativt (og i alles påsyn), å legge en rød stemmeseddel i urnen. Samtidig sørger valgmedarbeiderne for å stemme på vegne av alle dem som ikke er til stede, alt dette mens Tunisias vestlige partnere har som oppgave å promotere landets gode rykte i utlandet.
Et folk paralysert av frykt
Det tunisiske regimet sprer frykt i befolkningen for å holde på makten. Da jeg våget å fordømme den situasjonen vi lever under i Tunisia, brøt jeg et tabu gjennom å eksponere skandalene og avdekke korrupsjonen. Det var da myndighetene bestemte seg for å forfølge min familie. Så kastet de meg i fengsel for å ydmyke meg.
Til tross for det store presset myndighetene ble utsatt for, forlenget de fengselsoppholdet mitt så lenge de kunne. Ikke fordi jeg ledet en organisasjon som representerte en trussel mot regimet. Ikke engang fordi jeg stilte spørsmålstegn ved makthaverens trone, en trone dekket av blod og tårer. Nei, den eneste grunnen var at jeg, etter deres syn, var representant for en konfrontasjonslinje som truet med å forgifte hele samfunnet.
Dette er bare et lite glimt av den politikken regimet har ført i 20 år. En politikk som også ble ført av den forrige presidenten.
Jeg husker en vits som ble fortalt av nå avdøde Mohamed Chakroun da han var statsråd i president Bourgibas regjering og han ledsaget presidenten til innvielsen av en avdeling av nasjonalgarden som nylig var blitt «tunisifisert». Chakroun sa: «Det ville vært fornuftig hvis folket lærte å elske Nasjonalgarden etter at de alltid har fryktet [det franske] «Gendarmeriet». Bourgiba repliserte: «Det hadde vært bedre om deres frykt for «Gendarmeriet» besto.
Denne tradisjonen med fryktpolitikken som redskap for regimet – er blitt styrket og utvidet under den sittende presidenten. Denne politikken er blitt en «skole» med avanserte metoder. Myndighetene går så langt som til å bekjentgjøre sine bedrifter på dette området slik at innbyggerne tydelig skal forstå at det ikke inngås kompromisser og at det ikke finnes nåde for de som utfordrer dem.
Det sanksjoneres ikke lenger kun gjennom fengsling og tortur, men også gjennom kollektiv avstraffelse som for eksempel å la nærmeste familie til fangene sulte. De som vil ofre frihet og helse for en sak, skal forstå at man også utsetter sin familie og sine barn for sult, terror og ødeleggelse.
Maktapparatet har hatt beundringsverdig stor suksess med denne politikken, og fram til i dag har et flertall av folket vært engstelige for i det hele tatt å snakke om politikk.
En svak opposisjon
Tunisia skiller seg fra andre arabiske land fordi det er etnisk og religiøst homogent. Den store majoriteten er sunnimuslimer. I Tunisia finnes det ikke minoriteter, ei heller stammesamfunn som krever spesiell beskyttelse og derfor oppstår ikke den type konflikter som man ser i andre arabiske land.
De ulike sivilisasjonene som har etterfulgt hverandre og slått rot i Tunisia har, sammen med naturen og den geografiske beliggenheten, gitt tunisierne et mildt og tolerant temperament. I tillegg har landet hatt besøk av et stort antall turister i de siste 50 årene. Tunisierne har vendt seg til turistene. Tunisiere har også nytt godt av et høyt utdanningsnivå, takket være avgjørelser som ble tatt da landet ble uavhengig.
Disse sidene ved Tunisia er tilstrekkelig for at landet skal utvikle seg til et demokrati der rettstatens prinsipper råder og sikrer verdighet, frihet og framskritt for alle borgere, uten fare for konflikter og kaos.
Den tunisiske opposisjonen er fullt klar over dette, men den har fortsatt ikke klart å samle seg til å bli en politisk kraft. I skjæringspunktet mellom frykten for represalier og ideologiske motsetninger (som ofte utnyttes av myndighetene), har den så langt ikke lykkes i å mobilisere en vesentlig del av innbyggerne og samtidig frigjøre disse fra frykten som råder.
Dette er den bedrøvelige virkeligheten, det er som om drømmen vår nekter å bli oppfylt.
Men bevisstheten om situasjonens alvor og de ulike forlik som dukker opp blant de mange politiske strømninger og ideologier på den ene siden, og enkelte tegn som viser at regimet blir avvist av flere på den annen side, vil hindre oss i å gi opp denne drømmen. Dette trass økt undertrykking, og trass de mange stemmene som sprer tvil og håpløshet.
Vår besluttsomhet og vilje vil bli kronet med seier, og hvis vi ikke når fram, har vi full tiltro til neste generasjon.
Mohammed Abbou
Tunis, October 2007
Denne artikkelen ble bestilt av Tunisian Monitoring Group (TMG) og ble offentliggjort i en rekke vestlige medier i forbindelse med 20-årsjubileet for president Ben Alis maktovertagelse i november 2007. Artikkelen er oversatt fra engelsk og fransk av Elisabeth Eide og Carl Morten Iversen. Mohammed Abbou er advokat og MR-aktivist som ble fengslet pga. sine uttalelser på internett. Han ble løslatt 24. juni 2007 etter å ha vært fenglset siden mars 2005.
