Av sjelden art: En hyllest til Eugene Schoulgin

19.04.2021

Forfatteren Eugene Schoulgins bidrag til kulturlivet og ytringsfrihetskampen er ikke annet enn unikt. I dag fyller han 80 år, og Norsk PEN har samlet hyllester og hilsener fra noen av de mange personene som har blitt berørt av hans skikkelse.

Som en forfatter og ytringsfrihetsforkjemper, og som en venn og kollega, har Eugene Schoulgin satt dype spor, både i Norge og internasjonalt.

Forfatteren Eugene

Eugene ble født inn i et kunstnermiljø i 1941, og brukte sin stemme og penn som redskaper fra ung alder. Sterkt inspirert av sin kunstner-far, Alexander Schultz, førte veien hans ham inn i en rik forfatterkarriere.

I slutten av 20-årene debuterte Eugene Schoulgin som forfatter med romanen Kaninburene. Han har til sammen utgitt åtte romaner, to novellesamlinger og vært medredaktør på antologien Bitre mandler fra Afghanistan. Ikke bare er han svært bereist og mangespråklig, hans bøker har reist over landegrenser og berørt folk verden over.

Ytringsfrihetsforkjemperen Eugene

Fra hans kulturelle tilværelse sprang hans engasjement for kulturell frihet og ytringsfrihet. Dette dyptgående drivet førte Eugene inn i PEN-familien på begynnelsen av 1990-tallet, hvor han siden har vært en sentral skikkelse; først i Svensk PEN, deretter med mange og krevende verv i PEN International; leder av Writers in Prison Committee, internasjonal sekretær, og nå visepresident i PEN International. De siste tiårene har Eugene også viet et stort engasjement som aktivt medlem i Norsk PEN.

Han forklarer selv at hans engasjement for ytringsfrihet slo røtter etter et besøk på fengselscellen til den tyrkiske forfatteren İsmail Beşikçi : «Det gjorde så voldsomt inntrykk på meg. Da jeg gikk ut fra det fengselet var jeg så fylt med raseri over at man kunne behandle mennesker på den måten at jeg kjente at jeg kan ikke fortsette å leve som før, jeg må gjøre noe. Alt jeg har gjort i PEN etter dette har sitt utspring i den opplevelsen.» Han har poengtert at det er nettopp dette raseriet som har drevet hans vilje og pågangsmot i kampen for rettferdighet.

Som medlem i Norsk PEN var han en pådriver for fribyordningen. I 1998 var han en del av en større norsk delegasjon som etter langvarig arbeid fikk den jemenittiske poeten Mansur Rajih ut av fengsel og til en trygg havn i Norge. Som den andre fribyforfatteren i Norge er Rajih en av de mange personene Eugene har kjempet for.

Hans kamp for rettferdighet for forfattere, journaliser og kunstnere førte ham til konferansesaler, rettssaler og fengsler i Afghanistan, Mexico, Peru, Sør-Korea, og, ikke minst, Tyrkia, hvor han har vært til stede på mer enn 200 rettssaker.

Takk for ditt engasjement, din klokskap og ditt pågangsmot, ditt rike bidrag til Norsk PEN og for ditt utrettelige arbeid for ytringsfriheten.

Gratulerer med dagen, kjære Eugene!

Se «Aldri redd, men rasende!» – Et møte med Eugene Schoulgin.

Hyllester til Eugene Schoulgin:

Geir Mork - tidligere forlagssjef i Gyldendal

EUGENE SCHOULGIN – ET RISS

Når Eugene snakker, kan en høre spor fra flere steder og flere tider. Hans presise norsk har et lett alderdommelig preg fra den urbane oslotonen fra noen tiår tilbake. Fascinerende spor etter mangfoldige år i flere utland er også mulig å høre. Mest bestemt, men på en særegen måte, er gjenklangen fra årene i hans andre hjemland, Sverige.

En av Eugenes største gleder må for øvrig være samtaler. Det henger nok sammen med hans kanskje største interesse, andre mennesker. Med sin vennlige og interesserte form får han ofte sjelden god kontakt. Kanskje oftere med kvinner, enn med menn.

Språket til Eugene får herlig kontur når engasjementet denne dannede mannen bærer på, overraskende bryter ut i distinkt bannskap. Da gløder det i rommet. Og det humanistiske gliset, som Eugene inkarnerer, blir synlig.

Oslo-gutten Eugene ble født inn i et kunstnermiljø i 1941, sterkt preget av sin far Alexander Schultz – sentral maler og seinere professor på Kunstakademiet. Immigrant fra St. Petersburg og Paris, med norskættet mor. Barndommens år for Eugene får også klare preg av opphold og samvær sammen med familien på den europeiske kunstscenen med opphold i Frankrike og Italia i etterkrigsårene. Språk ble slik preget inn i den ungdommelige Eugene. På sine eldre dager har han med vemod beklaget at han aldri lærte seg farens russiske farsmål.

Studietiden la Eugene til Sverige med klassisk arkeologi som sitt hovedfag. Han skaffet seg tre barn og flere koner, riktignok ikke samtidig. Og han skiftet etternavn fra Schultz til Schoulgin, begge navn med røtter i det imperiale Russland. De som har blitt velsignet med Eugenes vennskap, og sammen med ham har hengitt seg til samtaler om historien og fortiden, har kunne høre ham generøst øse fra sin mangfoldige slekts forråd av historier. Vi er nok flere som, så langt, forgjeves har oppfordret Eugene til å feste et rikt utvalg av disse til skrift.

Med sin kompetente kjærlighet til både malerkunsten, teatret, operaen og den klassiske musikken, til språkene og historien, kunne den unge arkeologen ha valgt seg flere arenaer for flere liv. Det har han også gjort. De to viktigste har nok blitt hans eget forfatterskap og et brennende og uegennyttig engasjement for den internasjonale ytringsfriheten og kunstens uavhengighet. Ved siden av et liv som modig aktivist har Eugene Schoulgin i mange år vært visepresident i PEN International.

Eugene Schoulgin debuterte som forfatter med romanen «Kaninburene» i 1970. Hans første forlag var Cappelen underlagt den humoristiske patriarken Henrik Groth. Senere kom Eugene med bøkene sine til Gyldendal. Mange regner Federico-trilogien fra 1980-tallet som hovedverket i hans kresne forfatterskap. Jeg tillater meg likevel å peke på romanen «Av en annen verden» fra 2015 som hans kanskje rikeste bok. Med sitt medlevde forhold til Tyrkia, «de doble agendaers land», og særlig til metropolen Istanbul, hvor Eugene i mange år levde og åndet, står denne romanen selvstendig og suveren i den nordiske samtidslitteraturen. Lest av «the happy few».

Om det er slik at de mange kildene fra år i utlendighet gir dette forfatterskapet særegne og rike kilder, er det kanskje også slik at denne mangedoble tilstanden dessverre har blitt en hemsko for det praktiske gjennomslaget for det det samme forfatterskapet. I Sverige har trolig Eugene Schoulgin blitt oppfattet som en norsk forfatter. I Norge derimot mest som en fremmed fugl bosatt i mange land? Er det noe i dette, viser det både til et paradoks og et tap. Norsk litterær offentlighet hadde hatt godt av å bli mer utsatt for dette særegne forfatterskapet.

Først de siste årene har mannen så landet fast i Norge, nærmere bestemt på barndommens Røa. Vi som har fått gleden av å bli kjent med dette mangfoldige mennesket, vet at denne internasjonalisten har dype røtter i Norge og det norske. Noe som blant annet kommer til uttrykk gjennom hans forhold til Røros.

Dette paradokset, som rommer en form for kulturell eller provinsiell urettferdighet som nok har rammet gjennomslaget for hans bøker i Norge, har trolig dessverre blitt forsterket av de mange årene med modig og egennyttig innsats for andre forfattere, med vekslende base i byer som Stockholm, Moskva eller Istanbul.

Som ung vagabond kom Eugene sammen med sin bror Alexander til Afghanistan og Kabul. I modne år vendte han tilbake til byen på oppdrag for PEN. Engasjementet for forfulgte kollegaer har gjennom tiårene gått som en rød tråd gjennom livet hans. Med innsats i land som Russland, Ukraina eller Indonesia. Og framfor alt i Tyrkia de siste vel 20 årene. I flere år på 2000-tallet bosatte Eugene seg i Istanbul, lenge i bydelen Üsküdar på asiasiden med sikt over innløpet til Bosporos og relieffene av sultanenes praktbygg på andre siden av stredet. I denne byen utviklet han vennskap med store samtidige forfattere som Ahmet Altan, Orhan Pamuk og Aslı Erdoğan. De har alle i tiltakende grad fått smake den nye sultanens misnøye.

I noen magiske junidager i 2011 reiste byens unge befolkning seg mot den kommende tyrannen Recep Tayyip Erdoğan. I millioner strømmet befolkningen til Taksim og Geziparken. Forfatterne mobiliserte på Twitter. Tilhengerne til fotballstorhetene Fenerbahçe, Galatasaray og Besiktas la for en stakket stund bort sin evige rivalisering. Hånd i hånd patruljerte de syngende og fredelig på Taksimplassen for å beskytte ungdommene mot opprørspolitiet som vaket i gatene nedenfor. Som de smilende sa, vi har jo treningen. Vi har noen få heldige norske som fikk oppleve dette elleville karnevalet som varslet om en bedre framtid. Aktivisten Eugene nådde fram til det bitre nachspielet, dusjet med tåregass av Erdoğans styrker som ble satt inn mot Istanbuls befolkning. Men det er slike som Eugene som har framtiden på sin side.

Eugene Schoulgin har i mange år vært en viktig spiller på denne mangfoldige og vanskelige internasjonale arenaen. Språkmektig, talefør og modig. Diplomatisk og vennlig når dette har virket. Skarp og spydig når dette har vært eneste mulighet. På de indre linjene, blant sine egne, har han heller ikke nølt med å tale tydelig når opportunisme og forfengelighet har vist seg. Eugene synes å ha absolutt gehør når slike akk så menneskelige sider kryper fram.

Eugene Schoulgin fyller 80 år 19. april 2021. Ettervirkningene av en kjeveoperasjon har vært til plage siste årene. Mot dette står en ubendig livskraft. Eugene har talende nok flere ufullførte litterære arbeid på gang. Eksistensielt er kanskje monografien over hans far, maleren Alexander Schultz, den viktigste for ham.

Måtte Eugene få mange, nye skapende år!

Vi er mange som har nytt godt av, og som med glede ser fram til fortsettelsen, av den sjeldne rikdommen vennskapet og samtalene med Eugene Schoulgin så raust gir.

William Nygaard - tidligere forlagssjef i Aschehoug forlag, tidligere leder av Norsk PEN og Eugenes tremenning

Kjære Eugene,

Du fyller 80 år og bør hylles. Dine 75 år feiret Elvan, Hege Newth, du og jeg i enkelhet på en favoritt-restaurant i Istanbul. Din kjære bror ønsket storfeiring ved et høve, men du var travel, han også, og det ble aldri en anledning til å sette deg skikkelig på plass. Det er vi mange som savner. Nå er så sannelig tiden inne.

Vi har kjent hverandre i alt for få år. For det var ved levende lys i ditt dystre rom i Kabul, i Den Norske Afghanistan komites hus, på vår første felles reise så sent som i desember 2004, at jeg gjorde den forskrekkende oppdagelsen, at denne aktivisten var min tremenning – vi var rett og slett i slekt! Din bestefar, juristen Kristen Nygaard var min bestefars bror. Og jeg hadde altså en vaskekte forfatter av stort format i nærmeste slekta. Slikt kler jo en forlegger, tenkte jeg vel. Det kunne jeg si uten den gang å ha lest for mange setninger av deg, men mytene talte i din favør. Mye er tatt igjen siden den gang…

Din kunstner-far, Alexander Schultz, var et stort navn, men hvordan kunne jeg ane at den kjente maleren ved et annet etternavn var din halvt russiske far?

