Handke-debatten: Hva som ble sagt på Litteraturhuset
Den internasjonale Ibsenprisen 2014 til Peter Handke – stilltiende aksept av aggressiv nasjonalisme?
17. september arrangerte Norsk PEN ogHelsingforskomiteen et seminar om den kontroversielle utdelingen av Den internasjonale Ibsenprisen til den østerrikske dramatikeren og forfatteren Peter Handke.
Handke er ved siden av sitt forfatterskap kjent for sin støtte til Slobodan Milošević og den politikken han stod for. Milošević ble etter krigene i det tidligere Jugoslavia på 1990-tallet tiltalt for krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord i Den internasjonale domstol for det tidligere Jugoslavia. Handke har siden 90-tallet utfordret det han hevder er en løgnaktig og anti-serbisk oppfatning av krigene på Balkan.
Ibsenprisen er blant de største internasjonale teaterprisene og er opprettet av den norske stat. Prispengene er på 2,5 millioner kroner. Juryen har unnlatt å kommentere utdelingen.
Seminaret drøftet i hvilken grad en kunstner kan skilles fra sitt politiske virke, og hva de politiske konsekvensene av Handkes pris kan bli i en region der de 20 årene siden krigen knapt har brakt forsoning noe nærmere.
Mariana Toma, nestleder i Beograd Senter for humanitær rett og Åge Borchgrevink, Seniorrådgiver i Den norske Helsingforskomité og forfatter, innledet med korte foredrag. I panelet satt Øyvind Berg, forfatter, Bernt Hagtvet, professor ved UiO, Anders Heger, forfatter og forlegger – representerte Norsk PEN og Bjørn Engesland, generalsekretær i Helsingforskomiteen.
Bjørn Engesland, generalsekretær, Den norske Helsingforskomité ønsker velkommen
Engesland forklarer bakgrunnen for seminaret med den kritikken som har kommet etter at det ble annonsert hvem som var vinner av Ibsenprisen. Han peker på det paradoksale ved at to utpregede ytringsfrihetsorganisasjoner setter så tydelige spørsmålstegn ved å gi en pris til en kontroversiell kunstner, men sier omstendighetene rundt Handke er av en slik art at skillet mellom en kunstners verk og hans politiske virke er nødt til å problematiseres. Det er også problematisk, sier Engesland, at juryen ikke har uttalt seg. Han beklager at ingen fra juryen eller fra kulturdepartementet har villet stille til debatt, på tross av invitasjon. Hva, spør han, må til for å diskvalifiseres fra å motta en slik pris? Han ønsker særlig å takke Mariana Toma som har reist fra Serbia for å snakke ens ærend i seminaret.
Mariana Toma: «Tildelingen av Ibsenprisen: betydning for forsoningsprosessene på Vest-Balkan»
Toma holdt en kort innledning om konteksten prisen vil sees i på Balkan. Hun fortalte at Handke er ansett som den suverent viktigste internasjonale støttespilleren deres, og at prisen ikke kan unngå å tolkes som en implisitt støtte til deres sak. Dette skjer i en kontekst der forsoningsarbeidet går frustrerende langsomt, og man stadig jobber med å åpne massegraver. I den grad Serbia tar på seg ansvar for grusomhetene som ble begått på 90-tallet er det for å møte krav EU stiller for videre integrering, forklarer Toma. Milošević ble altså ikke overført til Den internasjonale straffedomstolen i Haag for å ta et oppgjør med fortiden, men for å oppfylle kravene til en større penge-utbetaling fra EU, forklarer hun. Serbere flest fornekter fortiden, og oppfatter seg selv som ofre. Dette er ikke et unikt serbisk fenomen, og Haag-domstolen oppfattes anti-serbisk i Serbia og anti-bosnisk i Bosnia etc. I den grad man ikke kan nekte for at forbrytelsene har funnet sted forsøker man å minimere dem eller skylde på andre, forklarer Toma, og bruker Srebrenica som et eksempel. Det er en gjengs oppfatning i Serbia at vesten har rottet seg sammen mot landet. At prisen nå deles ut til en som også hevder dette, vil bli sett på som en bekreftelse, sier Toma. Særlig siden Norge oppfattes som mindre partisk enn andre vestlige land. Prisen deles ut på et særlig ømfintlig tidspunkt, mens Serbia forsøker å integrere seg tettere med EU. I tillegg holder Bosnia valg mens den Serbiske minoriteten der kjemper for uavhengighet. Hva denne beskjeden fra Norge betyr vil bli diskutert i lang tid fremover, sier Toma.
