Ni rettsaker i Tyrkia, juni 2006
Mens vi ventet på å slippe inn i rettsalen oppsto det tumulter og håndgemeng i ventelokalene mellom gruppen som var der «for å forsvare Tyrkia» og Perihan Magdens «støttetropper». Det var mye politi til stede, men de gjorde heller lite for å holde gruppene fra hverandre. Som
professor Murat Belge uttrykte saken: «Det er tragisk å bevitne hvordan krefter i samfunnet kan manipulere individer til å angripe dem de egentlig burde forsvare, nemlig dem som vil forhindre at fedre, sønner og brødre blir drept slik deres egne ble det.»
Før jeg slapp inn i rettslokalet måtte jeg nærmest slåss med politiet. Takket være høylydte
protester fra en gruppe forsvarsadvokater kom jeg gjennom sperringene. De påpekte at det var
mot tyrkisk lov å hindre meg fra å være til stede. Det er første gang noe slikt har hendt meg i løpet av de årene jeg har observert rettsaker i landet.
Under høringen holdt forsvarsadvokaten Sayman, tidligere formann i Tyrkias advokatsamfund, en lang tale der han påpekte det tragiske i at man åpner rettsak mot en person for dennes kamp for fred og hederlighet. At mange unge menn i Tyrkia blir fritatt fra militærtjeneste på falske premisser, og at Magdens artikkel handlet om å avskaffe et system som fristet til løgner og forfalskninger. Han trakk lange historiske linjer der han hevdet at Tyrkia led under en voldspsykose som smittet av på hele samfundet.
Dommeren Sevim Efendiler forsøkte å avbryte talen, men den majestetiske Sayman hevet stemmen og kalte henne til orden. Faktum var at både dommer og aktor Kadir Nazym Yelkenci virket lett brydd over å bli satt på plass av en advokat med Saymans pondus og ry.
Etter forsvarstale og vanlig prosedyre ble høringen raskt avsluttet. Dato for ny høring ble satt til 27 juli 2006 kl. 10.00. Dette var bare første runde i saken. Da vi kom ut i korridorene hadde situasjonen forverret seg. En av de tyrkisktalende observatørene, Maureen Freeley fra Engelsk PEN (Orhan Pamuks oversetter) hørte sjefen for ordensmakten si til en av politioffiserene: Skrem dem, men skad dem ikke.
Mange av oss hadde ikke kommet inn i rettslokalet. Der ute hadde Müge Søkmen fått et slag i
ansiktet og Sanar Yurdatapan mottat mordtrusler samt nesten blitt truffet av en flaske kastet gjennom vinduet. Våre protester ble møtt av flirende politiansikter som påpekte at dette var ytringsfrihet på tyrkisk. Ute på gaten hadde menneskemengden fordoblet seg og slagordene haglet. Vi ble geleidet ut en bakdør.
Jeg gikk rundt huset og ble oppdaget av pressen før demonstrantene skjønte at jeg ikke kom gjennom den døren de hadde ventet. Mens jeg ble intervjuet av TV og radio dannet politiet kjede rundt oss, og jeg kunne etter noe tid gjenforenes med øvrige observatørene til den sedvanlige oppsummerende samtale med te.
Dagen etter, 8 juni, skulle den avgjørende høringen i rettsaken mot Pinar Selek finne sted. Jeg går ikke nærmere inn på sakens juridiske sider eller hendelsesforløpet i forkant av denne rettergangen da jeg utgår fra at materialet om henne er velkjent, og/eller kan leses
på PENs hjemmesider. (NB! Se nyheten «Pinar Selek frifunnet» lenger ned på siden, samt lenker til relevante artikler)
Det var en meget spent og trykket stemning utenfor rettslokalene i Besiktas. Mange av Pinar Seleks gategutter, prostituerte og transvetitter, mennesker hun har støttet og hjulpet opp gjennom årene, hadde møtt fram, pluss slekt og venner, men få forfattere og intellektuelle som også hadde skrevet under på støtteuttalelsene for henne. Mange av dem har mottatt anonyme trusler og blitt truet på livet av ultranasjonalistiske og fascistiske grupper. Det utbrøt ikke vold, og det var heller ingen uttalt agressivitet i luften.
I det smekkfulle rettslokalet brukte dommeren usedvanlig lang tid på å gjennomgå saken. Pinar Selek hadde en rekke forsvarsadvokater, og disse ble ledet av hennes gamle far, den kjente advokaten Alp Selek, selv med fengselsopphold bak seg under militærdiktaturet på 80-tallet . Ved siden av seg hadde han Pinars lillesøster som medforsvarer. Da hun traff den torturerte Pinar i fengslet 1998 bestemte hun seg for å bli forsvarsadvokat!