Det var vel en slags opportunistisk hevn mot din høgstemte svenske svigerfar at du, denne fattige og venstrevridde rabulisten av en forfatter fra Røa, tok tilbake sitt fornemme russiske adelsnavn, Schoulgin. Du overrumplet en nedlatende og kritisk familiens høvding ved å gjøre hosene tiltalende for det svenske adelskap og smigret din kjære, selv om det ikke var tilstrekkelig til å redde et ekteskap. Dertil var du nok for norsk, modig og ærlig og et navne-skifte endret ikke kunstner-sønnens oppriktige sjel.

Det var altså ikke slekta, ei heller litteraturen, som brakte oss sammen. Tvert om har du presisert at du holdt deg aktivt unna min arbeidsplass, Aschehoug, fordi habilitet ikke skulle trøble til bedømmelsen av dine utgivelser. Det var PEN-arbeidet, arbeidet for ytringsfrihet og menneskerettigheter, som hadde ligget ditt hjerte nær i årtier og som gjorde at vi havnet på samme arena. Det flotte er at det finnes en del politiske og akademiske idealister i storfamilien, alt fra nasjonsbyggere i generasjonene før oss til våre samtidige i LO, akademia, politisk EU-kamp, humaniora og jussen med deg som den fremste blant de fremste i innsats for ytringsfrihet og menneskerettigheter, nasjonalt som internasjonalt. Jeg husker med respekt denne veltalende og høyt profilerte lederen på PEN Internationals års-kongress i Tromsø, september 2004. Du var sagnomsust som PENs tidligere internasjonale sekretær, den viktigste av alle verv innen PEN-bevegelsen. Jeg fikk en forsmak på ditt format i slike kretser, denne gang på norsk grunn, ved dine veltalte indignerte innlegg på ytringsfrihetens vegne. Vi var mange som var stolte. Ikke minst forleggerne. De hadde vist katedralsidens uvanlige raushet for å få kongressen i farta på norsk jord. Og de solte seg i suksessen.

En reise til Afghanistan høsten 2004 ble min første utflukt sammen med deg, denne veteranen i PEN International, nå æres-visepresident, ganske fornemt. Jeg var naivt uvitende om form og omfang av PENs engasjement i utlandet og ble tatt med som læregutt etter flere år i Norsk PENs styre – vel å merke på egen regning. Vi skulle følge opp et dristig initiativ året i forveien som du og Elisabeth Eide stod for. Dere hadde med stor bram startet Afghansk PEN. Norsk UD stilte opp med bravur. De har bidratt med grunnfinansiering hvert år siden den gang. Bidraget må være noe av den mest konstruktive og effektive bistandshjelp norske myndigheter har bedrevet i Afghanistan, en direkte støtte til ytringsfrihet og menneskeverd, og ikke mest til krigerske ISAF-styrker. Afghansk PEN etablerte seg som et eget senter, et unikt samlingssted og en demokratisk arena for det frie litterære ord i landet. Du og Elisabeth ga dem ståsted og trygghet. Der møtes kvinnelige forfattere med sine mannlige kolleger – slett ingen kulturell selvfølge – til høytlesning og samvær. Der får de litterære råd, og PEN kan bidra som forleggere for å sikre bøkenes formidling i ulike afghanske språk og dialekter. Det var en begivenhet da vi norske i 2004 kunne bringe atten stemmer ut i verden ved en norsk antologi, Bitre mandler, utgitt på Aschehoug, redigert av Elisabeth og deg. Det ble et eksotisk pust av litterær formidling.

Du er selv en fargerik forteller – skriftlig som muntlig. Dine muntlige historier, ikke skrøner, prioriteres etter effekt. Du ser din målgruppe an. Såpass strateg er du. Blant dem er beretningen om deg og din bror til hest gjennom Pakistan og Afghanistan i fredeligere tider på sytti-tallet (1976 Hindu Kush), en slags Lawrence of Arabia-fantasi, dere til hest med flagrende gevanter ridende fra landsby til landsby gjennom det tørreste og varmeste landskap. Du fikk et forhold til land og folk. Dine karismatiske og maleriske beskrivelser stimulerer kvinners drømmer og menn til å higes etter heltedåder. Jeg har selv vært vitne til effekten på det feminine og med merkbar sjalusi…

Historiene bringer du fra erfart liv. Det har du – mer enn noen annen jeg kjenner – styrt etter din lyst og dinmening om det meningsfylte. Du drives av en ubendig trang til å by på deg selv. Din oppvekst i kulturens og kunstens mangfold hjemme som ute har skjerpet dine sanser og ditt skjønn – bevissthet, smak, følsomhet, åpenhet og politisk «omsorg». Selv dine klesantrekk har preg av en blanding mellom bohemens og borgerskapets bevissthet om stil. Spranget fra ustoppelig å dele rom med din ugifte tante på de fargerike italienske kunstner-turer til møte med Picasso er unektelig skapende kontraster. Slik går ikke en internasjonal kunstner-sønn gjennom livet umerket av det særegne.

For du spør deg, hva bør vi bruke den tilmålte tiden til hvis ikke sansene settes på prøve, være seg i spenning, kunst, fantasi eller sensualitet? Politikk også. Du kan gi mange svar på slikt. Ditt aktivist-arbeid i ærlig og rotfestet engasjement har gitt utfoldelse – med mening for mottaker og deg som idealist. Vi er mange som har spurt hverandre – hvilke bøker ville du ha skrevet hvis det ikke var for alle dine frivillige «forstyrrelser». PEN har spilt deg noen tidkrevende puss, vil noen hevde, selv om du selv aldri ville vært dem foruten. Du kunne i det lange løp neppe vært en «strukturell» forfatter med bok hvert annet år.

Skjønt, du forsøkte og lyktes i noen tid. I strevsomme Stockholm. Du reiste, flyktet nesten, for å finne ro – fra adelskap, forventninger, snobberi og skrivepress til dine tyrkiske kampfeller for ytringsfrihet og menneskeverd. Motet til å søke friheten var kunstnersønnens privilegium. Du kunne fordi du visste – hva oppriktighet innebar. Du bosatte deg i Istanbul i et slags laboratorium for lyststyrt utfoldelse – et vekselspill mellom forfatterskapet, PEN-idealismen og langt fra adelskap, ekteskap og borgerlig f-skap i et kontrastfullt univers. Dine venner der er kulturens og aktivistenes miljø, like mange kvinner som menn. Dine kvinner være seg i Oslo, Tønsberg, Stockholm, London, Minsk og Istanbul, kun du vet hvor, beskriver du med lojalitet og varme. Jeg har ikke hørt annet enn de mest smigrende beretninger med ulike vinklinger, riktignok. Og jeg har hørt mye. Det var kun den betydningsfulle sviger`n som var fandenskapet.

En sentral kommentator i Dagbladet spurte meg en gang hvorfor alt dette intense PEN-styret mot Tyrkia, dette landet bortgjemt der øst i de fordums osmanske egne? Det skal erkjennes at typen har kommet på andre tanker etter hvert som dette mulighetenes land blir drevet på despotisk vis mot rettslig og demokratisk sammenbrudd. Det kunne så enkelt vært ledet annerledes, som et mønsterland i balansen mellom muslimsk og vestlig kultur. Dette så du og kampfeller i PEN og var fascinert av hva det kunne vært. Det så Europa også og ga presidenten sjanse på sjanse til å vise de minste tegn til forståelse. Et håp ble derimot knust. Forsøket på statskupp i 2016 og grunnlovsendringer gjorde sitt. Det ble klart. Et demokratisk lederskap med Erdoğan var umuliggjort selv om det også i turbulente Tyrkia kan være mulig. Vi så hva Atatürks maktet å endre om enn ikke alt var demokratisk. Svikter et lederskap, så er Tyrkia et land hvor historiens egenkraft lett trevler idealene, ja, de både dyrkes og knuses i et selvforsterkende tempo og uten å komme ut av den dramatiske feilsporingen. Dette «dobbelte agendaers land» er noe som kommer så sterkt frem som bakteppe i din siste roman, Av en annen verden», (Gyldendal 2015). Romanen ble da også en bestselger i Tyrkia.

Det var dine beretninger om dette mulighetens land som fascinerte; det særegne med landets indre styrke som aldri helt fjernes selv når det autoritære har kapret sin råderett for en tid.

Det var deg som introduserte meg for dette tyrkisk mulige og umulige, og sviket mot et manipulert folk og deres forbundsfeller. Den internasjonale Forlegger-Union (IPA) og PEN sendte oss på ulike oppdrag. Det ble til innlegg i paneler, appeller, diskusjoner, artikler, fengselsbesøk og rettsak-observasjoner – i verdens største rettsbygning i Istanbul og i fengselet i Silivri, i rettslokaler på størrelse med idrettshaller. Du var en slags oppmann og guide.

Jeg ble så rystet ved min første rettsak-observasjon til dette skrekkens fengsel Silivri, som rommer henimot tyve tusen innsatte i bygning på bygning som en slags landsby på bygda utenfor Istanbul. Her ikke bare fengsles, men gjennomføres også spektakulære rettsaker, ikke minst av de talløse varetektsfengslede regimekritikere. I nybegynnerens forskrekkelse måtte jeg skrive det opplevde av meg. Jeg fikk deg med på en artikkel (i Aftenposten) for i det minste å varsle den norske offentlighet om utviklingen av rettslige overgrep i et land et par knappe flytimer hjemmefra – i et NATO-land. Det var i mars 2012. Du var så vant til rettsaker på tyrkisk maner, men du var fortvilet over Erdoğans sporskifte de siste årene etter en tilsynelatende lovende start.

Kursendringen truet rettsstaten i kampen om makt og med religion som et av flere maktmidler. For å sikre politisk servilitet i rettsvesenet ble ekstraordinære dommer- komiteer utnevnt, også for å ta unna tilgangen på tiltalte kritikere. Jeg var ny for den slags opplevelser og var preget av den uerfarnes indignasjon. Vi skriver:

«Der (i Silivri fengsel) ble kritikere av statsminister Erdoğan og hans regime fremført i masserettsaker hvor de tiltalte hadde ventet i 3-4 år i fengsel. Anklagedokumentene var ikke en gang kommet forsvarene i hende. Blir de fengslede for skarpe i sitt forsvar er risikoen for utvidete siktelser vanlig praksis. Og forsvaret vil selv kunne bli arrestert hvis de gjør en for god jobb.»

Ja, vi opplevde noen skrekkens rettsaker sammen, mot kurdere, mot påståtte kuppmakere i Ergenekon-saken, mot journalister og forfattere. Tolk skaffet du, alltid en hengiven kvinne …

Erfaringene fra Tyrkia tilsa at det var nødvendig å gjøre mer enn å skrive artikler hjem og å delta i offentlig debatt. Det toppet seg da Det Kongelig Norske Utenriksdepartement gjorde kjent at et nyopprettet Tyrkia-forum skulle samles for å varsle om nye norske initiativ overfor dette tiltakende autoritære og lovløse landet – til beste for norsk næringsliv. Vi ble forskrekket og stilte skarpskodd på møtet, våren 2012. Da en statssekretær la frem sine mest kontroversielle og vidløftige planer, virket det som om det offisielle Norge hadde blokkert for utviklingen i dette tiltagende rettsløse landet og det til tross for den prektige norske ambassadøren Jannis Bjørn Kanavins gode jobb. Jeg prikket deg på skulderen for å sikre at du tok ordet til rett tid.. Du var i form – for å si det sånn. Og jeg fulgte opp så godt jeg kunne på lærlingens vis. Vi kunne fastslå at det aktuelle møtet og forumets fremtid ble torpedert. Du var på ditt beste i oratorisk moralisme og fakta-bevis. Jeg har sjelden fått så mye ut av et møte i den sjangeren. Men ikke alle UDs planer ble skrinlagt. Vårt flotte kongehus blir mye benyttet for å fremme norske økonomiske interesser. Da det ble kjent at de skulle mobiliseres for tyrkiske formål satte vi i gang på ny med en kritisk offensiv. Norsk PENs nestleder, Elisabeth Eide og jeg som leder, sendte et brev til selveste Kongen og advarte mot besøket og dets politiske konsekvenser. Kongeparet burde ikke reise, var vår mening. De autoritære kreftene i landet ville ta det som en politisk oppmuntring og som en anerkjennelse – fra et NATO-land til et annet, skrev vi. Men Kongen, UD og næringslivet dro. Vi ga oss fortsatt ikke for selveste du lusket i kulissene. Hva skjedde, jo, gjestelisten for den kongelige ambassade-lunsjen var det deg som satte opp i underforstått forståelse med ambassadøren. Hans Majestet fikk den fremste aktivist blant alle, vår venn Sanar Yurdatapam, til bords og ble grundig manudusert om den politiske situasjonen.