Åge Borchgrevink: «En kunstner som støtter ekstremisme kan ikke bare sees på som en kunstner»
Hva har Handke gjort som er så forferdelig galt, spør Borchgrevink. Det finnes mange Peter Handker, sier han, men det er Peter Handke, den offentlige intellektuelle og Peter Handke, reporteren fra det tidligere Jugoslavia han ønsker å se nærmere på. I Handkes reiseskildringer fra Balkan på 90-tallet sår han tvil rundt en vestlig måte å oppfatte virkeligheten på, forklarer Borchgrevink. Han undrer seg over om det virkelig fant sted massakrer i byene han besøker. Han er i det hele tatt nostalgisk til det tidligere Jugoslavia, og er lite nådig til de han oppfatter som utbryterne, bosnierne, etc. Borchgrevink trekker linjer til Hamsun og mener det kanskje er mer interessant å lese ham i dag på grunn av hans nazisme, uten at det dermed går an å skille kunstneren Hamsun fra den politiske idioten Hamsun. På samme måte, sier Borchgrevink, kan det være desto mer interessant å lese Handke på grunn av hans ytterliggående meninger. Men man kan ikke la være å diskutere meningene hans, slik Ibsenjuryen har gjort. Hvis de hadde tatt for seg hele Handke hadde de sett at han ikke er noen kandidat i Ibsens navn, sier Borchgrevink.
Bjørn Engesland
Engesland åpner debatten. Helsingforskomiteen har ingen tradisjon for å blande seg i litterære priser, sier han. At komiteen allikevel gjør det har bakgrunn i et 20 år langt engasjement på Balkan. Arbeidet har i de senere årene dreid seg om forsoningsarbeid og å arbeide for en felles forståelse av historien. For å komme videre kreves det et minimum av enighet. Helsingforskomiteen jobber derfor for å fremme den forståelsen som er utrettelig dokumentert og bevist i langvarige, internasjonale rettsprosesser. Kritikken deres er ikke rettet mot Handkes dramatikk, men mot at juryen ignorerer det politiske aspektet. Det er ingen som tror at juryen støtter Handkes forståelse av konfliktene på Balkan, men prisutdelingen kan tolkes som en slik støtte. Reaksjonene på prisen kommer ikke bare her hjemme, men også på Balkan, forteller Engesland. Dette vil kunne være til direkte hinder for forsoning på Balkan, forteller han.
Bernt Hagtvet
Har intellektuelle et særlig ansvar? spør Hagtvet. I Norge har vi en humanistisk tradisjon for diktere som deltagende samfunnsborgere. De skulle være folkets lærere, og i denne tradisjonen finner vi Wergeland, Bjørnson og Nansen, forteller Hagtvet. Men det finnes en annen tradisjon, og det er de norske dikterne som har leflet med det totalitære. Hamsun og nazismen er det fremste eksempelet, men en rekke andre finnes, særlig på venstresiden. Hvorfor støtter så mange norske intellektuelle despoter, når det er de som er mest avhengige av ytringsfrihet? spør Hagtvet. Han mener det er flere ting som må klargjøres i denne situasjonen. Først; kan man skille kunstneren og verkene? Hvis ikke; er verkene sterke nok til å vurderes på tross av kunstnerens holdninger? Hva betyr denne prisen? Hvorfor Ibsenprisen av alle? Juryen er enten kunnskapsløs eller autoritær og feig, mener Hagtvet, og de har dermed diskvalifisert seg selv fra å dele ut en slik pris.
Øyvind Berg
Berg er en av dem som har reagert tydeligst på juryens valg av Handke. Han argumenterte for hvorfor prisutdelingen er en skandale. Dette er på grunn av Handkes fortsatte engasjement, sa Berg. Senest i fjor mottok Handke den serbiske fortjenestemedaljen i gull, og da skrøt han av å aldri motta priser fra noen som er uenige med ham. Dette, mener Berg, burde gjøre at juryen tenker seg om to ganger. Handke står bak en rekke groteske uttalelser, sa Berg. Han har for eksempel sammenlignet serbernes forbrytelser med indianernes motstand mot amerikanske nybyggere. Berg har fulgt med på Handkes stilling i Tyskland og Østerrike, hvor det eksisterer en berøringsangst mot Handkes ekstreme holdninger, og han møter stadig mindre motstand for sin apologisme overfor Serbiske overgrep. Dette fører til en normalisering av politisk ekstremisme, mener Berg, og Ibsenprisen er siste resultat av denne normaliseringen. Av dramatikken han nå belønnes for går Handkes to siste stykker inn på problemstillingene han ellers har blitt fordømt for, forteller Berg.
