Tale til Ossietzkyprisvinner Ebba Haslund
ALLTID OPPREIST
har jeg tenkt om Ebba Haslund så lenge jeg har kjent henne. I dag er det mitt store privilegium å takke henne for alltid å være engasjert og informert. For at hun aldri er redd for å si sin alltid velformulerte mening. Alltid står oppreist for det hun tror på uansett hvor sterk motvinden er. Kanskje blir man så motstandsdyktig av å vokse opp i og leve gjennom 80% et århundre gjennomtrukket av krig og urett, fanatisme og nød, ideologiske og politiske sammenbrudd, og vår egen arts forsøk på å forgifte den enestående kloden vi lever på.
Den USA-ledete okkupasjonen av Irak var «enda råere enn den jeg selv opplevde». sa Ebba i et avisintervju i 2004. Ebba tilhører en generasjon som var unge da Norge ble okkupert. Motstandskampen mot Hitler var livsfarlig, men kampen mot nazismens undertrykkelse kom også til å prege livene til mange. De ble menn og kvinner hvis medmenneskelighet og medfølelse aldri sløves. Som Ebba. Mennesker som aldri slutter å gjenkjenne ofrenes lidelser og raseri, som vet at det kunne ha vært meg… Aldri blir for gamle til å arbeide for en fredelig verden.
Fra krigstrommene begynte å larme i Det Hvite Hus engasjerte hun seg kraftig mot den varslede okkupasjonen av Irak. I 2003 sto hun i spissen for 409 forfatterkolleger som ba regjeringen om å holde Norge vekk fra en krig mot Irak. Aldri tidligere i Forfatterforeningens 110-årige historie hadde så mange forfattere samlet seg om et politisk utspill. Regjeringen tok høflig imot forfatterdelegasjon og appeller, men verken disse eller de overveldende demonstrasjonene i Norge og resten av verden kunne få Bondevik-regjeringen fra å rygge baklengs inn i den USA-skapte politiske hengemyra Irak som raskt ble til et blodig kaos.
I juni 2004 tok Ebba og Thorvald Steen initiativet til en ny appell til regjeringen om å trekke Norge ut av den uverdige krigen, som raskt samlet 242 kolleger. ”Jeg hadde håpet at andre skulle begynne en ny protestbølge mot Norges deltakelse i Irak, men ingenting skjedde. Og siden Thorvald Steen og jeg er de eneste æresmedlemmene i Forfatterforeningen, føltes det naturlig for oss å sette i gang en.” Sa Ebba til Klassekampen. Typisk Ebba, heldigvis, tenkte mange, mange med meg.
I september 2005 var Ebba på barrikadene igjen. Oppropet og folkemøtet med krav om at alle norske offiserer skulle hentes ut av Irak innen 100 dager etter valget var en del av Oslo 2005s mobilisering for en ny politisk kurs.
Ebba har aldri vært redd for å kalle en spade en spade, eller å kalle feiginger for pudler. Også den rødgrønne regjeringen har fått fortjent refs for servilitet overfor USA i forhold til den lovelig valgte palestinske regjeringen. ”Vi er jo så små, men behøver vi å være dvergpudler? ” sa hun indignert i sin åpningstale ved årets Bjørnsomfestival i Molde. Da gjorde Ebba også det hun er kjent og høyt respektert for blant kolleger; hun knyttet sitt eget engasjement til den yrkesgruppa hun alltid har tilhørt og har gjort så mye for, – det skrivende folket.
”Under okkupasjonstiden i Norge var det våre diktere som nørte opp under motstanden. De ble våre ledestjerner. Som ung jente satt jeg motløs i det okkuperte Oslo 17. mai 1940. Da hørte jeg over den nordnorske radioen Nordahl Grieg lese sitt eget dikt: 17.mai 1940: ”I dag står flaggstangen naken blant Eidsvolls grønnende trær. Men nettopp i denne timen vet vi hva frihet er.’