På samme måte som mange har stilt spørsmålet om PEN-arbeidet avledet deg fra et større forfatterskap, har noen av oss undret om ditt pågående verk om din far, som kunstner og menneske, gjør det samme? Mitt svar er i dag et rungende nei. Du forfølger dine røtter og skriver om noe som ikke bare plasserer din far i sin størrelse som kunstner, men også som menneske og hans historisk formende miljø. På flere vis blir kunstner-biografien om din far også din egen biografiske fortelling. Til tross for din skakke og vriene kjeve, som hemmer og smerter, har du et godt bitt om stoffet. Det er eksistensielt viktig for deg og blir da vesentlig for så mange av oss. Vi aner de historiske og eksotiske perspektivene og de verdier som gjaldt for ham og som du er så stolt preget av. Din bror likeså, som var en støtte for deg i livet, og som ikke får oppleve din biografiske beretning om deres felles far.

Du har levd et ærlig liv. Ærlighet krever mot. I respekt merker vi oss at det som for oss ofte er drømmer, er for deg virkelighet og som du etterlever og gjennomlever. Du står for en uegennyttig drivkraft som viser genuin humanisme til inspirasjon og forbilledlig læring. Og viktig – slikt blir det mer litteratur av, til din og vår felles glede. Gratulerer med dine vitale runde år.

Fornebu Kultursenter, 24.03.21,

William Nygaard

Thorvald Steen - forfatter og tidligere formann i Den norske Forfatterforening

Til Eugene,

Det de fleste forbinder med Eugene Schoulgin, er en empatisk, humoristisk og ikke minst engasjert forfatter, som i flere tiår har nedlagt et stort arbeid for ytringsfriheten.

Færre vet at han er utdannet arkeolog, har vært nominert til Nordisk Råds litteraturpris, fikk sine barn i Sverige, var skihopper og langrennsløper (har slått Sixten Jernberg, riktignok da den svenske kjempen var på slutten av sin karriere), dramaturg, er Italia-ekspert (med størstedelen av hjertet i Firenze), er ekstremt bereist og har sett flere fengsler enn de fleste, nedstammer fra russisk adel, og har inngående kunnskaper om litteratur, billedkunst og klassisk musikk med særlig vekt på klaverspill.

For de innvidde er måten han har taklet sin mangeårige kreftsykdom, kombinert med sine utallige aktiviteter, beundringsverdig og ikke minst noe vi alle kan lære av.

Jeg kunne ha nevnt hans humoristiske sans, som er høyt utviklet, særlig innenfor situasjonskomikk, men ettersom den egenskapet blir omtalt av andre, vil jeg skrive om det kreative raseriet.

Om leseren stusser over betegnelsen det kreative raseriet, overrasker det meg ikke. Før jeg ble kjent med Eugene, ville jeg ha gjort det samme. Ja, jeg ville ha regnet raseri for å være utelukkende en destruktiv egenskap. En egenskap som burde undertrykkes i ens egen personlighet og særlig i andres. For Eugene er ikke humor og raseri nødvendigvis motsetninger, slett ikke.

Jeg ble kjent med Eugene i 1992. Jeg hadde samarbeidet med svensk PEN og Sveriges Författarförbund (SF) vedrørende flere ytringsfrihetsspørsmål øst i Europa. Eugene bodde i Stockholm på den tida, og jeg møtte ham i SFs lokaler sammen med blant andre Beate Grimsrud. I 1992 hadde jeg vært formann i Den norske Forfatterforening (DnF) i noen måneder, og var i ferd med å forberede vårt 100-års-jubileum i 1993. Styret hadde en høy internasjonal ytringsfrihetsprofil og knyttet til oss kunnskapsrike størrelser fra mange land.

Det var lett å bli kjent med og like Eugene, på begynnelsen av nittitallet, som nå. Men han var ikke helt den samme den gangen. Han var langt mer forsiktig, litt mer formell, og engstelig for å trå feil. Sjarmen, humoren og de store kunnskapene om skribenter, land og folk var den samme, men han var ikke så radikal som han etter hvert er blitt.

Den viktigste delen av DnFs jubileumsmarkering besto i å sette sammen åtte delegasjoner som skulle besøke like mange skribenter i hele verden, som var fengslet for sine meninger. Hensikten var å lage så mye blest om deres saker at myndighetene til slutt ville innse at de var mest tjent med å slippe fangene fri. Vi valgte skribenter fra vidt forskjellige land og regimer, som blant annet Cuba, Sør-Korea, Jemen og Tyrkia. Noen syntes det var en vill og naiv tanke. Eugene var den eneste som var med i tre disse delegasjonene. Det viste seg snart at han var svært modig, smart og hadde et stort talent for uortodokse metoder for å lykkes. Det bemerkelsesverdige var at vi fikk ut sju av de åtte fangene. Den eneste vi ikke lyktes med var dramatikeren Ken Saro-Wiwa i Nigeria, som ble hengt av sitt lands myndigheter. Det ble tidlig klart at vi ville ha med Eugene i den delegasjonen vi visste ville ha det mest krevende oppdraget: Tyrkia, som Eugene hadde inngående kunnskaper om. Den tyrkiske sosiologen Ismail Besikçi hadde fått en rekke fengselsstraffer på til sammen godt over 100 år for å bruke betegnelsen kurder på et folk som hadde bodd innenfor Tyrkias grenser lenge før den tyrkiske stat ble til. Å bruke kurder på 1990-tallet, stred mot Tyrkias grunnlov og ble regnet som landsforrædersk. Ismails sak varte i flere år, og vi klarte etter hvert å involvere våre og andre lands myndigheter i sosiologens sak, inntil vi nådde vårt mål: Ismail ble sluppet fri. Det lange, intense arbeidet utviklet Eugene og flere av oss andre, det var i perioder både farlig og krevende, men førte også til utallige nye venner og bøker, som har styrket båndene mellom kurdisk, tyrkisk og norsk litteratur.

En gang Eugene og jeg skulle fly hjem fra Ankara med Lufthansa, måtte vi mellomlande i Frankfurt. Påsken sto for døra, og Eugene var sliten og gledet seg til å møte barn og barnebarn samme kveld. Han hadde begynt på cellegiftbehandling og prognosene var dystre. I Frankfurt viste det seg at vi ikke fikk være med på en connecting flight til Oslo samme kveld, som vi var blitt lovet av flyselskapet. Flyet var fullt. Den pent antrukne, korrekte, meget språkmektige, og nesten to meter høye Eugene Schoulgin, ble på et blunk forvandlet til et monster jeg aldri hadde sett før, men jeg skal ikke hykle, jeg skulle snart få glede og nytte av denne egenskapen også. Han slengte veska i gulvet, slo paraplyen i skranken til den brakk, rev av seg sin lange støvfrakk, kastet også den i gulvet, skjøv brillene opp i panna og holdt en svært omfattende og rik forelesning om det nære forholdet mellom Luftwaffe under andre verdenskrig og det ganske unge flyselskapet Lufthansas relativt nære forbindelse med naziregimet, først på et uklanderlig tysk, deretter på engelsk i tilfelle det var noen i den raskt voksende køen bak oss som ikke behersket Adolf Hitlers morsmål. Med ett var den pertentlige nordmannen blitt en ekstrem variant av John Cleese i Hotell i Særklasse. Fram til neste fly neste morgen, ble vi traktert med den flotteste hotellsuiten jeg noensinne har sett, oppgradering på flyet og alt vi måtte ønske av mat og drikke gjennom hele døgnet, til en verdi av de feteste flybilletter. Denne episoden, som for noen av oss har en munter kontekst, har også et spor av en mer seriøs dimensjon ved Eugenes personlighet. Rett før sist jul, spurte jeg min venn om hva det er som får ham til å virke så sprek og på hugget, selv nå i sitt åttiende år. Svaret kom raskt. «Raseriet,» sa han, uten å nøle, «det er som en gnist mot passivitet og holder meg i live.»

I ettertid har jeg tenkt at Eugenes utsagn rommer en livsvisdom jeg vil ta med meg. Du må ikke så inderlig vel tåle den urett som ikke rammer deg selv, skrev Arnulf Øverland. Eugenes ord, beskriver den første impulsen som er utløsende for å ikke godta uretten, rettet mot den andre, uansett hvor i verden det måtte skje.

Jubilanten er en hedersmann og internasjonalist som gjør det vanskeligere å si at det ikke er håp for mennesket.

Takk Eugene.

Thorvald Steen

Kirsti Blom - forfatter

Jeg vil gjerne hylle Eugene Schoulgin som fyller åtti år denne våren. Han er min venn.

Jeg kan ikke nøyaktig stadfeste når vi møttes første gang, Sikkert er det at vi dro til Jemen sammen for mer enn tjue år siden i en delegasjon utsendt av Norsk PEN for å få den jemenittiske poeten Mansur Rajih fri fra Taiz Central Prison. Mansur hadde en stående invitasjon fra Stavanger by til å bli Norges første fribyforfatter. Vi besøkte Mansur i fengselet. Dagen etter ble delegasjonen truet på livet og vi måtte love å ligge lavt de neste månedene. Mansur ble utsatt for graverende hendelser.

I denne situasjonen var Eugenes store kontaktnett gull verdt. Blant andre tok Mary Robinson, FNs høykommissær for flyktninger opp Mansur Rajihs sak med statsminister Tony Blair i England. Det førte til at da Jemens president Saleh kom på statsbesøk til landet ble spørsmålet om hva han tenkte å foreta seg for å løse saken til poeten Mansur Rajih det første han møtte. Historien vil ha det til at president Saleh knuste porselenskaffekoppen han nettopp hadde fått i hånden, og den jemenittiske visestatsministeren som var med i følget bestemte seg der og da for at Saleh aldri skulle ende opp med dette spørsmålet igjen. Slik var begynnelsen på løslatelsesprosessen. I 1998 kom Mansur og kona Afrah endelig til Stavanger. Uten Eugene, men også ved mange andres bidrag naturligvis, dette arbeidet var en stor dugnad, hadde frigjøringen ikke vært mulig.

En reise av slikt slag og et slikt ytringsfrihetsarbeid setter spor. Eugene og jeg har denne felles erfaringen som vennskapet sprang ut av. Vi har reist sammen siden også, og jeg har sett ham virke i arbeidet for å befri fengslede forfattere i Tyrkia som var hans andre hjemland over flere år. Vi har møttes på kafeer, på hverandres kjøkken til gode middager, på hytta på Røros hvor Eugene hører til, vi har prist våren med god mat og godt drikke under de store trærne i Kirkeristen og vi holder samtaler gående, om litteratur, nå sist om den unike trilogien til Agota Kristof, om musikk, Bachs cellosuiter og Alexandre Tharaud som gir til gode Couperin, om malerkunsten der slektene våre ved malere i forrige generasjon en gang filtret seg inn i hverandre.

Den siste reisen gikk til Beograd på invitasjon fra Serbisk PEN. Vi tilbrakte en snau uke der, delte tid og mange måltider. Eugene er gavmild og et oppkomme av fortellinger om sitt liv og sjelden inntrer gjentagelser. Han er velsignet med å komme fra mange steder og mange slags folk, med forbindelser til St. Petersburg, Paris, Italia, Sør-Frankrike, Istanbul, Hellas, Stockholm, Røros og Oslo. Det gjorde inntrykk da han beskrev hvordan selveste Matisse løftet ham opp på fanget en gang i barndommen der i Paris. Dette, krysset med den radikale personligheten han har, gjør ham i stand til å bevege seg mellom alle slags folk og få fine ting gjort, særlig innenfor ytringsfrihetsarbeidet. Til ytringsfrihetsarbeidet har han gitt år og krefter av sitt liv.

