– Ingen kvinne er fri før alle kvinner er frie!
Kvinner i Afghanistan, Iran og Balutsistan kjemper fortsatt for den grunnleggende retten til å leve uten frykt.
Kvinnedagen er ikke bare en feiring av fremskritt når det gjelder likestilling, men også en anledning til å løfte frem arbeidet som gjenstår for å sikre like rettigheter for alle – ikke minst internasjonalt.
En “perfekt storm” av tilbakeslag mot kvinners rettigheter
Og det er nok av utfordringer å ta av: Ifølge FN har usikkerhet, kriser og svekkelse av demokratier skapt “en perfekt storm” av tilbakeslag mot kvinners rettigheter verden over.
Ifølge FN har usikkerhet, kriser og svekkelse av demokratier skapt “en perfekt storm” av tilbakeslag mot kvinners rettigheter verden over.
Vi har snakket med fire modige kvinner fra noen av regionene der utfordringene er størst: Afghanistan, Iran og Balutsjistan i Pakistan.
Kvinner her står overfor flere overlappende kriser som forsterker økende ulikheter mellom kjønnene, hvor systematisk diskriminering, politisk ustabilitet og sosial undertrykkelse fortsetter å undergrave grunnleggende rettigheter til kvinner.
Systematisk undertrykkelse og kjønnsapartheid
Afghanistan er rangert sist på den globale indeksen for kvinner, fred og sikkerhet (2023/2024). Landet har vært vitne til det FNs spesialrapportør for menneskerettigheter beskrev som en «forringelse av kvinners rettigheter uten sidestykke».
Afghanske kvinner har, på linje med FN-ansatte og internasjonale observatører, omtalt denne systematiske undertrykkelsen for «kjønnsapartheid».
I september 2024 understreket uavhengige granskere oppnevnt av FNs menneskerettighetsråd at Iran fortsetter å basere seg på et juridisk og institusjonelt rammeverk diskriminerer på grunnlag av kjønn. Rapporten avslører hvordan lovverket påvirker kvinners kroppslige autonomi, ytrings- og religionsfrihet og en lang rekke økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.
I Pakistans Balutsjistan-provins har flere tiår med konflikt resultert i mange «halvt enker og halvt foreldreløse» – kvinner og barn hvis ektemenn og fedre har forsvunnet, men som ikke offisielt er erklært døde. Denne humanitære krisen har påført Balutsj-kvinnene enorme lidelser, og i et dypt konservativt samfunn sliter de med å oppnå rettferdighet for sine kjære.
Norsk PEN snakket med fire unge kvinner om deres kamp, motstandskraft og ambisjoner for en rettferdig og likestilt verden.
Afghanistan: – Kvinner i Afghanistan lever sine mørkeste dager
Ghawgha er fribykunstner og musiker fra Afghanistan som bor i Norge. I anledning kvinnedagen 8. mars gir hun ut en låt om kvinners situasjon i Afghanistan.
Hun sier at kvinnedagen verken er en feiring eller et symbol, men “et øyeblikk for å reflektere over det som forblir usett og det som har blitt hørt, men ikke forstått.”
– 8. mars er en dag for å reflektere over det som forblir usett og det som har blitt hørt, men ikke forstått.
Ghawgha er fribykunstner og musiker fra Afghanistan. Foto: Ina Stenvig.
Afghanske kvinner møter strenge restriksjoner: begrenset bevegelsesfrihet, restriktive kleskoder, ingen beskyttelse mot vold, tvangsekteskap og ingen rett til høyere utdanning.
Ghawgha beskriver kvinnedagen som mer enn en dag for anerkjennelse. Det er et spørsmål om utslettelse – av kvinner som levde, men som aldri ble registrert, stemmer som aldri ble brakt til taushet, men som de fleste ører nektet å lytte til:
– Frigjøring er verken en lineær vei eller et endelig mål; det er en pågående konfrontasjon med glemselen og en kontinuerlig redefinering av muligheter.
Hun understreker alvoret i situasjonen i Afghanistan. Kvinner i Afghanistan gjennomlever sine mørkeste dager, sier hun.
– Selv det å sørge er forbudt. Kjønnsapartheid er ikke bare fratakelse av rettigheter; det er utvisking av kvinner fra utdanning, fra det offentlige rom og fra det kollektive minnet.
– Selv det å sørge er forbudt. Kjønnsapartheid er ikke bare fratakelse av rettigheter; det er utvisking av kvinner fra utdanning, fra det offentlige rom og fra det kollektive minnet.