Det var min første opplevelse av hva det frie ord betyr. Etter hvert vokste det frem i mange en fornemmelse av usårlighet. En indre frihet. Fordi det betydde noe, hva hver enkelt av oss sa og gjorde. Inger Hagerups diktstrofer hamret det inn: ’Bak hver som gikk i døden, står tusener igjen. Står tusen andre samlet i steil og naken tross: Å, døde kamerater de kuer aldri oss!’
Det særegne ved vår såkalte ’krigsdiktning’ er at den i høy grad handler om fred. Den er gjennomsyret av lengsel tilbake til fredelige tider: ’Vi trodde på freden, fornuften, arbeidsgleden.” Øverlands dikt skapte en forvissning om at ånd er evig. Om at ’vi overlever alt’. Om vi bare unngår å tape vår sjel.
Det er det man kan frykte i dag. At vi i kampen for demokratiets verdier står i fare for å tråkke dem ned.” sa Ebba til folket i Molde. Ordet KAMP er ofte knyttet til Ebbas engasjementet, enten det dreier seg om forfatternes og andre opphavsrettshaveres fagpolitiske kamp for rimelig vederlag for samfunnets bruk av deres arbeider tidlig på syttitallet, eller Kvinnepolitisk aksjon rettet mot Stortinget seint på syttitallet. I den yrkesfaglige kampen sto Ebba som Forfatterforeningens formann tydelig i spissen for opprøret mot en sendrektig stat. Like sentralt sto Ebba i den politiske stormen som raste i forfatternes organisasjoner og i offentligheten midt i syttiåra. Frontene ble til tider vel ensformig røde eller blå, men for mange av oss som begynte fagpolitisk arbeid i stormens øye, var det slett ingen dårlig vind å ha i ryggen da forhandlingene begynte, for motparten staten skjønte godt at forfatterne ikke var ufarlige veggpryd. Kunstnernes yrkesfaglige engasjement har aldri seinere vært sterkere, ei heller har ytringsfriheten blitt brukt mer høylydt om vår plass og rolle i samfunnet enn midt på syttitallet.
På slutten av syttitallet hadde mange kunstnere forlatt samfunnsbarrikadene, men ikke Ebba. Hun var engasjert i den likestillingspolitiske kampen hvis mål var å endre mannsamfunnet til menneskesamfunnet, sikre kvinner rett representasjon, og gi kvinner og menn likt ansvar for samfunn og hjem. Ikke kvinner bakom alt, men kvinner i alt, var parolen. Tross alle grensesteiner som er flyttet i det norske samfunnet, er tiden ennå ikke moden for å parkere denne parolen på historiens skraphaug.
En naturlig del av Ebbas brede engasjementet for fred, frihet, rettferd, likeverd og andre umistelige demokratiske verdier er hennes langvarige omsorg for verdens kneblete forfattere, og ikke mindre beundringsverdig; hennes innsats for oppreising for kollega Fredrik Fasting Torgersen.
Ebba begynte sin åpningstale ved årets Bjørnsonfestival med en appell for israelske Mordechai Vanunu som fortsatt er fange i sitt hjemland etter å ha sonet 16 års fengsel for å ha varslet om Israels atomvåpenprogram, og hun avsluttet med en appell for Fasting Torgersen.
”Mannen som tilbrakte 16 ½ år i fengsel fra 1957 av, for et drap han ifølge ny dokumentasjon ikke kan ha begått. Mannen som i snart 50 år har kjempet for å bevise sin uskyld. Jens Bjørneboe arbeidet utrettelig for hans sak i konflikt med det norske rettsvesen. Forgjeves. Da jeg møtte Torgersen i 1974, trodde jeg som de fleste, at han var skyldig og hadde sonet for det. Og fortsatte å tro dette, inntil jeg leste professor Eskelands dokumentasjon. Der viser han at ny naturvitenskapelig forskning, kullkaster alle de såkalte ’bevisene’ som naglet Torgersen til drapet.” sa Ebba
og videre:
Vår internasjonalt mest kjente forsker, Per Brantzæg, har offentlig uttalt at Torgersen-saken er trolig det største justismordet i Norges historie. Det vil si verre enn Per Lilandsaken, verre enn Fritz Moensaken.