Eugene leser samtidslitteratur, han leser norske forfattere. Vakkert har det vært ved mine bokutgivelser at han har skrevet brev som takk for boka, og kommet med grundige og innsiktsfulle betraktninger om diktene eller romanen. Håndskriften sirlig nedtegnet i et ordentlig brev.

Å dele noen timer med Eugene er å komme styrket ut av det. Samværet gir overskudd og glede. Han henger seg ikke opp i småtterier, småligheter, klager ikke, ser det morsomme, bisarre, uten ironi eler bittert, og vi får mang en god latter.

Det er hva jeg kaller vidd.

Gratulerer med dagen, hedersmann.

Og gratulerer til Karin som så gledelig har funnet fram til Eugene, og omvendt.

Varme hilsener fra

Kirsti Blom

Stein Winge - regissør og barndomsvenn

Jeg har kjent Eugene i 70 år. Litt av et tall når man ser det foran seg. Jeg var ti år og gikk på Ruseløkka skole. Som barn av et kunstnerpar var ikke det noen enkel oppgave. Jeg ble simpelthen utsatt for knallhard mobbing. Å gå hjem fra skolen var en spissrotgang. Jeg gjemte meg i trappeoppganger og bakgårder.

Situasjonen ble etter hvert uutholdelig, og jeg måtte ganske enkelt bytte skole. Valget falt på Steinerskolen, som holdt til i noen tyskerbrakker på Smestad. Pulten ved siden av meg sto i begynnelsen tom, men etter hvert kom det en gutt som hadde tilbrakt sommeren nede i Italia, også han et barn med kunstnerforeldre. Han het Eugene og ble min bestevenn. Vi fant tonen umiddelbart. Fra å være et sant mareritt, ble skoledagene en lys levende fest.

En av lærerne våre var Jens Bjørneboe. Han kom inn i klasserommet og sa: «Tro ikke et øyeblikk at jeg er her for å lære dere tysk grammatikk.» Dessuten hadde han en merkelig vane med å forsyne seg av elevenes matpakker. Han valgte ut de brødskivene som så mest delikate og innbydende ut, og gomlet løs mens han vandret rundt i rommet.

Mange har stilt seg spørsmålet om hvorvidt Eugene har viet en for stor del av livet sitt til å hjelpe andre forfattere. Det tror jeg ikke. Langt viktigere er at han har brukt veldig mye tid på litt for mange ekteskap. Det tar tid, spesielt når det skal ryddes i vrakhaugene.

Den store empatien han er utrustet med, har han nok først og fremst fra sin mor, som var et skjønt menneske. Denne ballasten har skaffet ham venner over hele verden.

Eugene reddet meg den gangen fra en helt forferdelig situasjon, og jeg er ham evig takknemlig for dette vennskapet.

Gratulerer med de 80, kjære venn.

(telefonsamtale 16. april 2021, transkribert av Øivind Hånes)

Ragıp Zarakolu - journalist, Stockholm

SO GLAD WE HAVE YOU; SO GLAD YOU ARE WITH US

Eugene Schoulgin is a true citizen of the world. Which one should I count? For example, he is from Kabul; but before the big storm broke out, when Kabul was really Kabul. He is one who crushed in the hotel’s bathroom. While its synagogue that is from ancient times is still open … While Kafiristan (Dari: کافرستان‎, I called it, Infidelia), a missed tribe, a heritage from Alexander the Great, still exists …

It is not surprising that Eugene mixed up the mortar of the Afghanistan PEN after the great destruction.

In the South, he is a naughty boy under Picasso’s or Matisse’s legs. As to his father, he is a separate legend, from St. Petersburg to Oslo. He is a Roman who was nearly stabbed in working at a café in Roma at a young age.

Of course, he is from Oslo by birth and growing up with his father’s stories of anti-Nazi resistance.

And he always remained as Osloite. But his second address is Røros between the mountains in the middle of Norway, where he secluded himself in to write and found peace. If we do not cite Stockholm among their cities, we would do it wrong. He left his traces there, too. And of course London … the ancient founding center of International PEN.

We had come together in Barcelona and Geneva, right? You add the missing ones. For example, the headquarters of the American PEN in Broadway 588, New York; for example, in Oslo in 1995, we had burned the ears of İsmail Beşikçi in prison, together with Ahmet Altan. Now it is Ahmet Altan’s turn to be in jail!

Near the Pole, the 70th Congress of PEN had been held in Tromsø; I could not come. They had said at the airport, “Stop.”

And it would become shame if we do not mention Eugene’s being İstanbulite. He is from Üsküdar. Sitting on the terrace for dinner and making a toast against the Bosphorus are very delighting.

He has always been with us when we felt alone. Let us not forget his cousin, William Nygard, a survivor, who was attacked for printing Salman’s book. In 1998, William had spoken at the World Publishers Association Award ceremony in Frankfurt, where Ayşe Nur was unable to attend her ceremony, sure, due to passport problems. It was very enjoyable to meet with Eugene and William at Kadıköy Ferry Pier Café after many years. For example, while the Armenian issue is still a taboo, although the Kurdish taboo has been broken, firstly, he had run up to us in 1995 for the lawsuit of Yves Ternon/Ayşe Nur Zarakolu. At that time, the lawsuit of Yves Ternon/Le Monde vs.Bernard Lewis was ongoing in Paris.

The first discussions of the project of opening houses for world writers in European cities started in Paris.

I never would have guessed that more than 20 years later, I would be one of the guests of the ICORN project in the city of Sigtuna, over those discussions. Moreover, I never would have guessed that we will meet in Kunsträdgården, Aslı Erdoğan’s mother together with him too.

Later he was with us in all the cases of the writers and translators of our Belge publishing house… From İsmail Beşikçi to Lissy Schmidt; from Zülküf Kışanak to N. Mehmet Güler; from Dora Sakayan to George Jerjian; from Gazi Çağlar to Gülçiçek Günel Tekin; from Haluk Gerger to Ahmet Akif Mücek; from Pınar Selek to Cihan Deniz; from Füsun Erdoğan to Attila Tuygan; from Haşim Kutlu to Erol Özkoray; from Emin Karaca to Mehti Zana…

When the lynching of Hrant Dink started, he and I had visited Hrant in Agos and ran to follow his hearings. It was a futile effort because we could not save Hrant’s life. How devastating it was for us to lose it. It was Eugene who nominated Hrant for the Norwegian Writers Guild award and lamented for his death in January 2007 in Oslo together with his wife Rakel Dink.

He was with us again at the Silivri Courts in 2012. His car had been looted in front of the court’s door, but he had not cancelled the press conference. Of course, the perpetrator is “unknown”.

Dear Eugene, amidst all this rushes and tragic events, talking with you about art and classical music was like to breath.

During the honeymoon period of Justice and Development Party (AKP), in the famous Istanbul Meetings of Şanar Yurdatapan, I remember that we sat in the Maiden’s Tower and had a laugh by saying, “Gosh! What’s going on?”

How you poked fun at those days, in your novel ‘Av En Annen Verden.’

In the days of the corona, you started writing your father who was a wonderful Menshevik.

We are keen about reading your father’s story.

I am inspired by you and started writing my father’s story ‘My Father’s Violin.’

Eugene Schoulgin, so glad we have you, and so glad you are with us.

Ragıp

Nadire Mater - journalist, Istanbul

My dear Eugene …

Spring has come to Istanbul. For a year, we have spent the seasons at home, without friends. I’m creating games, talking to my friends in a whisper. I noticed recently that you are among the ones I talk to frequently. It’s not possible to talk with everyone from around the world, from Turkey, from «our neighbourhood»;. While grieving over rights violations, we suddenly get pulled into something else and laugh together. After all, laughter is resistance. Do you remember, one of Turkey’s politicians in power once said “women should not laugh in public.”?

I wonder when we met, I can’t quite remember, as if we have known each other forever. It has already passed over 20 years, I am sure. I remember, we were in an international conference in İstanbul, bored together with the same speech. We met on the streets of Madrid, for a conference again. You were talking to those who managed to get your wallet quietly out of your pocket; they will give it back, but they want 100 euros as a reward. You give and we laugh a lot again. This time, I laugh at my being “aware”; when something similar will happen to me five or ten minutes after I leave you.

Our favorite spots in İstanbul are being closed one by one. Zencefil is closed. Ara Cafe is in an “open and close”; situation linked to the pandemic. I remember us in Şimdi Café once, during the G-20 meetings. You suddenly start to dream of an organization like our G-190, just as they came together to exploit us all better, don’t we live for a free world, so we – as those struggling for rights, democracy, and freedom in all aspects – should have our G-190. We must have had a few bottles of beer while establishing the “organization’”.

Whereas, I do not like beer much, I do love beer with a Norwegian worldly man, obviously. I know many rights defenders from all over the world; we met and talked in Istanbul or elsewhere. The day has come; I have become the “Case”. “Being a case” is very important, as being a woman and a journalist from Turkey. It’s a kind of “Poor Nadire” situation. We even encounter those who say, “Oh, you are like us” to your face. It’s always very nice to laugh at them with you.

It is necessary to be Eugene in order to be both so universal and so local. It’s lucky to come across “Eugene”. I’m lucky, my dear friend.

80! How beautiful; eight years left to my 80. Now I’m opening a beer to your 80’s and our friendship. To genuine hugs in pandemic-free days!

Knut Ødegård - forfatter

Til Eugene på 80-årsdagen

For nokre dagar sidan, på Island:

Telefonen ringer. Det er Eugene. Han må fortelja om ein kurdisk poet i Tyrkia som har site i fengsel år etter år utan å ha gjort noko kriminelt. Eugene står midt i aksjonen mot urett, no 80 år gamal, skral helse, men like engasjert som før. Eg vert riven med. Som alltid av denne mannen.

Dette er ei side ved den vidunderlege, unike Eugene som er godt kjent, iallfall i PEN der han har stått på i eit par mannsaldrar for fengsla og forfølgde forfattarar. Eg skal ikkje gjenfortelja denne sida ved han.

Derimot dette som alltid skjer når Eugene og eg er saman – og vi har vore vener i femti år – som òg i denne telefonsamtalen:

Vi byrjar å sjå ein forunderleg komikk, grensande til absurditet, i det djupt alvorlege vi i all hovudsak er saman om.

No rippa vi opp i eit minne gjennom telefonen. Eg kom til å nemna diktaren Ibrahim Maria Pentecost. Då fekk eg den gode venen med det såre kjakepartiet til å le så det knaka over Atlanterhavet.

Jo, for dette er typisk for oss: Du skal setja alt inn for den som er undertrykt. Ja. Men du skal vita sanninga, du skal vera grundig. Ja og amen. Og vi var på årsmøte i Den norske Forfatterforening på 1970-talet ein gong. Der var det forslag på tilskot til forfølgde forfattarar i ei rekkje land, alle forslag vart raskt banka gjennom utan vidare dokumentasjon.

Då var det Eugene og eg drog oss sakte inn på eit av hotellroma våre, fann fram ei flaske med noko godt i, og så skreiv vi forslag til vedtak med den grunngjeving at generalforsamlinga var suveren til å handsama dei forslag generalforsamlinga ville utan på førehand å vera sende inn. Vi foreslo at det vart løyvt 5 000 kroner til hjelp for den fengsla forfattaren Ibrahim Maria Pentecost. Vi hadde drege med oss Felix Thoresen inn på hotellromet for å få eit absurd namn som vi meinte forsamlinga måtte reagera på. Eg skreiv i full fart eit “dikt” som skulle vera ei gjendikting av Ibrahim Marias poetiske rop om hjelp.

Vi fram i salen, presenterte forslaget, dikt vart lese opp som dokumentasjon. 5 000 vart raskt tilkjent den fiktive poeten. Diktet vart sendt til Dagbladet, der det vart prenta som gjendikting av Ibrahim Maria Pentecost ved Knut Ødegård. Simen Skjønsberg vart rasande då han måtte innsjå køpenickiaden

Å skriva helsing til Eugene på den store dagen er ikkje vanskeleg.

