Ingeborg Kværne, Kjersti Løken Stavrum og William Nygaard
Vi ligner på hverandre i sorgen over Ukraina
Appell av Kjersti Løken Stavrum, Norsk PENs styreleder, på støttemarkeringen for Ukraina 17. mars 2022
Her vi står nå, etter det vi har sett og blitt fortalt gjennom tre uvirkelige uker, er det åpenbart feil – slik det står i klassikeren – at ulykken tar hver av oss på sin egen måte.
Jeg tror vi langt på vei føler på den samme sorgen, sjokket og sinnet. Fellesskapet som er oppstått om demonstrasjonene, om sanksjonene, om protestene skyldes at vi kjenner igjen den samme sorgen hos andre og hverandre.
Det melder også mediene, noe overrasket, i flere land. At man har sluttet rekkene.
Vi står sammen mot krigen i Ukraina.
Vi i PEN så i krigens første dager hvordan også våre prinsipper, som er så stolte og steile i fredstid, skalv under møtet med de russiske soldatene. PEN Ukraina ba om en total boikott av russiske bøker og forfattere. Det kan man faktisk forstå.
I PENs charter, som har vært nærmest urørt siden 1921, står det at:
- Litteratur kjenner ingen grenser og må kunne spres fritt mellom mennesker, uavhengig av politisk eller internasjonal uro.
- Under alle forhold, og spesielt i krigstid, må kunstverk, menneskehetens åndsverk i vid forstand, ikke utsettes for nasjonalt eller politisk press.
Men som lederen av PEN Ukraina skriver:
Ingen brenner bøkene til Tolstoj, Pusjkin eller Dostojevskij i Ukraina. I Ukraina blir ikke bøker brent overhodet. I stedet er det den russiske armeen som brenner og bomber ukrainske museer, kirker, minnesmerker – inkludert Babij Jar (stedet der nærmere 34 000 jøder ble massakrert under andre verdenskrig).
Det er ikke vanskelig å forstå PEN Ukraina og ukraineres vrede. Vi kritiserer dem ikke.
Men vi tror på den tynne linjen av kontakt det er mulig å oppnå med dem som tenker annerledes, dem som gjerne skulle protestert mot Putin, men som ikke kan risikere 15 år i fengsel under den nye hastevedtatte loven der man ikke lenger vet hva som er forbudt å si og gjøre.
Vi tror at det også i en totalitær krigstid kan finnes en strime av håp om hva en fri tanke og ett fritt ord – og en plakat på TV – kan føre til, at noe etterrettelig informasjon kan slippe igjennom et digitalt forsvarsverk vi ikke har sett maken til før.
Man kan ikke stoppe tankene og stenge verden ute for 144 millioner russere hele tiden. Og ofte trenger slike frie tanker moralsk støtte, for eksempel fra et land som Norge. Vi som for øvrig selv lefler med å stenge og boikotte medier – som er det vi kritiserer Russland for å gjøre.
Det er dårlige kår for den frie tanken i Russland nå. Så de som søker seg ut av landet nå, russiske journalister, forfattere, dissidenter, de må vi ta imot. De trenger vår hjelp like mye som flyktningene fra Ukraina.
Etter tre uker med krig, må det være lov å spørre hva Putin har å by på. Hva kan han tilby folk i Ukraina hvis han skulle vinne krigen? Hva hadde han å tilby tsjetsjenerne? Belarusserne? Ikke velstand, ikke velferd, ikke frie medier, ikke ytringsfrihet. Men han kan terrorisere og han kan bombe. Vi vet at historien og ettertiden er nådeløs mot slike. De får aldri ro og verdighet.
Forfatteren Alexander Solsjenitsyn kommenterte flere ganger russiske myndigheters hang til å snakke usant, og mente den var en del av den statlige styringen. En gang sa han det slik: «Vi vet at de lyver…! De vet at de lyver…! Vi vet at de vet at de lyver…! De vet at vi vet at de vet at de lyver…! Likevel fortsetter de å lyve».
Krigen i Ukraina er en sivilisasjonskrig. Den er et forsvar for det liberale mot det totalitære, det er kampen for ytringsfrihet mot undertrykkelse.
Det gode seirer til slutt, det må vi tro – men vi kan ikke akseptere at så mange mennesker må lide og dø, at millioner må sendes på flukt, at vakre byer og minnesmerker ødelegges – inntil freden kommer. Vi protesterer av hele vårt hjerte. Og det beste er, vi protesterer ikke for døve ører. For de vet at vi vet at de vet at de lyver.
