Hrant Dink skutt og drept i Istanbul
Hrant Dink,
in memoriam
Hrant Dink, den 52-årige redaktøren for den armensk-tyrkiske ukeavisen «Agos», ble skutt ned og drept på fortauet utenfor avisens redaksjon i sentrum av Istanbul fredag 19. januar 2007 ved 13-tiden norsk tid.
Hrant Dink var sist i Norge for å motta Bjørnsonakademiets ytringsfrihetspris høsten 2006. Han var en av de mildeste, elskverdigste personene jeg har truffet, og han stilte alltid opp når han kunne gjøre en innsats for ytringsfriheten, som da Norsk PEN i samarbeid med IPA, den internasjonale forleggerforeningen, arrangerte en rundebordskonferanse om ytringsfriheten i Tyrkia i FN i Genève våren 2004.
Hrant Dink visste hva han ville, men han var ingen provokatør. Likevel ble han stadig trukket for retten i Tyrkia, hele tiden anklaget for brudd på straffelovens § 301, som omhandler krenkelse av det tyrkiske militære, den tyrkiske stat, Atatürks minne eller «tyrkiskheten» – en paragraf både ytringsfrihetsorganisasjoner og EU har krevet fjernet, hittil forgjeves. (Dette er en av hovedgrunnene til at EU har lagt forhandlingene med Tyrkia på is.) En gang jeg traff Hrant på kontoret hans, hadde han f.eks. kort tid i forveien skrevet i «Agos» at Mustafa Kemal Atatürks adoptivdatter var armensk. Ethvert normalt menneske ville formodentlig synes at dette talte til Atatürks fordel – at han tok til seg en liten armensk pike som hadde mistet foreldrene sine i massakrene. Dessuten var det et historisk faktum. Men i Istanbul ble redaksjonslokalene til «Agos» beleiret av en mobb som ville lynsje Hrant, og han ble trukket for retten, beskyldt for å ha krenket Atatürks minne. Straffelovens § 301.
Hrant Dinks hovedanliggende var å bygge broer mellom armenere og tyrkere, 90 år etter massakrene under første verdenskrig. En gang skrev han således: «Jeg er armener, men jeg er også tyrker.» For dette ble han dømt til seks måneders ubetinget fengsel, for krenkelse av «tyrkiskheten». Straffelovens § 301. Hrant anket dommen, men ankesaken var ennå ikke kommet for retten da han ble myrdet.
Det eneste lyspunktet i denne situasjonen er at fredag ettermiddag 19. januar, bare noen timer etter mordet, gikk flere tusen demonstranter (noen sier 2000, noen 5000, andre 10 000) fra Taksim-plassen i Istanbul til «Agos»‘ redaksjonslokaler. Underveis ropte de slagord som «Vi er alle armenere» og «Vi er alle Hrant». Utenfor redaksjonen, på mordstedet, la de ned et hav av blomster. Og mordet er blitt slått stort opp i verdens medier, som forhåpentlig ikke vil slippe saken.
Hrant Dink blir begravet i Istanbul tirsdag 23. januar. På alle kransene – fra Norsk PEN, International PEN, den internasjonale forleggerforeningen IPA og den tyrkiske ytringsfrihetsorganisasjonen Freedom of Expression – vil det stå «Vi er alle armenere». Dermed bør vi alle trekkes for retten, tiltalt for krenkelse av «tyrkiskheten». Straffelovens § 301.
Nok en gang har ytringsfriheten mistet en av sine fremste forkjempere; nok en gang kan vi ikke si annet enn: Det må ikke ha skjedd forgjeves, dette mordet må ikke få bli glemt, det må gjøres til et viktig trinn i kampen for ytringsfrihet i Tyrkia. Uansett hvem som har begått det.
Fotografier av morderen, tatt av overvåkningskameraene utenfor butikker i nærheten, er offentliggjort. Kanskje morderen vil bli tatt. Kanskje han har handlet på egne vegne, skjønt det er lite trolig. Og uansett om det står andre bak, og uansett hvem disse «andre» måtte være, er det de tyrkiske myndigheter – politiske, militære og rettslige – som står ansvarlige for å ha pisket opp stemningen mot ytringsfrihetsforkjemperne i landet, bl.a. ved hjelp av straffelovens § 301. Den har skaffet forfattere, oversettere, journalister og forleggere rettssak på rettssak; enkelte forleggere har over 20 rettssaker mot seg for sin høyst normale bruk av retten til ytringsfrihet. Og nå har den tatt livet av Hrant Dink.
2006 ble det året da flest journalister ble drept rundt i verden. 7. oktober ble Anna Politkovskaja myrdet i Moskva, uten at noe tyder på at de russiske myndighetene har foretatt seg noe som helst for å finne morderen, som kanskje er dem selv. 19. januar åpnet det nye året med at Hrant Dink ble myrdet i Istanbul. Det går ikke an å akseptere at de beste blant oss blir myrdet, fordi de kjemper for vår felles rett til ytringsfrihet.
Det er derfor Norsk PEN eksisterer: Vi aksepterer det ikke. Vi trenger din hjelp og din støtte.
Kjell Olaf Jensen
leder, Norsk PEN
Se også artikkel på hjemmesiden til Norsk Journalistlag:
Drapet på Hrant Dink et angrep på tyrkisk pressefrihet