Men å skriva kven denne forunderlege mannen er, er noko til utfordring. Då må eg skriva eit lite bibliotek om så ulike sider ved Eugene at det er meir enn kva ein aldrande poet kan makta. For då måtte eg skriva ikkje berre om den store forfattaren, men om Europas kulturelle og politiske historie, om Russlands historie, om Tyrkia, Afghanistan, Kviterussland og ei lang rekkje andre land der Eugene har vandra, engasjert seg og sett sine fotspor.

Ja, og så hans liv som kunstnarbarn med omflakkande opphald i Toscana, Provence, Røa og Røros. Og så den unge Eugene i Sverige med eigen familie der. Og om dei store kontrastane i hans bakgrunn: Son av ein norsk biletkunstnar med adeleg russisk farsætt. Sjølv norsk forfattar med heller skrale inntekter som levde mange år i dei noble svenske familiemiljøa. Og seinare i livet mange år i Tyrkia og andre land, der han stod som ein urikkeleg påle av protest mot fengsling av forfattarar, knebling av det frie ord.

Men ikkje noko av dette er Eugene. Rettare sagt: Dette er berre nokre av figurane som sviv i bakgrunnen på mitt potrett av Eugene, eit portrett av venen.

Ja, i mitt portrett er han først og fremst den usvikelege venen med det bjørnsonsk brennande engasjementet mot all urett (evig kvinnekjær òg, som BB, men altså med smilet på lur). Vi var sjølvsagt på mange festivalar saman, vi heldt brennande talar, vi sat i komitéar og nemnder saman, vi lo og vi drakk etterpå, og vi skisserte statuttar til det då enno ikkje stifta Bjørnstjerne Bjørnson-Akademiet på flyet til Minsk der vi hadde møte med forfattarar som forfekta ytringsfridom i Europas siste diktatur.

Sanninga om forfattaren Eugene Schoulgin er at han er blant dei mest kresne stilistar vi har i norsk litteratur. Det er litterære portretterings- og miljøskildringar, som ein biletkunst med ord, men òg med store episke kvalitetar. Sanninga er at han er eit høgdepunkt i etterkrigslitteraturen. Ja, eg kjem ikkje på nokon betre norsk roman frå dei siste tiåra enn hans “Minner om Mirella”.

Hans mange engasjement, hans unorske bakgrunn, hans internasjonale verv og kontaktnett og mangeårige opphald i utlandet, har gjort at han framleis ikkje er synleg – ikkje synleg nok – i det trauste norske litteraturlandskapet.

Medan eg skriv dette, kjenner eg på ein feber som breier seg i kroppen min. I von om at det ikkje er noko alvorleg på ferde, avsluttar eg med å setja inn eit koronadikt, tileigna venen Eugene med gratulasjonar på den store dagen:

SMITTEN

Smitten kan vera overalt.

På lakenet du legg deg i

når sola har sige i hav, på såpestykket

du nyvakna vaskar deg med

eller krope inn i toilettpapiret

og så vidare inn i tarmen din.

Der spreier smitten seg gjennom

tarmkanalane, tek kverketak

på alt friskt i ditt indre.

Det er ein pandemi som spreier

smitte overalt,

t.d. i regjeringskvartalet: Ta ikkje

den utstrekte handa statsministeren

byd deg (men slikt skjer vel berre

i din dagdraum). Ta ikkje

imot kaffikoppen, smitten kan lura

på pappbegeret også på venteromet

om du vil få eit ord med biskopen

(som du ikkje får).

Tryggast er å vandra opp frå Juvasshytta

over Styggebrea til Galdhøpiggen

og anda inn luft frå Noregs høgste punkt

om du då ikkje ramlar ned i ein bresprekk,

for evig der i ein blåsvart sprekk,

djupfrosen.

Men smitten kan vera der oppe

på Piggen òg. Ein smitta fugl, ei sjuk ørn

som skit endå høgare oppefrå og det skvett

smitte kring føtene på deg.

Og du kan sjølv ha brakt smitte

med deg frå Juvasshytta

der ein svensk revisor og filatelist frå Jämtland

hosta eller var på do før deg.

Har du medbrakt niste, kan smitten vera

på matpapiret du pakkar ut for augo

på den svensken eller ha gøymt seg

på ostepålegget: Du går

i fare kvar du går.

Det kan godt vera du

som går omkring og spreier smitte.

Du som køyrer E18 no, sit inne i bilen ved rattet

i din Suzuki Baleno og stansar

for å fylla bensin på Otta

etter å ha kome deg velberga

ned over Styggebrea og såg innom Skjåk

på vegen og var innom stavkyrkja i Vågå

der du strauk hendene over tusen år gamalt

gudevigd tømmer

som ein trøndersk turist frå Overhalla

la att smitte på like før du kom.

No spreier du smitte frå pistolen

på bensinslangen du heldt i slik at alle som kjem

og fyller bensin etter deg på Otta

vert berarar av denne pandemien.

Nei, best er å stengja seg inne, heilt

inne: Spikre att dørene dine, set skodder

for vindaugo. Tapp ikkje vatn, det kan

vera smitta. Drikk ikkje anna enn

brennevin, men pass deg for glaset, pass deg

for flasketuten òg! Og et ikkje anna

enn hermetikk, gamle Joika-kaker,

men det kan vera smitte på boksopnaren,

smitte på boksen òg. Og om du tek

hanskar på deg, kan smitten ha krope

inn i hanskefingrane før du stikk

fingrane dine inn.

Aller best er å sitja heilt stille no.

Med attlatne augo, stengd

munn. Pust ut, men pust ikkje

inn.

Sit slik til det går over. Alt

går over.

Knut Ødegård

Mette Newth - forfatter og illustratør

Den elskverdige aktivisten

Så lenge jeg har kjent Eugene – og det er en del tiår – har han stått på barrikadene for en eller flere viktige saker. Når vi har stått på samme barrikade har jeg mer enn en gang tenkt med et snev av misunnelse; hvordan klarer Eugene å være så utvetydig i sak og så behersket, så elskverdig i møte med så mye dum og/eller brutal maktarroganse?

For en som setter stor pris på forfatteren Eugene, synes det klart at skrivekunsten er viktig drivkraft i hans utrettelige arbeid for ytringsfrihet verden over, for skribenter, journalister eller kunstnere som faller i myndigheters unåde og blir forfulgt, torturert eller hardt straffet. Enten det gjelder en forfulgt journalist i Tibet, fengslet forfatter i Tyrkia eller amerikansk varsler i eksil i Russland, Internasjonal PEN og/eller Norsk PEN vil være sterkt engasjert, dermed også Eugene.

Utallige ganger har Eugene ledet eller vært del av PEN-delegasjoner som undersøker, dokumenterer, møter presse og myndigheter og er i rettsalen sammen med lokale aktivister når journalister/forfattere står tiltalt for forbrytelser som statsmakten påstår truer rikets sikkerhet, eller verre. Å forsøke å få løslatt fanger som er dømt til ofte grotesk lange straffer for å ha brukt sin ytringsfrihet til å avsløre for eksempel korrupte politikere, det krever stedighet og tålmodighet. Det har PENs aktivister.

Vi møtes ikke ofte om samme sak på samme sted, men i 2004 klaffet det. Eugene hadde tid til å være PENs representant i en liten gruppe norske og internasjonale bibliotek- og ytringsfrihetsorganisasjoner på en ganske spesiell konferanse i Egypt. Den ble arrangert av det nye biblioteket i Alexandria med støtte fra Kulturdepartementet som ledd i presentasjonen av databasen Beacon for Freedom of Expression for inviterte arabiske intellektuelle og akademikere. Databasen, som dokumenterer sensurerte bøker og aviser gjennom tidene verden over, var en av Norges gaver til det nye biblioteket. Basen er både en hyllest til bibliotekets humanistiske mål og stolte arv, og et monument over verdens skribenter som gjennom tidene betalte dyrt for ytringsfriheten. Databasen ble startet av Norsk Forum for Ytringsfrihet – NFY) (1995- 2001) *og fulgt opp av norske og internasjonale organisasjoner, i samarbeid med personalet i biblioteket i Alexandria. http://www.beaconforfreedom.org/

Konferansen i september 2004, med hovedtema sensur og demokrati, samlet 250 skarpskodde arabiske akademikere samt taleføre unge debattanter. Den ble ledet av bibliotekets direktør Serageldin. Det meste av konferansen var rolig og høflig som internasjonale konferanser ofte er, men i mindre grupper og på gangen blusset mer opphetede debatter opp om temaer som manglene frihet og demokrati, fattigdom og arbeidsløshet, eller sagt med en av de unge egyptiske deltakerne: «hva skal vi med ytringsfrihet når vi ikke har jobb eller framtid?» Det var en frustrasjon og uro som nok mange delte, og for en norsk utenforstående ble konferansen brått mer informativ, tross at tolkningen ikke alltid hang med.

Dette var en av de gangene da jeg var virkelig takknemlig for Internasjonale PENs representant Eugenes tilstedeværelse, omgjengelig og elskverdig som alltid. Jeg husker jeg tenkte med mer enn et lite snev av misunnelse: Du gjør inntrykk og setter avtrykk, Eugene, med kunnskap og klokskap, tålmodighet, overbevisning og oppriktig elskverdighet. Hvilke strålende redskap i kampen for våre kollegers ytringsfrihet i en verden der makthaverne fortsatt ikke forstår at sensur og undertrykkelse aldri knekker menneskers lengsel etter frihet og demokrati.

Etterskrift:

I januar 2011 eskalerte det egyptiske opprøret mot autokraten Mobarak. Også gatene i Alexandria var fulle av demonstranter, særlig mange var studenter. Frykten var stor for at det nye Bibliotecha Alexandrina ville bli plyndret, men bibliotekansatte og demonstranter dannet en lenke av voktere rundt biblioteket i flere dager. Direktør Seralgedin sendte meldinger der han støttet de aksjonerende unge egypternes rettferdige krav om større frihet og mer demokrati, samt krav om øyeblikkelige og omfattende endringer. Om biblioteket skrev han:

“The library is safe thanks to Egypt’s youth, whether they be the staff of the Library or the representatives of the demonstrators, who are joining us in guarding the building from potential vandals and looters. I am there daily within the bounds of the curfew hours. However, the Library will be closed to the public for the next few days until the curfew is lifted and events unfold towards an end to the lawlessness and a move towards the resolution of the political issues that triggered the demonstrations.”

Gratulasjonshilsen fra Mette Newth

Oddvar Aurstad - redaktør, Gyldendal Norsk Forlag

Eugene Schoulgin – En mann av to århundrer

Hvor er han nå? Istanbul eller Peshawar? Eller befinner han seg på et konferansehotell i Latin-Amerika et sted? Ingen kan vite med sikkerhet, og mailen hans er visstnok hacket.

Men så dukker han plutselig opp i resepsjonen på Gyldendal, med afghansk pakol på hodet, klar for kaffe og prat i kantina, der vi samles rundt ham og bare venter. For vi vet hva som kommer: Den ene overveldende anekdoten etter den andre, hentet ut fra hans omflakkende PEN-liv, fra hans slekts historie eller hans mange reiser («Det var den gangen jeg red på hest gjennom Khyberpasset»).

Deretter forteller han gjerne om hva han har lest i det siste, trekker romaner opp av veska og viser fram og sier «Denne må dere lese!». Tysk, fransk, engelsk eller italiensk – Eugene har alltid noe nytt å meddele fra den litterære verden der ute.

Men vi som lytter, lurer etter hvert på når han skal fortelle om det han selv skriver på. Når har han tenkt å levere manuskriptet? Vi vet han holder på med en krevende roman, han ymter om strev med formen og tid til å skrive midt oppi alle reisene for PEN. Han er nå bosatt i Istanbul og er i nær kontakt med regimekritiske og ganske snart fengslede forfattere. Det aner oss at det kommer en roman fra denne byen.

Men en dag i 2006 dumper det ned et overraskende manuskript, en novellesamling med tittel Pike med ferskener. Den er fiks ferdig og klar til trykk, visstnok skrevet over et kort tidsrom. Den består av fire noveller fra nåtidens Russland, et land han kjenner godt og åpner uventede dører inn til. Han lar russerne komme til orde med sin milde fortvilelse og absurde humor. Her er ikke spor av selvspeilende norskhet. Befriende!

