Tistlane brenn, igjen. Angst og opprør i Tyrkia.
Av Brit Bildøen.
På trykk i Signaler-spalten i Klassekampen 9. november 2013
«…det jeg har opplevd er ikke til å bære. Dere kjenner til det. Til slutt drepte jeg Abdi Aga for å redde de fattige … De ble reddet … Folk ble meget lykkelige da Abdi Aga var død. Jorden ble delt mellom dem. Både befolkningen og jeg trodde at det skulle fortsette slik. … Men hva skjedde? Skallete Hamza kom. Tusen ganger verre enn Abdi, han fikk folk til å spytte blod. Hvordan kommer det til å ende? Abdi gikk, Hamza kom … Verre enn tusen Abdi’er … Hva har jeg igjen for det jeg gjorde og det jeg har lidd?»
Dette er korset folkehelten Magre Memed må bere i Yasar Kemals roman «Tistlene brenner». Dette er tanken som lammar han. Om ein avskaffar ein tyrann, korleis vere sikker på at det ikkje kjem ein som er verre? Romanen er frå 1969, men spørsmålet er like brennande aktuelt. Og i dag er den tyrkiske forfattaren i Molde for å ta imot Bjørnsonprisen. Kemal, som no er 91 år, får med seg hundre tusen kroner, ein statuett og eit diplom. Men symbolverdien av prisen er større enn det Kemal får plass til i kofferten. Prisen vil òg bli oppfatta som ei handsrekning til dei meir enn seksti kollegaene hans som sit fengsla. Og tildelinga skjer berre få månader etter at heile verda fekk sjå korleis tyrkiske myndigheiter brutalt slo ned det folkelege opprøret i Gezi-parken og på Taksim-plassen.
Mens Kemal pakka kofferten for å dra til Molde, var den norske kongen på offisielt besøk I Tyrkia. Det første statsbesøket mellom Tyrkia og Norge måtte inntreffe på eit tidspunkt da menneskerettane i landet er under sterkt press, med omfattande arrestasjonar av journalistar og forfattarar. Ytringsfridomsorganisasjonen Norsk PEN, som har følgt situasjonen i Tyrkia nøye i meir enn tjue år, kom med ei sterk oppmoding om å utsetje besøket. Det hjelpte lite at spørsmålet om menneskerettar stod på agendaen. Under statsbesøkets første dag fall dommen mot seks journalistar som til saman fekk 3000 års fengsel, noko som illustrerer det absurde ikkje berre i denne prosessen, men heile rettssystemet.
I «Tistlene brenner» skildrar Kemal korleis små lensherrar undertrykker bøndene i Anatolia, som er det området han sjølv vaks opp. Gjennom ein nesten beundringsverdig manipulasjon får desse småkongane det til å sjå ut som om det er bøndene som ranar og plagar dei. Men ein liten landsby, Vayvay, klarer å stå imot den griske Ali Safa Bey, trass i at han brenn husa og avlingane deira for å jage dei bort frå den fruktbare jorda. Kreftene til å stå imot hentar dei frå røvarhelten Magre Memed. Han gjer ingen ting anna enn å halde seg i skjul hos dei, mens han grublar over det uløyselege problemet: «Abdi gikk, Hamza kom …» Men mytane rundt han gir folk mot til å halde stand gjennom svolt, tørke og pine.
Manipulasjonsteknikken og rettferdiggjeringa av umenneskelege handlingar som Kemal skildrar i trefningar mellom småkongar og småfolk, høyrer dessverre ikkje berre heime i romanuniverset hans. Det moderne Tyrkia har ei svært streng antiterrorlov, som no blir brukt for alt den er verdt mot demonstrantar og systemkritikarar. «Terroristpropaganda» er ein merkelapp som er lett å klistre på kritiske ytringar. Men det er ikkje berre journalistar og intellektuelle som lever farleg. For nokre veker sidan var fire framståande tyrkiske skribentar i Oslo for å svare på om sommarens demonstrasjonar i Tyrkia vil få konsekvensar for ytringsfridomen. Ingen veit, heller ikkje Zeynep Oral, Mustafa Akyol, Zülfü Livanelli eller Busra Ersanli. Men utviklinga det siste året, som altså inntil vidare har kulminert i desse politiske dommane mot seks journalistar, lovar ikkje godt. Busra Ersanli, som er professor ved Marmara universitet i Istanbul, fortalte at ein ikkje berre risikerer å bli arrestert for stoff som er publisert, men også på grunnlag av det politiet finn på pc-ar og i notat. I Tyrkia kan ein altså bli arrestert for å ha notert noko andre har sagt, og det seier seg sjølv at det gjer research og frie studiar vanskeleg.
Busra Ersanli står sjølv tiltalt for å ha leidd ein ulovleg organisasjon. Rettssaka kjem opp i slutten av november, og da vil William Nygaard og Carl Morten Iversen vere til stades frå Norsk PEN. Ein kan berre håpe at dette nærveret, pluss Bjørnsonprisen til Yasar Kemal og eit lite alvorsord frå kong Harald kan hjelpe henne og dei mange hundre andre som risikerer livstidsdommar for å ha gjort jobben sin.
Artikkelen er gjengitt med forfatterens tillatelse.
