Mottakelse for fribyforfatter Mahsa Nikan
26. februar arrangerte Oslo kommune en offisiell mottakelse for Mahsa Nikan, fribyforfatteren i Oslo. Det ble en flott seanse med hilsener, taler, opplesning, fortelling, musikk og sang og til og med spontan dans. Norsk PEN var representert ved styremedlemPeter Normann Waage og koordinator Hege Newth Nouri. Waage ønsket Mahsa velkommen og holdt en tale om ytringsfriheten og forfølgelse fra et overordnet perspektiv. Talen gjengis her med forfatterens tillatelse.
Tale til Mahsa Nikan, Oslo nye fribyforfatter 26. februar 2014 av Peter Normann Waage, forfatter og styremedlem i Norsk PEN
Kjære gjester – og ikke minst: Kjære Mahsa Nikan!
Selv om du har vært i Oslo i nærmer ett år, kan jeg vel også få benytte anledningen til å ønske deg velkommen – og til å gratulere Oslo med nok en fribyforfatter.
Fribynettverket, International Cities of Refuge Network, eller ICORN, er verdensomspennende; det koordineres fra Stavanger og ble opprinnelig startet etter initiativ fra Salman Rushdie tidlig på 1990-tallet. Den første tiden ble det administrert av Det internasjonale forfatterparlamentet. I 2006 ble ICORN offisielt etablert med sete i Stavanger. I Norge er det Norsk PEN som foreslår forfattere til fribyene – etter at PEN International og ICORN har dokumentert og bekreftet at vedkommende forfatter faktisk er forfatter og faktisk er forfulgt.
I egenskap av styremedlem i Norsk PEN er jeg blitt bedt om her å si noen ord om ytringsfrihet og forfølgelse fra et overordnet perspektiv.
Da passer det godt å ta utgangspunkt i en tekst av den forfatteren som tok initiativ til fribyordningen – og som på kroppen virkelig har følt hva det kan koste å være forfatter, Salman Rushdie.
I hans Herbert Read Memorial Lecture fra 1990, Er intet hellig, skriver Rushdie:
«Tenk deg følgende. Du våkner en morgen og oppdager at du befinner deg i et stort hus med mange krinkler og kroker. Du gir deg til å vandre omkring og skjønner at huset er så enormt at du aldri vil bli kjent overalt.»
I huset er det fremmede, men også familiemedlemmer, venner, kjærester. Det finnes ingen utgang – det kan du godta. For du har oppdaget at det finnes et spesielt, tilsynelatende uanselig rom i huset:
«Rommet er tomt, men det er stemmer der inne, stemmer som etter alt å dømme hvisker nettopp til deg. Du drar kjensel på noen av stemmene, andre er fullstendig ukjente for deg. (…) Noen av dem ytrer seg bare i obskøne vendinger. Noen er biske og spydige. Noen er kjærlige og omsorgsfulle. Noen er morsomme. Noen er triste. De mest interessante stemmene er alt dette på én gang. Du begynner å gå stadig oftere til rommet. Langsomt skjønner du at de fleste menneskene i huset bruker slike rom enkelte ganger. (…)
Tenk deg nå at du våkner en morgen og fremdeles befinner deg i det store huset, men alle stemme-rommene er forsvunnet. Det er som om de er blitt feid vekk. Nå er det ingen steder i hele huset hvor du kan gå og høre stemmer som snakker om alt på alle mulige måter. (…) Nå husker du også at det ikke er noen utgang fra huset. Og da er det du synes at nettopp det er uutholdelig. (…) Du ser det samme i alles øyne: Hvordan kommer vi oss ut herfra? Det blir klart at huset er et fengsel. Folk begynner å hyle, dunke i veggene. Noen kommer med skytevåpen. Huset begynner å skjelve.
(…)
Litteraturen er det ene stedet i ethvert samfunn hvor vi, i vårt eget hodes lønnkammer, kan hørestemmer som snakker om alt på alle mulige måter. Når vi vil forsikre oss om at den privilegerte arenaen blir bevart, er det ikke fordi forfattere ønsker seg en uinnskrenket frihet til å si og gjøre akkurat hva de vil. Det er det at vi, alle sammen, lesere og forfattere og borgere og generaler og gudsmenn har bruk for det lille uanselige rommet.»
Så langt Salman Rushdie.
Det som gjelder for litteraturen spesielt, gjelder naturligvis for ytringsfriheten generelt. Svekkes den, begynner huset å skjelve – og snart kommer folk med skytevåpen.
De kan ha mange begrunnelser for å forvandle våre liv til et fengsel; de kan gjøre det på vegne av en religion, en ideologi – eller simpelthen for å forsvare egen makt, uten å maskere den bak noen såkalt høyere hensikt. Felles for dem er imidlertid at de er redde, redde for ytringsfriheten.
Hvorfor opplever da autoritære mennesker ytringsfriheten som en så stor trussel?
Da jeg i midten av 1990-tallet var i St. Petersburg sammen med den tidligere formannen for Ytringsfrihetskommisjonen, Francis Sejersted, ble han invitert til en tv-debatt med guvernør Vladimir Jakovlev. Tema var ytringsfrihet.
Etter opptaket spurte jeg Sejersted hvordan det hadde gått. «Du vet,» svarte han, «Jakovlev åpnet med å erklære at visst skal vi ha ytringsfrihet. Men det som ytres må være sant. Og da hadde jeg ham!»