Tilbake i leiligheten ved Bosporos-stredet, der han kan se over til den europeiske siden, tar romanen om Istanbul og Tyrkia sakte form. Men han må til Røros og familiehytta for å få ro til å skrive den ferdig. Og ferdig blir den. En besværlig prosess for forfatteren, en fest å lese for redaktøren. Av en annen verden er en nåtidsroman, en labyrintisk vandring blant tyrkiske opposisjonelle og forfinede forfattere. Her åpnes en dør inn til et eventyrland av historier og historie.

Man kan ane at Eugene har en livs- og skriveplan: å tre ut av sin nordiske ham og bli en deltaker i dramaene som samtiden byr på. Det fins en annen verden, og den bør litterært framvises for den norske dagsrevy-slackeren. Alt i «Federico-trilogien» kommer dette til syne. Oppvekst og modning tar her form som en refleks av hele 1900-tallets historie. Eugene er sannelig en mann av to århundrer. Og for de som måtte tro noe annet: Han er veldig norsk, og veldig fra Røros: Få kan skildre skiløpingens gleder som han. Det er bare å lese!

Antonio Della Rocca - PEN Trieste

I first met Eugene back in 2008 in Bled, only to have the unpleasant surprise that I would not meet him again in Bogotá some months after, due to health problems that will accompany him afterwards without ever distracting him from his activity in favor of PEN International, which is known to everyone.

During the years of our friendship, I have always appreciated the spirit animating him, and above all his pungent – but never vulgar – humor.

Eugene is a Norwegian. Having lived in Italy and France (and traveled the world) tempered some Scandinavian harshness of him, without depriving him of the ability to be indignant (and it often happened …), all with an admirable aplomb.

I still remember with a smile a moment in Bled when we all got off a bus in the pouring rain and I ran to offer him shelter under my umbrella, to hear him answer with Olympic calm “Antonio, it’s only water!”. And I also like to remember when he invited me to his house in Istanbul and we had lunch together in a place where he had “ses habitudes” …

Now he turns 80 (eh, I will turn 78 a couple of months later …) and Covid-19 prevents us from the kind of meeting that would be right on an anniversary like this.

But how could I not be there for a virtual greeting to an old friend? Skål, Eugene!

Can & Ege Dündar - forfattere

From Can:

It is a common question that is asked to those like us who has paid the price for defending freedom:

“What can we do for you?”

I have a convincing, two-word answer in my hands:

“Eugene Schoulgin.”

… to say “do what he does” is enough …

We witnessed in him how far one human being can touch other’s lives by dedicating nearly their entire life to the human rights struggle and how that connection can change people, how the world can lift up its ever heavier eyelids …

As we were being tried in a courtroom in İstanbul we noticed his tall neck observing right away, just has he observed many others prosecuted during the violence of the 90’s. When we were jailed we heard his strong voice rising from outside the prison gates. In demonstrations for political prisoners, projects for free expression, statements against oppression his signature was always up top. His magical hand touched not only myself but to many colleagues of mine and finally also my son, Ege. This is why on his 80th birthday, as I thank him for all his contributions to us from the heart, I wanted to share this message with my son:

From Ege:

Eugene Schoulgin, has always been one of the dearest names for me ever since my journey into the human rights world began. After all he had a big part to play to induct me into this global family of rights actvists that is PEN! Most of all his kindness and compassion alongside a relentless conviction has been second to none and an inspiration to many around me and beyond from all backgrounds and ages. I believe the reason for that to be his exemplary humanity and sincerity that he embodied and emanated to anyone lucky enough to make his acquaintance. I consider myself very lucky to have met him and considered him an older brother figure more than a fatherly figure merely because of his youthful energy and witty humor he always displayed. I will always hold his example close to heart to remember how one should defend human rights but even more so how one can level the hope and despair in the world and commit, against all odds, to make it better.

I have a huge personal gratitude for Eugene Schoulgin which I wanted to share. I was only 18 when I met him, my father was imprisoned in the infamous Silivri Prison in Istanbul and PEN International had invited me to an emergency meeting to discuss solidarity actions on his behalf. On a long table full of elating faces who would later become by colleagues he was sitting at the head of the desk, classy in a Norwegian turtleneck and jacket following the discussions with piercing eyes. I cannot tell you how much it meant for a young kid in London feeling lonely and desperate. That meeting restored my resilience. I believe they were influential on raising the profile of our case. It proved the power of global solidarity to me and later bestowed upon me a new life as a rights activist, as a campaigner for free expression at PEN International where I’m working still five years on. I only found out later from another colleague what a role Eugene played in that happening. Discreetly, he advised senior management at the secretariat with flattering words to consider offering me a fellowship position! Thanks to that endeavor, I did receive an internship at PEN, which was absolutely life changing as I moved on to become Turkey consultant, helping many cases like my father’s and most recently assuming the role of Youth Engagement Coordinator, working to get more youths involved with PEN and build networks between them. His support never waned, he always made a point to keep in touch and I always felt I could reach out to him in any case of prosecution, any time of the week or the day.

I’m 26 now and surely without his endevours and my involvement with PEN my life and outlook on life would’ve been very different. This is but one testament to his drive to improve the world, in full recognition that one life is a world of it’s own. Though it can’t be enough, I thank Eugene from the bottom of my heart for this and much more that I’m sure he has enabled for countless others throughout his years. He keeps my hope in humanity evergreen and always will. “İyi ki var” as we say in Turkish, “we are so lucky to have him.”

Heartfelt Gratitude to Eugene Schoulgin

from two generations of Dündar’s

Ketil Hvoslef - komponist

Kjære Eugene,

Å feire et rundt tall betyr også at venner møtes. Våre møtesteder ved slike anledninger

har vært svært varierte. Fra et gammelt skulehus i Hardanger, til Trastevere i Roma.

Et vennskap er ikke avhengig av tid og sted. Jeg opplever vårt vennskap både

som fjernt og nært. Fjernt, fordi vi i lange perioder ikke møtes. Og nært (selv når vi

ikke møtes) fordi jeg kjenner en samhørighet både i ord og toner.

At du skriver så menneskelig nærgående og viktige bøker, får meg (nesten)

til å tro på dine vurderinger av musikken jeg skriver. Du er, bokstavelig talt, en viktig

støttespiller for meg. Tusen takk Eugene!

Alle gode ønsker til deg fra Ketil

Mansur Rajih - forfatter

Eugene Schoulgin: Å være en venn

Enhver samtale om Eugene Schoulgin vil være ufullstendig med mindre det vises til denne fremtredende skikkelsens kamp for ytringsfrihet over hele verden, kombinert med hans personlighetstrekk.

Som en dynamisk personlighet som gjorde en forskjell, og fremdeles gjør det, har han hatt en innvirkning på menneskene kamp for frihet, demokrati og sosial rettferdighet. Hans prestasjoner som en erfaren og dyktig forfatter beriket samtidig det menneskelige biblioteket med en kreativitet som er verdifull å lese og forstå.

Jeg startet kjennskapet mitt med ham mens jeg satt i fengsel. Han besøkte meg to ganger mens han var styreleder for fengselsutvalget i Pen International. Det var tydelig hvor mye respekt han fikk av alle de som var sammen med ham.

Da jeg først kom hit, overført direkte fra fengselet til Stavanger, fant jeg ham blant de som tok imot meg. Jeg fikk tilbringe mye tid med ham, ble bedre kjent med hans personlighet, og han var streng med meg når han sa: «Mansur, du må starte livet ditt her, igjen.»

Så fortsatte vi å kommunisere på ulike måter, i tillegg til å treffes i mange byer her i Norge og i utlandet. Etter mitt syn var det å møte ham nesten en parallell hendelse til ethvert arrangement som jeg deltok på; han ville være med, og vi møttes.

Eugene skrev innledningen til boken min (Langt borte: så nær). Han sto også bak mange skriv om meg, navnet mitt og historien min, som ble tatt opp i forbindelse med andre samvittighetsfanger eller overlevende herfra, spesielt de som Pen International og Eugene spilte en rolle i å redde.

Eugene har en historie som må fortelles, og han har en viktig litterær kreativitet som må få stor oppmerksomhet. Dette er vårt ansvar, vi er hans venner og kolleger. La dette være en invitasjon til å starte dette, og i anledning hans åttiårsdag, slik at vår felles gave til ham er et løfte om å gjøre ham til et forbilde og et symbol på generasjon. Kreativ energi er bokstavelig talt nødvendig, og viktig, når det gjelder å gjøre spørsmålet om å forsvare menneskerettighetene og kampen for frihet til et felles menneskelig ansvar.

Det gjenstår bare å si at Eugene som menneske er en veldig vennlig person, med den hensikt å være en venn av enhver han møter, helt fra det første møtet. Han er et menneske som er ment å være en venn.

De mektige

De kaster minnene sine

frivillig,

inn i det som kommer

av framtid og visjoner

Mektige i sin letthet,

med godhet tegnet i hvert ansikt

De har livet du ønsker å leve

De blomstrer i knusktørre tider,

griper til gleden

Et spørsmål om sorg får trassig latter til svar

De glemmer,

de jubler,

og skaper håp ut av alt

Du følger etter dem

Hvilken høytid vil feires i morgen?

De løper til arbeidet,

løper til fritiden

Hver av dem er lett som luften

vi ikke kan leve uten

Uten dem smaker drømmene dine kaldt

Overalt hvor de er

vever de sammen minner,

framtid og visjoner

Mansur Rahji

Marie Korpe - Freemuse, Danmark

Eugene –

den ridande prinsen af Norge/Sverige

Det var “kärlek” vid första ögonkastet en ljummen sommardag i London, år 2002. International Pen’s enkla kontor bildade ramarna till vår första rendez-vous.

Kärleken vi båda kastade våra ögon på låg långt borta, också i våra minnen.

Vi hade båda förälskat oss i Afghanistan, som vi vistades i längre tid i utan att veta om varandras existens. Året var 1972! Vi hade båda besökt samma platser, stora delar av landet, och mållöst blivit bergtagna av landets skönhet, människor och musik. Att få möta en människa som upplevt landet på identiskt sätt var fascinerande.

Våra begrundelser för vistelsen skilde sig. Jag, nybakad student på en studieresa för att studera Afghanistans medialandskap som på den tiden omfattade nationell radio, en engelskspråkig dagstidning (Kabul Times) samt farsi/pushtuspråkig press, en studie som resulterade i en diger skriftlig rapport. Eugen, vad gjorde han där?

Av allt han berättade minns jag bäst, och imponerades mest av hans tid på häst i det karga, bergiga ökenlandskapet. På besök hos sin bror, som arbetade som läkare i Afg och genomtrawlade landet på hästrygg. Jag var djupt imponerad.

Våra vägar har sen dess korsats i Stockholm, Istanbul och Köpenhamn. Flera år mellan våra fysiska möten fast det spelar ingen roll, fortsätter där vi slutade sist, inte Afghanistan längre men politiska skeenden och yttrandefrihet.

Hjärtliga gratulationer på 80-årsdsgen kära Eugene,

från din vän Marie Korpe

Ole Reitov - Freemuse, Danmark

Eugene Schoulgin – bare navnet smager af den store verden. Alle dine bedrifter hopper jeg let henover, de er jo vel beskrevet så mange andre steder. For mig er det duften og lyden af det farverige Istanbul og det lidt mindre farverige Skovshoved udenfor København.

Luften er måske lidt bedre i Skovshoved, hvor vi har delt et måltid eller to, men lyden og duftene er unægtelig mere farverige i Istanbul, hvor vi sidder på terrassen sammen med mange af dine kolleger og venner fra PEN.

For det er vel blot en af de dine mange fine egenskaber, at kolleger også kan blive venner. Og så er der jo Elvan i baggrunden og i forgrunden. Der er godt nok langt fra udsigten over vandet i Istanbul til sneen på Røros – afstandsmæssigt såvel som mentalitetsmæssigt.

Men Eugene, du er jo hjemme overalt … og så alligevel … du tager jo på en måde dit ”hjem” med dig, hvor du end er. Du hviler trygt i din nysgerrighed og viden. Det er ikke noget dårligt kostume at rejse rundt med.