Mens retten skulle avgjøre dommen (rent skuespill selvfølgelig, vi var alle klar over at saken var avgjort på forhånd, og at alt hang på hvor stor gjennomslagskraft de nasjonale og
internasjonale protestene hadde hatt) fikk vi vente ute i korridorene. Etter en evighet slapp vi inn, og etter en ny evig lang gjennomgang av saken falt dommen og det gikk et sukk av lettelse gjennom rettsalen. Pinar var frikjent for de påståtte bombeeksplosjonene, og anklagen om samrøret med en terroristorganisasjon ble frafallt på grunn av preskriberingsloven.
Samtidig ble to politivitner og en aktiv PKK medlem dømt til livsvarig fengsel. PKK-mannen ble båret skrikende ut av en horde fengselsvakter. Som vanlig i slike saker var de anklagete gjemt bak en mur av uniformer. Pinar selv var ikke til stede. I tilfelle en fellende dom hadde hun uten tvil gått under jorden og forsøkt å forlate landet.
Farens og søsterens glede under det obligatoriske teslaberaset etterpå var til å bli rørt til tårer av, og deres taknemmelighet overfor oss obsevatører ville ingen ende ta. Selv kjente jeg at vi faktisk hadde vært med på å utrettet noe den dagen, men samtidig advarte Pinars søster oss mot å bli for glade. Jeg tror de kommer til å appellere dommen, var hennes kommentar. Vi håper hun tar feil og pr. i dag er vi ikke blitt gjort kjent med noen slik appell.
Samme dag ble professor Murat Belge frikjent. Han var den siste av de fem som ble tiltalt under straffelovens paragraf 288 med tittelen «Forsøk på å påvirke pågående rettsak». De øvrige fire, som alle er journalister, ble frikjent 15 oktober i fjor etter en skandaløs rettsak der aktoratet fra det ultranasjonalistiske «Lawyers Union Association» med sin leder, advokaten Kemal Kerincsiz, til skutt var innviklet i slagsmål med politiet inne i rettsalen. Vi som var observatører ble truet av et antall fascistiske domonstranter både utenfor domstolen og inne i rettens korridorer. Murat Belges forsvarer påpekte det innlysende faktum at Belges artikkel i dagsavisen Radikal, om det skandaløse i at konferensen «The Armenian issue» var blitt forbudt, hadde stått på trykk etter at dommen var falt.
Dagen etter, 9 juni, var det forleggeren Ahmet Önals tur å møte i retten. Det er 27. gang han står tiltalt for bøker han har publisert på sitt eget «Peri» forlag. For øyeblikket har han 8 rettsaker gående mot seg. Den aktuelle boken heter «Alivismen i Dersim» og saken mot ham og forfatteren Hüseyin Beysulen har pågått siden juli 1999 ved Fatih 2nd Criminal Court of First Instance. Dette betyr at saken fremdeles befinner seg i innledningsfasen! Enda en gang ble saken utsatt av formelle grunner og ny høring ble berammet til 12 oktober kl.11.00, men nå ved Beyogle 2nd Criminal Court, dog fremdeles i første instans.
Neste sak, nummer 14, var igjen mot vår gamle kjenning Fathi Tas, forleggeren i det kurdiske
Aram forlag. Igjen var vi tilbake i Sultan Ahmet i Istanbul 2nd Criminal Court hos dommer Sevim Efendiler og aktor Kadir Yelkenci. Etterhvert framstår de som to av de ivrigste parhestene blandt byens påtalemyndigheter. Boken det dreide seg om denne gang var amerikaneren Tinmans bok «De menneskelige omkosningene for Amerikas våpenhandel» og det er den notoriske artikkel 301 «Forulempning av den tyrkiske nasjonalkarakteren» som er tatt i bruk. Det interessante var at dommer Efendiler besluttet utsettelse av saken fordi hun ville utvide søksmålet til å omfatte også oversetteren av boken, noe som det overhode ikke lenger er åpning for ifølge tyrkisk straffelov. Dette betyr at dommeren ikke har oversikt over paragrafjungelen hun er satt til å dømme etter. Ny høring er berammet til 19 september kl. 09.30.