Forfatterforeningens årsmøte vedtok i år enstemmig å støtte Fredrik Fasting Torgersen i kravet om at hans sak må opp igjen. Den ligger i hendene på Gjenopptakelses-kommisjonen for straffesaker, som i følge loven skal la enhver tvil komme tiltalte til gode. Likevel nøler de. Om det viser seg at Høyesterett eller påtalemyndigheten atter har tatt feil, som i tilfellene Liland Og Moen, så vil det skade maktpersoners prestisje, for ikke å si tilliten til rettsapparatet. Dessverre har det alt skjedd. Jeg ber enhver som ikke har satt seg inn i saken, å gjøre det snarest.” (..) Ba Ebba, fordi: ”Rettsvesenet er en hovedsten i demokratiet. Vi er alle medansvarlige for at den ikke forvitrer. Medansvarlige for hva som skjer.”
Forfatterforeningens eneste æresmedlemmer Ebba Haslund og Thorvald Steen tok sitt ansvar da de stilte seg i spissen for kravet om gjenopptakelse av Torgersens sak. Om dette skriver Steen bl.a. i sin kronikk i Aftenposten den 6 september 2006:
” Flere av juristene vi ønsket å ha med ville ikke skrive under – av svært utydelige grunner. Andre, også noen som har arbeidet tett med riks- og statsadvokatembetet, turte ikke å gi sin støtte fordi «det har gått prestisje i saken». Selv etter at de hadde fått «Bevisene i Torgersen-saken» levert på døren, «kunne», «ville», «skulle» man ikke. Det virket som om de var redde for å trosse en usynlig orden.”
Redd for å trosse en usynlig orden er Ebba ikke. Mens jeg har arbeidet med takken til henne i dag, har jeg fått god anledning til å tenke over hva et livsverk er. For noen er det visstnok et livsverk å suge så mye olje ut av kloden at en liten nasjon kan forbruke seg sløve i et par generasjoner. For andre er livsverket å stå med en barnevogn full av saklig informasjon og framtidsomsorg foran Stortinget i vind og blest i 30 ++ år. Forfatteres livsverk finnes mellom to permer, på scenen, i eteren eller cyberspace. De færreste av oss skal leses og huskes i mer enn vår egen tid. Bare et fåtall får innpass i sin ettertid, og enda færre former dikt som flyter av egen kraft gjennom alle tider og trenger gjennom alle pansre, uansett hvor tykke de er blitt av likegyldighet. Dikt som de Grieg, Hagerup og Øverland skrev, som i sin tid tente unge Ebba og var deler av grunnmuren i hennes eget livsverk.
Ebbas livsverk har mange sider, men enten engasjementet gjelder individ eller samfunnsverdier, ute eller hjemme, henger det sammen med hennes omfattende virke som forfatter, dramatiker, oversetter, kritiker, foredragsholder eller spaltist, med hennes kamp for språk, ytringsfrihet og forfatteres kår og rettferdige behandling.
Ebba har fått mange vel fortjente priser, men den hun mottar i dag lyser med en spesiell glød. For prisen bærer navnet til redaktøren og Nobelprisvinneren Carl von Ossietzky, den uredde fredsaktivisten og skarpe kritikeren av Hitlers diktatur, som ble anklaget for høyforræderi og spionasje fordi han publiserte fakta om Tysklands brudd på Versailles-traktaten. Ossietzky er et symbol på personlig mot og samfunnsansvar. Han er forbildet som aldri blekner.
Hva mer kan vi ønske for Ebba som selv er et forbilde og nå hedres med prisen i hans navn? Jo, en enkel gave, som er beskrevet slik av hennes medinitiativtaker Steen til gjenopptakelse av saken mot Fasting Torgersen i september 2006.
” Granskingskommisjonens ansvar er stort, og takknemlig: Den har privilegiet å kunne innrømme en urett som er begått mot en mann som mater duene på Galgeberg hver dag, og venter.”
Før jul skal kommisjonen avgjørelse falle, forhåpentligvis til befrielse for Torgersen og belønning for hans iherdige forsvarere.
Takk, Ebba.
Mette Newth,
15 november 2006
Talen ble holdt i forbindelse med overrekkelsen av Ossietzkyprisen 2006