Anders Heger
At ingen fra den andre siden var interessert i å møte opp byr på et diskusjons-teknisk problem, påpeker Anders Heger, nemlig at panelet i det store og hele er enige med hverandre. Han sier prisutdelingen rører ved paradoksene ved ytringsfrihet. Den setter spørsmålstegn ved behovet for beskyttelse av den motbydelige ytringen, sier han. Medaljen som best kunne stått som symbol for problematikken finnes ikke lenger, forteller Heger, for Knut Hamsun sendte sin Nobelmedalje til Goebbels før krigen. Juryen har ikke tatt innover seg hvilket enormt politisk potensial prisen har, tror Heger. Han sammenligner det med da Fritt Ord ga penger til bloggeren Fjordmann. Selv om både summene og mottagerne er vidt forskjellig mener Heger at Fritt Ords håndtering av saken for å forhindre at Fjordmann kapitaliserte politisk, kunne vært et forbilde for Ibsenjuryen. Det er tenkelig at juryen kunne kommet unna om de hadde gjort leksene sine, sier Heger, men mener at det at de avstår fra å kommentere saken på prinsipielt grunnlag fremstår som etterrasjonalisering. Heger tror juryen vil overleve Bergs sinte innlegg, men tviler på at de har tatt innover seg de internasjonale ringvirkningene.
William Nygaard, styreleder i Norsk PEN holder innlegg fra salen
Er skandalen et faktum? spør Nygaard. Debatten i PEN, en stor organisasjon, har vært bred, men hovedsaken er at det bør være stor respekt for motstemmen. I dette tilfellet må man allikevel spørre seg om denne motstemmen klargjør debatten eller faktisk bidrar til å normalisere ekstremisme. Tester han ytringsfrihetens grenser, eller legitimerer han faktisk vold? spør Nygaard. Da er i så fall grensene brutt, mener han, og legger til at skandalen for hans vedkommende er et faktum.
Bernt Hagtvet
Er det blitt så vanskelig å få oppmerksomhet at juryer gjør hva som helst? spør Hagtvet, og minner om da Lillehammer litteraturfestival inviterte holocaust-fornekteren David Irving for å snakke om sannhet.
Øyvind Berg
Berg peker på det paradoksale i at Ibsenjuryen har jobbet i mange år for å skape oppmerksomhet rundt prisen, og for å øke oppmerksomhet rundt politisk teater, men at de nå, når begge deler er tilfelle, ikke en gang vil møte til debatt.
Bjørn Engesland
Skandalen er et faktum, men hva nå? spør Engesland. Det tidligere Jugoslavia har fått stor oppmerksomhet i forbindelse med prisen, og Helsingforskomiteen ser muligheter for å holde denne interessen og dette engasjementet oppe fremover. Imidlertid blir det viktig å være til stede i debatten og tilbakevise påstander om at 20 år er lang nok tid til å legge bak seg grusomhetene på Balkan.
Anders Heger
Det finnes flere meninger enn de som er representert i panelet, påpeker Heger. Han vil nyansere oppfatningen om at det er juryformann Per Boye Hansen mot resten. Han håper det vil være mulig å gjøre noe fruktbart med prisen, for eksempel å sette Balkan på agendaen igjen. Han mener prisutdelingen er mulig på grunn av et norsk kulturhistorisk traume. Det har vært en lang tradisjon for å ikke konfrontere det ekstreme tankegodset til forfattere som Hamsun, sier Heger. På spørsmål om de internasjonale konsekvensene forklarer Heger han er redd Handke vil ”ta en Hamsun” og tilegne prisen sine ekstreme meningsfeller. Som Fjordmann vil han helt sikkert forsøke å kapitalisere på prisen, men i motsetning til Fritt Ord har ikke Ibsenjuryen hatt noen strategi. Det som er helt sikkert er at det som skrives om prisen i serbisk media vil ledsages av bildet av kulturminister Widvey som trykker Handke i hånden.