The Armed Forces´ Chief of Staff hadde også lest bok. Det gjør ikke forleggere og forfattere i Tyrkia tryggere. Resultatet ble en ny rettsak der paragraf 301/2 «fornærmelser mot det militære via pressen» kom til anvendelse. Våre gamle kjenninger Sevim, svettende og bladende i sine tykke dokumentmapper mens hun kaster engstelige sideblikk på sin «overordnete», den bestandig like uanfektede aktor Kadir Yelkenci (Ah! Daumier hadde elsket disse to!), erklærer rettsaken mot forfatteren Osman Tiftikci og hans forlegger Sirri Öztürk i Sorun forlag for åpnet. Vi er nå framme ved 20 juni, og på nytt er det i Sultan Ahmet-domstolen underholdningen finner sted. Høringen begrenser deg til prosedyre. Alt tar ca. 5 minutter og ny høring ikke fastsatt.
Dagen etter, 21. juni, er vi enda en gang tilbake hos fru Efendiler og aktor Yelkenci. Idag gjelder det to saker mot Ragip Zarakolu. Den ene har pågått siden mars 2004, den andre siden september samme år. Blir han felt kan har sammenlagt risikere fra to og et halvt til ti og et halvt års fengsel.Den ene saken gjelder boken «Sannheten vil befri oss» skrevet av George Jerjian, armenier med amerikansk statsborgerskap, og bokens kvintessens er at ved å vedgå historiske kjensgjerninger, kan både armeniere og tyrkere gå videre og legge denne forferdelige massakren bak seg en gang for alle. Ved å kalle massakren folkemord, har Jerjian både fornærmet den tyrkiske staten og Kemal Atatürks minne. Ragip risikerer som forlegger samme straff som forfatteren – eller gjør han ikke det? Ifølge forsvareren og Ragip selv er loven om forleggeres medansvar revidert – eller er den det? De enkleste kjensgjerninger blir diffuse som morgentåken over Bosporus i det tyrkiske rettsystemet.
Den andre saken gjelder en dagbok skrevet av den armenske legen Garabet Hacaryan. Hacaryan
var øyenvitne da de tyrkiske troppene inntok Izmir i 1923, og hans opptegnelser er behandlet av professor Dora Sakayan ved Mac Gill Universitetet i USA i boken «Accounts of an Armenian doctor». Dora Sakayan er saksøkt, men ikke til stede. Ragip står igjen til svars. På nytt trer den beryktede artikken 159 i kraft: «Fornærmelse mot den tyrkiske nasjonalkarakteren (!) og statens sikkerhets-styrker» (!) (Merk: Her har vi to artikler som overlapper hverandre. Artikkel 301 og 159. En vanlig sikkerhetsforanstaltning i Tyrkia. Om ytre press tvinger justisdepartementet til å revidere eller oppgi den ene har man alltids et par til i baklommen!)
Ragip Zarakolu hadde inkaldt den kjente historikeren professor Bascan Orhan som sakkyndig.
Professor Orhan har ofte blitt rådspurt i liknende saker, og kom nå ens ærend fra Ankara for å gi sitt syn på saken. Fru Efendiler tillot ham ikke engang å komme inn i rettsalen! I stedet kom hun med følgende,litt oppsiktsvekkende uttalelse: «Jeg har bestemt meg for å lese boken selv! (en bok hun har gjennomført 7 høringer rundt siden april for to år siden). Jeg trenger ingen utenforstående ekspereter» proklamerte hun med en fornærmet mine som passet utmerket ti den artikkelen hun lengter etter å få bruke! Nå burde det være ganke klart at damen er en usedvanlig opptatt person så mange sensursaker som hun er tvunget til å lede, dessuten er hun åpenbart ingen hurtigleser, så ny høring av begge sakene er berammet til 5 oktober i år kl. 09.30.
At de fleste av disse sensursakene har en rendyrket politisk profil står hevet over enhver tvil. Det har tidligere kommet ut en rekke bøker om det armenske spørsmålet uten at det har resultert i rettslig forfølgelse, men de siste par årene har armenierne blitt en het politisk potet.
I min forrige rapport konstaterte jeg at en tydelig tendens til et strammere og mer agressivt samfundsklima gjorde seg gjeldende. Dette inntrykket har ytterligere blitt forsterket av de siste par månedenes hendelse. Det blir stadig mere åpenbart at det militære strammer grepet, og en svak regjering står ikke lenger imot, slik de faktisk gjorde den første tiden etter valgseieren. Alle venter spent på utfallet i parlamentet når det gjelder den nye anti-terror loven, men få tror den blir stemt ned. Resultatet vil ble bekjentgjort en av de nærmeste dagene.
Per idag pågår det rettsaker mot over 60 forfattere journalister og forleggere i Tyrkia. Det er ingen overdrivelse å påstå at demokratiet Tyrkia kan konkurere med land som Kina, Vietnam, Tunisia og Cuba om å være verdens ledende ytringsfrihetsundertrykker.
Oslo, 29.juni 2006
Eugene Schoulgin