Den som tror at ytringsfriheten er til for at «sannheten skal avdekkes» eller for at det som er «sant» skal kunne komme frem – eller for den saks skyld vil begrense ytringsfriheten fordi «det sanne» ikke skal besudles og krenkes, tenker autoritært og aner ikke hva saken dreier seg om. Argumentene vitner om at man har et utvendig forhold til hva som er «sant». Det impliserer at sannhet er noe som kommer til en utenfra, som formidles av en autoritet, en prest, en skriftlærd eller partifunksjonær, eller at den er noe man liksom kan hente lik en pakke på postkontoret. Men som allerede John Stuart Mill påpekte: Vi har ikke ytringsfrihet for å avdekke sannheten, men for åfinne frem til sannheten. Det gjelder ikke bare dens skikkelse av informasjonsfrihet; det gjelder for enhver ytring.
Sannheten er en høyst personlig og intim størrelse. Den kan bare erobres og oppnås av den enkelte – og hver i sær vil vi gjøre det på vårt vis. Vi har alle våre mentale rom med overraskende stemmer som hvisker vår egen sannhet til oss. Så får alle disse sannhetene brytes mot hverandre i den offentlige arena.
Ytringsfriheten er nødvendig for at hver og én skal kunne komme til seg selv, utvikle seg og bevare sin selvstendighet og verdighet.
Også derfor er den en så umistelig verdi.
Dette aner de autoritært tenkende menneskene. Derfor er de så redde for ytringsfriheten. De er redde for noe de selv mangler, nemlig selvstendighet.
Autoritære mennesker er per definisjon uselvstendige – de støtter seg jo til en autoritet, ikke til seg selv. Det verste de vet er selvstendighet. Det minner dem om hva de selv kunne ha vært.
Sokrates er en av ytringsfrihetens pionérer. Betegnende nok sto han fadder til hele den vesterlandske filosofi og dens søken etter selverkjennelse. Ikke rart da, at han ble offer for de autoritæres redsel og måtte tømme giftbegeret. Ikke bare fordi han hadde kledd makten naken. Han lærte menneskene å tenke.
Av orakelet i Delfi fikk Sokrates vite at han var den klokeste i Athen. Det er ikke mulig! svarte han. Jeg vet jo bare ett – at jeg intet vet. Og for å prøve orakelets svar, og dermed sette også sine medborgere på prøve, oppsøkte han mennesker som hevdet at de virkelig visste noe – og spurte dem ut. Resultatet var, som vi vet, at de ble stående tilbake som de virkelig uvitende.
Sokrates spurte. Den som spør, tenker. Den som vet og har meninger, tenker ikke. Hvorfor skulle han eller hun gjøre det? Man kjenner jo allerede sannheten. Da spør man ikke lenger etter den.
Det gjør heller ikke undertrykkende makthavere. De er jo sannhetens forvaltere.
Gjennom en fungerende ytrings- og informasjonsfrihet, derimot, aktiviseres så å si samfunnets tenkning. Samfunn og fellesskap styrkes gjennom kritikk, åpenhet og ytringsfrihet. Det svekkes ikke, slik autoritære myndigheter prøver å få oss til å tro. Idet vi selv må søke etter sannheten, styrker vi vår selverkjennelse og selvstendighet. Det kommer hele samfunnet til gode.
Gjennom ytringsfriheten kommer også den virkelige kamparena til syne. Kampen om fremtiden foregår nemlig ikke på noen håndgripelig krigsskueplass. Den er en kamp om den virkelige makten, om definisjonsmakten. Den som eier den – har makten. Ordets makt er den virkelige makt – enda en grunn til å sensurere ytringene, sett fra de autoritæres side.
Det er lett å kjenne igjen tyranner når de opptrer som det, nettopp tyranner som ønsker at vi skal gjøre det de vil, og ikke det vi vil. Verre er det å gjenkjenne undertrykkelsen dersom den tilbyr oss noe vi liker. Men uansett hvor behagelig det måtte synes å drukne seg i komfort, la reklamens siste skrik bestemme våre skritt og gi etter for konformitetspress, representerer også dét en trussel mot ytringsfriheten. Den legger seg som et vått ullteppe over så vel samfunn som individ.
Jeg nevner dette fordi vi så lett glemmer at det ikke bare er prestestyre eller diktatorer som er ytringsfrihetens fiende, men kommersialisering og fristelsen til det som Neil Postman i sin tid kalte «å more seg til døde». Det er Vestens utfordring.
Desto større grunn til å hilse de mangfoldige stemmene velkommen, som ICORN gir plass til gjennom sitt nettverk. Fribyforfatterne får ikke bare et fristed; også vi som bor her, får anledning til å stifte bekjentskap med synspunkter, kunstneriske uttrykksformer og blikkretninger som i utgangspunktet var oss fremmede. Dermed utvides det rommet Rushdie talte om. Veggene sikres; huset står stødigere.
Så, kjære Mahsa Nikan, du skal være hjertelig velkommen til Oslo. Ikke bare beriker du byen med din stemme. I kraft av å være barnebokforfatter – og etter det jeg leser i avisen ønsker du dessuten å arbeide med barn her i byen – er ditt bidrag av uvurderlig betydning. Det henvender seg til fremtiden. Du er mer enn godt skikket til å gi den oppvoksende slekt en forståelse av ytringsfrihetens nødvendighet og umistelige verdi.