Du er et yderst dannet menneske – dette næsten umulige begreb. Men hvis en uddannelse ud over at kvalificere et menneske desuden skal ”danne” et menneske, så må dette menneske leve op til kravet om sammenhæng og helhed. Det er jo det modsatte af tunnelsyn, som kan være gavnligt, når man kæmper for en sag – men kombination mellem det dannede syn – helhedssynet – og evnen til at transformere dette til en tunnel, når det gælder at kæmpe for andre menneskers ret til at ytre sig – det er desværre ikke så almindeligt i den verden, som vi arbejder I. Men det, kære Eugene er din fine evne – udover så mange andre menneskelige kvaliteter – og jeg takker dig af hele hjertet for at have fået en lille bid at dit generøse hjerte og gode hjerne.

Stort tillykke

Ole Reitov

Joanne Leedom Ackerman - forfatter

Dear Eugene,

I don’t like to count years as they add up and so I wish you this happy birthday without counting except to note how many decades we’ve known each other and worked together in PEN–at least 25 years. Your friendship has been one of the joys of being engaged with PEN. Your commitment to the work has been of particular value to me as well as to the whole PEN family.

We’ve shadowed each other over the years in several positions. After I chaired the Writers in Prison Committee, you took on the chair (after Moris), and you took on the position of International Secretary right after I finished my term. There was great comfort knowing the work was passing to your capable and caring hands. You also supported me as a board member of International PEN when I was International Secretary. I always knew I could count on your advice and your support and friendship in the most stressful of times, including trips and missions to Turkey, a country we all loved, especially you who committed your energies to defending the writers there.

Over the years we have both made many friends around the world because of PEN. We have worked on heart-breaking cases and heartwarming cases too. We have both been fortunate in all these friendships. While there is no hierarchy of friendships, I do consider you one of my very close friends and colleagues, and I am so grateful to know you.

Happy Birthday!

Warmest wishes,

Joanne

Jennifer Clement - President, PEN International

For Eugene

My whole life I’ve lived the misfortune of being too young. I missed the best time and the best people. With you, dear Eugene, time played this trick on me. I wish I had been with you in Yemen to call for the release of Mansur Rajih. I wish I had been with you in Afghanistan, Nepal and Peru. I also know I should have been in Amed/Diyarbakir in Turkey to hear you say, “We are here together in harmony with the dear memories of our losses including Hrant Dink and Tahir Elci …” Perhaps there are strange ghosts of those who are too young and, if so, I was there.

Elisabeth Eide - forfatter

Egentlig heter han Afshan …

Afghanske ryttere ga ham navnet på syttitallet, mannen som stadig krysser grenser og er hjemme der han kommer, der han slår seg ned. Afghanske forfattere syntes tre tiår seinere at Afshan, persisk for den som deler eller sprer noe, passet til kollegaen som ville lytte og lære, dele litteratur og frihet med dem.

Gul-Afshan: blomsterspreder. Optimist på vegne av mange andre enn seg selv. Ser blomsterenger der andre knapt får øye på spirene.

Nur-Afshan: lysspreder. Muntrer opp folk som gjennom tiår med krig har havnet i skyggen. Borer laserstråler gjennom fengselsmurer, sikter spot-lys inn mot anklagernes jernansikter.

Afshan deler vin og latter, ser det komiske i byråkratens gravalvor, politikerens selvhøytidelighet og kjendisens pompøsitet. Ser talentet hos en hvithåret Pashaï-novellist og den fjetrende symbolikken hos en ung, drømmende dari-poet. Forblir respektløs, kritisk og trassig. Trosser smerter og brutale tap; prøver daglig å oppheve tyngdeloven, elsker og forlenger livet med smilerynker og sammenbitte tenner.

Afshan, rebelsk reisende, stadig solidarisk, glupsk globetrotter, river i Covid-stavnsbåndene mens han lytter til Bach og Biber.

Andre tider er på vei, det blir flere vårer!

Gratulerer!

Elisabeth

Hege Newth - generalsekretær, Norsk PEN

Kjære beste Eugene,

Uredd, klok, varm, sjenerøs, sint, morsom og en inderlig god venn.

Administrasjonen og styret i Norsk PEN takker deg for et ukuelig engasjement, årvåkent blikk og en glødende lidenskap for å rette opp urett, forsvare de forsvarsløse og tale for de stemmeløse.

Du er en stjerne, Eugene, gratulerer med dagen!

Varme hilsener fra Hege, Ingeborg, Kjersti, Kai og alle vennene dine i Norsk PEN

Carl Morten Iversen - tidligere generalsekretær i Norsk PEN

Kjære Eugene

Eller kanskje jeg skulle si Eugenius? Det å gi hverandre rare navn er jo noe av det vi driver med.

Jeg har kjent deg helt siden jeg var daglig leder for Norsk Forum for Ytringsfrihet sent på 90-tallet. Og du var lett å bli kjent med, vi fikk umiddelbar kontakt. Ditt gode humør, din kunnskap om alt fra litteratur til menneskerettigheter og din brede erfaring og beretninger fra dine mange reiser og møter med myndighetspersoner, overgripere og offere, var tåredryppende, men svært spennende og interessante.

Etter hvert kom vi begge nærmere Norsk PEN og jeg fikk anledning til å oppleve deg i samspill med andre og så hvordan du kommuniserte. Din vennlighet og interesse for hva andre sa var bemerkelsesverdig. Du lyttet.

Men du var også ofte sint. Når du snakket med overgripere og oftere ga du deg aldri. Denne egenskapen har nok vært god å ha i de siste årene når du har slitt med sykdom. Du er en stayer Eugenius.

Og nå er du 80 – det er helt utrolig. Men 80 er vel det nye 60 kanskje? Så jeg håper på mange flere års vennskap. Når det ikke handler om PEN-arbeid så liker vi jo ofte de samme tingene, det være seg musikk og litteratur eller et godt måltid og godt drikke.

Eller bare godt drikke. Jeg håper vi snart kan ta en utepils sammen med andre PEN-venner.

Hilsen din venn

Carl Morten

Caroline Stockford - Tyrkia-koordinator, Norsk PEN

Eugene is one of the people who, for me, best represents PEN’s ideals. He’s a cultured writer and human rights campaigner, a man of the world and a great raconteur. You can learn a lot from spending a few hours with Eugene: I have certainly learned from him. Whether it is listening to his accounts of trial monitoring in Turkey or his great adventures to free poets and writers from prisons and dungeons, Eugene embodies a lot of what PEN really stands for. He has been a constant inspiration to me in my work on Turkey and I have grown a lot thanks to his confidence in me.

What I admire most about him is how much he cares about Turkey and how he can express his feelings with real strength; accurately assessing the relentless onslaught of the current regime on human rights. And yet, Eugene is still able to be hugely diplomatic and compassionate. He displays this in all his work at many different levels of the PEN organisation and has been incredibly kind and supportive towards the imprisoned poet Ilhan Sami Çomak.

Thank you, Eugene, for being you and for your outstanding work on human rights in Turkey.

Thanks from me personally, from Ilhan Sami Çomak and from all persecuted writers to whom you have shown your solidarity. You get results!

Elvan Öğ - menneskerettighetsforkjemper, Istanbul

Dearest Eugene,

I am sure you will have a lot of great birthday messages from all over the world. Just don’t forget that you have a lot of great friends here in Turkey who admire you, because you touch our lives in one way or another during your visits and stay here. I feel lucky to be one of them. We shared a lot of good and bad memories together. (In these horrible days, I remember only the good ones:))

I wish you the best of everything in your new age, hope all your wishes come true this year.

You know (do you) how important you are for all of us, so take care of your health more.

Hope this pandemic will finish soon, and we will meet in Istanbul to celebrate your 80^th birthday.

Lots of hugs and kisses to Karin and you.

HAPPY BIRTHDAY …

ELVAN

Zeynep Oral - journalist, Istanbul

Dearest Eugene,

You came to Turkey and you touched all our hearts and souls very dearly.

We worked together, we laughed together, and sometimes we even cried together. Your personality and your abilities, your eagerness to know, to learn and to understand, your capacity of empathy, made everything not only easier, relaxed and more fun; but also more healthy and more valuable!

In a truly short time, you became “one of us”. Even at times when we did not agree at all with each other, you were still “one of us”!!!

I will never forget all the support you gave to PEN Turkey at all our most difficult times. We appreciated and still appreciate everything you have done.

Whenever I needed help in the international Arena, to resist all the prejudices and clichés against Turkey you stood up for me! All my friends and I, we shall never forget it!

Dearest Friend,

A huge THANK YOU and LOTS OF LOVE,

Zeynep Oral

Fikret Başkaya - Author & President of Free University, Ankara

My Dear Friend Eugene Schoulgin, happy 80th Birth Anniversary …

We first met in Free University at a ‘farewell meeting’ in 2001 before I left for surrendering to Kalecik Prison, as I had been sentenced for one of my articles. From that day on we have been in contact … Whenever I was in trouble, you were there for me … When I was put on trial, you were in the courtrooms most of time.

You made PEN take action once again for a trial in 2019. Schoulgin is not just a competent writer, but he is also a human right activist and a militant for democracy.

One of my unforgettable memories is the week we spent together in Zurich, Geneva, and Solothurn in Switzerland … We were next to each other in the panels … We shared the desk in the panel that took place in Voltaire’s nowadays museum house … As a matter of fact, it was an honor for me to participate an activity in Voltaire’s house …

I feel fortunate to have a friend like Schoulgin … Happy birth anniversary my dear friend … I wish you health and peace. Greetings from Ankara …

Fikret Başkaya

Müge Gürsoy Sökmen - PEN Turkey

They just shut up

Wanting to choke your voice

Broken and shattered

is your heart of glass

Nights full of screams and howls

Your next of kin won’t hear you

But a stranger does *

There are people who feel responsible for all the creatures on earth – and more. Whatever is left of my belief in humanity, I owe to these people.

Eugene Schoulgin is one of them: A “stranger” coming from the North, yet always a trustworthy shoulder in times of distress in my country and many others, always a creative mind for overcoming obstacles, determined to establish freedom of expression, ready to stand by the victim wherever the attack comes from, and also ready to cheer, encourage and empower those weakened by oppression.

I am lucky to have met Eugene and benefit from all these traits in good times and (mostly) bad times, in my two long terms as PEN Turkey WIPC Chair, or whenever I was put to court myself as a publisher. Having him as a friend, a “dost” as we say in Turkish, is precious.

Like most marathon runners, Eugene knows humor is indispensable if you are to keep struggling for a better world: It is very difficult to know all the atrocities that are committed and still have the strength to fight against them. Eugene, a brilliant author, a lover of best works of humanity, be it literature, music, or solidarity, manages to continue running thanks to his good humor, the strong friendships he has established, his love of life, and will to fight.

Looking forward to the days we will meet again in Istanbul, Diyarbakır, or maybe Tromsø, dear Eugene, to put our heads together to find ways to secure freedom of expression in this world. We will have our differences and discussions and arguments of course, but nothing so serious as to keep us from enjoying our time together!

Thank you, Eugene, for being you, a mischievous young man at 80! You made so many peoples’ lives better, myself included – may our love and gratitude brighten your days!

* From the song “Your Next of Kin won’t Hear You (Kardeşin Duymaz)”, lyrics and music by Zülfü Livaneli

Carles Torner - PEN International

Friendship with a mission

Twenty-seven years ago, I met Eugene Schoulgin at the Writers in Prison Committee meeting during the 61^st PEN International Congress in Prague, and since then we’ve been together in missions and congresses in the five continents —and at home as well, in Oslo or Barcelona, welcoming those moments that trigger friendship. Where to start? With a silence.