Likevel fortsetter hun å kjempe:
– I en verden som sletter kvinner, er det å fortsette i seg selv en motstandshandling; ikke for å overleve, men for å redefinere det som ikke kan ødelegges: en stemme som ikke har blitt brakt til taushet, minner som nekter å falme.
Iran: Den lange kampen for liv og frihet
Moloud Hajizadeh er en kvinnelig journalist og fribyforfatter fra Iran som har sittet fengslet i Evin-fengselet sammen med Nobels fredsprisvinner Narges Mohammadi. På spørsmål om hva kvinnedagen betyr for henne, svarer hun slik:
– Som iransk kvinne minner den internasjonale kvinnedagen meg om en lang kamp for liv og frihet. Dagen minner oss iranske kvinner om at vi fortsatt har en lang vei å gå, særlig mot et styresett som fra begynnelsen av bygde sine grunnpilarer på kvinneundertrykkelse, og som i flere tiår har brukt all sin makt til å bekjempe kvinner.
– Den Iranske staten bygget fra begynnelsen sine grunnpilarer på kvinneundertrykkelse, og har i flere tiår brukt all sin makt til å bekjempe kvinner.
Moloud Hajizadeh er fribyforfatter fra Iran. Foto: privat.
For Hajizadeh er kvinnedagen en smertefull påminnelse om de kvinnene som har mistet livet eller blitt fengslet for å ha krevd grunnleggende rettigheter under Irans religiøse, totalitære regime.
Hun ser den iranske kvinnekampen som en del av en global bevegelse:
– Hver gang kvinner i ett land vinner en rettighet, finner andre rundt om i verden ny motivasjon til å fortsette sin kamp.
Fribyforfatter i Skien, Nasim Nazari, er også fra Iran. Hun fremhever de dypt forankrede patriarkalske verdiene i hjemlandet.
– Kulturelle normer og tradisjoner brukes som verktøy for å begrense kvinners frihet. Helt fra barndommen lærer jenter lydighet, beskjedenhet og selvoppofrelse. De blir opplært til å tro at deres verdi ligger i rollen som døtre, hustruer og mødre – ikke som selvstendige individer.
Nasim Nazari, fribyforfatter fra Iran. Foto: Morten Bjerk
– Ingen kvinne er fri før alle kvinner er frie.
Hun slår kraftfullt fast «Ingen kvinne er fri før alle kvinner er frie.»
Balutsjistan, Pakistan: Kampen for overlevelse
Balutshistan i Pakistan har vært rammet av et voldelig separatistisk opprør i over to tiår.
Kvinner har betalt en høy pris, ettersom den pakistanske staten blant annet har sørget for at unge menn har forsvunnet med tvang. Sivilsamfunnets og myndighetenes manglende evne til å finne de forsvunne har tvunget mange kvinner til å stå frem og kjempe for at deres kjære skal løslates.
Dr. Sabiha Baloch (27) er en av tusenvis av kvinner som deltar i en bevegelse mot tvangsforsvinninger i Balutsjistan. I en region der lese- og skriveferdigheten er 54 prosent for menn og under 40 prosent for de fleste kvinner, har hun blitt en sterk stemme for rettferdighet. Hennes egen bror ble utsatt for tvunget forsvinning i 2021 og løslatt etter flere måneder.
Dr. Sabiha Baloch. Foto: BYC Baloch Solidarity Committee
Dr. Baloch sier til Norsk PEN at situasjonen Balutsjistan har blitt overskygget av regionale konflikter, i Afghanistan, Kashmir og Iran.
– I store deler av verden kjemper kvinner for selvstendighet og likestilling. I Balutsjistan kjemper vi fortsatt for de mest grunnleggende menneskerettighetene – retten til å eksistere, retten til ikke å få våre nærmeste bortført og drept, og retten til å leve.
– I Balutsjistan kjemper vi fortsatt for de mest grunnleggende menneskerettighetene – retten til å eksistere, retten til ikke å få våre nærmeste bortført og drept, og retten til å leve.
Retten til å leve uten frykt
Historiene til disse kvinnene understreker kvinnedagens relevans. Likestilling mellom kjønnene handler ikke bare om undertrykkelse, men i mange tilfeller verden over også om overlevelse.
Mens kvinner over hele verden kjemper for å bli myndiggjort, kjemper kvinner Afghanistan, Iran og Balutsjistan fortsatt for den grunnleggende retten til å leve uten frykt.
Deres mot krever mer enn anerkjennelse – det krever handling, solidaritet og rettferdighet.