I remember that silence in our phone conversation. The silence meant simply this: a decision is being taken, and it deserves deep silence because it may be a life-changing decision. In fact, it was. Eugene had called me in Barcelona to propose on behalf of PEN Sweden to travel together to Peru in a mission for imprisoned writer Yehude Simon Munaro, together with Canadian author Marian Botsford Fraser and Danish journalist Jens Lohman. Here is the picture of the four of us with Yehude (centre) in the tiny prison’s library:

It was 1999, I was in charge of PEN’s Committee for Translation and Linguistic Rights, not the Writers in Prison Committee… So the proposal was a surprise: I was honoured, of course, for the unexpected call, for the genuine friendship in sharing with me a PEN mission, and I loved the proposal with all its meanings of solidarity with Yehude, of companionship with PEN colleagues, sense of adventure and learning how a mission for an imprisoned writer works, too —friendship with a mission, by the way, seems now to be the best of synthesis.

But there was a problem: the Swedes, Norwegians, Canadians and Dans had embassies in Peru, and their diplomacies had well developed human rights policies. I was instead a Catalan: no embassy to support my presence in Peru. The Spanish ambassador would have laughed out loud if he had received a letter from a “Catalan PEN” member travelling to Peru in such a human rights mission. It took a while for Eugene to accept that Catalan PEN had been so active for years but had zero relationships with the network of Spanish embassies. There was some back and forth —”Fujimori’s a despotic regime, you cannot travel to Peru without the protection of the embassy”, “I’m happy to travel with you, but I cannot expect any form of support from a Spanish embassy”, and so on— until the silence arrived. And Eugene took the decision: “Nevermind, prepare for the trip. I’ll take care.”

I’ll take care. As simple as that. There is a problem, there is goodwill, there is a sense of mission: I will find a solution. Where does Eugene pull such a sense of assurance?

On my arrival in Lima, the Swedish ambassador’s wife was waiting for me at the baggage carousel: she said hello and welcome, took my passport, it was her who gave it first to the police and then to the custom’s officer. We crossed the airport hall and boarded the ambassador’s car with its dark glasses and welcoming aircon —while the Peruvian police had been nicely told that I was under the protection of the Swedish embassy. As simple as that.

Others will explain the creativity of Eugene in finding ways where no ways seem to exist. The several missions to Yemen and the liberation of Mansur Rajih after 15 years in the ugliest prison, or the creation of Afghan PEN with Elisabeth Eide and colleagues from different afghan literatures, or even our second mission to Peru (just the two of us) to obtain the liberation of Juan Jara Berrospi, who had been “forgotten” in prison after the release of all journalists and political prisoners, once Fujimori had left power and escaped to Japan… All these were works of art. Not to mention so many missions to Turkey, a country where Eugene was never among the visiting group —he was always in the core welcoming group in Istanbul.

This may be his secret: he is always, unexpectedly, on both sides.

Hospitality is a crucial mystery in PEN International. For a century, our international network has been built with the tools of hospitality and friendship, probably invisible for any theory of action but more unbreakable than a chain. We have a mission = we enjoy being together. And it works both ways.

When the stranger knocks on the door, they both stagger: the guest and the host. Both are undergoing a process of loss and uncertainty, sharing serious questions: how to create solidarity? how to tear down prison walls? Together they must build a shared world, that of hospitality. Together we welcome the empty chair, the imprisoned soul, the unheard voice. It is the welcoming principle, it works both ways: whoever welcomes is welcomed, and whoever is welcomed welcomes. Both agree to be called into question, destabilize, and friendship falls like ripe fruit.

For twenty-seven years, I have known Eugene Schoulgin, always welcoming, always opening doors —always knowing how to knock on a door—, to find a way out. As simple as that.

Knowing well how to celebrate, too, as in all cultures celebration is part of hospitality. Let’s find a picture of celebration, one among so many… in Istanbul? Lima? San Miguel de Allende? London, with Anna Politkovskaya? Pune? Prague? Dakar, after he was elected PEN’s International Secretary and we had the best of bands, the Orchestra Baobab? Maybe this one of the two of us with Joan Smith, Elisabeth Middleton, Fawzia Assad and Terry Carlbom —somewhere, sometime in the past twenty years. Let’s celebrate together Eugene’s 80th anniversary and PEN’s centenary of hospitality and friendship!

Øivind Hånes - forfatter

MIN MIDDAG MED EUGENE

En av de mest bemerkelsesverdige filmene jeg noen gang har sett, er Louis Malles My Dinner with André fra 1981. To menn som ikke har sett hverandre på lenge møtes på en restaurant i New York. De bestiller mat og drikke og begynner å snakke. Konversasjonen varer i én time og 50 minutter. Det er det hele.

Jeg så denne filmen på kino i min hjemby Drammen året etter at den ble laget, og jeg var overveldet. Aldri før hadde jeg kjent konversasjonens kraft på en så pregnant måte. Det at to mennesker sitter og prater; at det ene ordet tar det andre, at de drar hverandre med seg inn i hverandres tankerekker, vurderinger, bearbeidelser og konklusjoner, og hele tiden med en åpning i begge ender for at de selvsagt kan ta feil, men at det de sier tross alt er den vurderingen som kommer nærmest den og det de er der og da. Samtale på film, film som samtale.

40 år seinere slo plutselig den samme følelsen igjen innover meg. Jeg traff Eugene i Forfatterforeningen på nittitallet og ble tidlig klar over hans kolossale engasjement for ytringsfriheten og fengslede kollegaer i andre land. Det var noe helt særegent over denne fyren. Lang og tynn som en Jacques Tati; distinkt og presis som en verdensklasse retoriker; uendelig opplyst og belest; mild som Wildenvey i en solvegg om våren, men også bjeffende skarp og refsende når det var nødvendig. En klassiker, modernist, aristokrat og opprører i samme støpning.

Vi begynte å snakke sammen og fant en kammertone vi ikke kunne bortforklare. Han inviterte min kone og meg hjem til seg en aprilkveld på Røa i 2014 og serverte oss et deilig måltid: Den klassiske Kylling Marengo, yndlingsretten til lille Napoleon. Etter hvert som skumringen ble kveld, kjente jeg plutselig denne følelsen fra filmen i kinosalen i Drammen mer enn 30 år tidligere komme tilbake. Konversasjonen, samtalen, utvekslingen. Det var selve livet som banket på der vi var på besøk hos Eugene mens krokuser og tulipaner forsiktig lot fostervannet gå på utsiden. Alvoret og latteren, det besnærende og det befriende. Det store i det lille, det ubetydelige som plutselig ble satt i et globalt perspektiv som jaget oss langt, langt ut i tilværelsens fjerneste hjørner. Hva var det med denne mannen, med det øyeblikket?

Forfattere lever av å bearbeide inntrykk. Det er sansene som kommer med råvarene, og det er erfaringen som, kombinert med empatien og innlevelsesevnen, makter å få de små avstikkerne i anekdotene og historiene til å vokse seg universelle. En god forfatter klarer å fortelle gode historier. De virkelig gode forfatterne har i tillegg evnen til å få teksten, ordene og atmosfæren til å dirre av autentisitet og vitalitet. De er komponister i den sanne betydningen av ordet. Eugene er en naturbegavelse som skjønner hvor viktig og avgjørende selve tekstens akustikk er. En lyssetting, en klang, en nyanserikdom, en porsjonering av dynamikk, tekstur, forholdet mellom innfallsvinkel og refleksjonsvinkel; selve kjernen i det som artikuleres der og da, så vel skriftlig som muntlig. Hans eventyrlige erfaringsgrunnlag som alltid mater øyeblikket med en riktig dosering av farger, lukter, ambienser, utsyn og innsyn. Alt dette som kan gjøre en tekst eller en samtale så rik at det nesten blir overveldende å ta den inn.

Vår middag med Eugene den gangen ble for meg et endelig bevis for at jeg har valgt riktig yrke her i livet. Det finnes ikke noe som er mer verdifullt enn det å utveksle erfaringer i selskap med mennesker som har denne evnen til å gå inn i, dykke ned i, ta tak i og frasere selve erfaringene og gi dem allmennmenneskelig gyldighet samtidig som de er forankret i det personlige. Øyeblikkene hvor livet når et smeltepunkt som gjør at man kjenner at man er så til de grader i live.

Mange, mange forfattere og skribenter over hele verden står i stor gjeld til Eugene. Gjennom sitt utrettelige engasjement har han gjort at mennesker som har blitt utsatt for de forferdeligste ydmykelser har gjenfunnet kontakten med en håpsdimensjon. Jeg har av og til tenkt tanken: Hvor hadde Eugenes forfatterskap vært i dag dersom han virkelig hadde gitt full gass med skrivingen og ikke brukt halve livet sitt til å reise rundt og hjelpe innelåste forfattere? Men idet jeg tenker denne tanken kommer også svaret: Han hadde neppe noe valg. Når man først har innsett hvor mye djevelskap makthavere er i stand til å begå mot sine lands beste og fineste tenkere, utløser det et skred. Dersom Eugene ikke hadde fulgt sitt hjerte og gått inn i alle disse sakene med full tyngde, ville han kanskje i dag ha sittet med en kampestein av anger i hele seg.

På veien hjem fra vår middag med Eugene i april 2014 innså jeg noe jeg fortsatt tenker den dag i dag: Noen mennesker vil aldri slutte å eksistere. De blir som radiostasjoner som sender sanger av håp og livsgnist, og det er disse melodiene som synger et liv.

Gratulerer med dagen og livet, Eugene.

Øivind

Anders Heger - forlegger

Minner om Eugene handler mer om noe annet om steder. Fra asiatiske tehus, slitne kafeer i det gamle Øst-Europa, solsvidde afrikanske gater, arabiske markeder og kaukasiske telt. Fengsler, byråkratkontor, fyrstepalasser og barer. Mye av det siste, faktisk. Men først og fremst en uendelig mengde møterom. Det er fint å ha en venn man har kranglet med, ledd med og arbeidet med, på fem kontinenter gjennom fire tiår.

Når det skal samles, i ett minne, ett bilde å hente fram i dagens anledning, velger jeg Eugene, stående i en fangeleir i Jemen seint på 90-tallet, ubøyelig, insisterende, intenst levende i øyeblikket og sikker på at det han gjorde hadde en betydning. Det er fint å vite at en sånn mann finnes. Og enda bedre å ha ham som venn.

Gratulerer med dagen, gamle kjemper.

Dr. Samay Hamed - Writers House in Kabul, Afghan PEN

Afghanistan has many high mountains
One of them is called Eugene Schoulgin
A mountain of knowledge, creativity
and friendship

The world has many sorrows
But it also has Eugene Schoulgin
to wipe away the tears of people and birds
and cause the dawn to smile

Dear Eugene Schoulgin! Your birthday is the golden birth of the sun for me,
for us.

Shine forever!

Şanar Yurdatapan and more

Greetings to Eugene!

lhan Çomak - poet

Dear Eugine,

Happy 80th birthday. I got to know you first with your literature, from your novels and then by your personal letters to me. Now I know that those good-humored, good-natured, good-spirited, all good children and people in your novels are not far from you at all, they all have traces of you.

Knowing you really added value to me, strengthened my life. I feel myself lucky.

Please take care of your self, your health. When I’m released after three years, don’t leave me alone. I’m getting ready for my date with you for that day. Please you be ready too. You owe me a dinner and a drink. For this, you have to take even extra care of yourself ?

Happy birthday again. I hug you.

Your friend and brother who love you

İlhan

Ipek Özel - jussprofessor

Dear Eugine,

Ilhan again didn’t live me a word to say as you see, he told all the right and special words ? And ofcourse those are my feelings too. And even more I must also say that I feel more lucky than him, you do not always meet that special people such as yourself supporting and representing Ilhan in all sorts of communities… And once you meet it is really a treasure, a gift of life that eases the path.

So thank you for being you, bringing your genuine love, support and beautiful stories to our life, to my life..

Happy 80th birthday, you are so special and I am really looking forward to the dinner we will have together once we have the chance. Till than Ilhan is right , please take very special care of yourself, you are precious.

Lots of love and hugs and kisses.

İpek

DEL SAKEN PÅ:

Litteraturhuset i Oslo
Wergelandsveien 29, 0167 OSLO

pen@norskpen.no

Org. nr: 983 886 760

Bli medlem
Støtt oss
Få nyhetsbrev
Arkiv
Norsk PENs fond for ytringsfrihet
Min side
Cookies og personvernerklæring

PEN Norway’s website in English