Norsk PEN i Iran – forsiktig optimisme
RAPPORT FRA NORSK PENs ANNEN DELEGASJONSREISE TIL IRAN,
11 – 20 OKTOBER 2014
1) Bakgrunn
2) Overordnet inntrykk
3) Ytringsfrihet
4) Menneskeretter
5) Minoriteter
6) Vedlegg
– Informanter – liste (unndratt publisering)
– UPR
– Legal system
1
Bakgrunn.
I 2001 foretok Norsk PEN en delegasjonsreise («fact finding mission») til Iran for å kartlegge ytringsfrihetens vilkår i landet, samt knytte kontakter med skribenter og menneskerettsaktivister. Reisen er dokumentert i rapporter til UD, Norsk og International PEN, samt fire større artikler i Aftenposten 3.-10. mai samme år. Årets delegasjon hadde som mål å følge opp denne reisen, studere utviklingen siden da, og vurdere utviklingen mht menneskeretter, ytringsfrihet og politisk frihet.
Delegasjonen bestod av Norsk PEN-medlemmene
Kari Vogt
Anders Heger
Ann-Magrit Austenå
Elisabet W. Middelthon
Delegasjonen hadde 15 møter med enkeltrepresentanter og institusjoner fra litteraturmiljø, forleggeri, film, menneskerettsjuss, akademia og minoritetsgrupperinger, i Teheran og Shiraz.
De enkelte respondenter er listet opp i vedlegg 1. Av hensyn til personlig sikkerhet ba flere respondenter om å bli anonymisert, og vedlegget bør ikke følge rapporten.
2
Overordnet inntrykk
Den politiske situasjonen i landet under delegasjonens besøk var preget – på alle nivåer – av to ting: En grunnleggende optimisme i kjølvannet etter Amadinejads fall og Rouhanis maktovertakelse. Og en avventende holdning i påvente av utfallet av atomforhandlingene med USA og eventuelle lettelser i de internasjonale sanksjonene. Utenrikspolitisk har landet fått en helt annen rolle i regionen som motvekt mot ISIS. Innenrikspolitisk er signalene fra det nye regimet preget av oppmykning, anti-korrupsjonstiltak og forsiktig demokratisering.
Enkelte understreket at få av de varslede endringene så langt hadde trådt i kraft, at den grunnleggende udemokratiske og menneskerettsfiendtlige strukturen uansett er (og vil fortsette å bli) uendret, og at mye av Rouhani-systemets demokratiske signaler kan leses som taktiske manøvre i forhandlingsspillet med USA og Vesten. Hertil kommer – som flere internasjonale MR-organisasjoner har påpekt – at på områder som eksekverte dødsdommer, praksis overfor homofile og enkelte andre ‘signalsaker’ har det vært liten faktisk fremgang å spore.
Det synes likevel klart at det foreligger en reelt endret stemning i landet, at ytringsfriheten og debattklimaet for opposisjonelle er bedret, samt at den generelle tillit til systemet er styrket. Generelt kan man si at alle informanter i større eller mindre grad ga utrykk for en forsiktig og avventende optimisme.
En annen, gjennomgående tendens var hvordan opposisjonelle og moderate krefter ga uttrykk for å være latt i stikken av vestlige regimekritikere. Det åpenbare eksempelet er sanksjonspolitikken, som i økonomisk henseende knapt rammer eliten, men setter den vanlige iraner langt tilbake. Men også politisk press og isolasjonsstrategi mot dagens regime oppleves som motivert av Vestens eget behov for markeringer, med liten eller negativ effekt for opposisjonen. Forfattere, forleggere, journalister og menneskerettsjurister delegasjonen var i kontakt med ga uavhengig av hverandre uttrykk for at vestlige menneskerettsgrupper og politikere ikke søkte kontakt med eller stimulerte iransk opposisjon, men tvert imot benyttet isolasjonisme som en politisk press-strategi. Dette etterlater iranske intellektuell opposisjon alene, og rammer den politiske eliten bare i liten grad. Derimot bidrar det effektivt til å styrke de reaksjonære krefter i samfunnet, som får bekreftet anti-vestlig retorikk.
3
Ytringsfrihet, litteratur og media
Delegasjonen hadde møter med flere forfattere og journalister, et forlag, en avis og en filmskaper. I tillegg ble den generelle ytringsfrihetssituasjonen berørt i de fleste øvrige samtaler med menneskerettsaktivister, advokater, etc.
Praktisk talt alle informanter la vekt på den positive utvikling som har skjedd siden regjeringsskiftet i 2013. Iran har et stort ytringsfrihetsproblem, landet befinner seg på 174 plass (av 179) på «World press freedom index », og har iflg. den internasjonale ytringsfrihetsorganisasjonen Article XIX og International PEN mer enn 30 journalister og bloggere fengslet. Alle medier er forhåndssensurert.
Trass i dette har landet en levende og høyst mangfoldig litteratur, et mangefasettert og moderne forleggeri og en rik avisflora, dog med relativt lave opplag i forhold til befolkningen. Den største avisen trykkes 350 tusen. (Altså omtrent som i Norge, i et land med 15 ganger så mange innbyggere.) Delegasjonen besøkte flere bokhandlere, med et stort utvalg bøker i alle genre. Tilgangen på både trykte og elektroniske medier er god. Internet er tungt sensurert, men alle informanter vektla hvor forholdsvis enkelt og ufarlig det er å komme rundt de elektroniske hindringer som er lagt for fri nettbruk og -kommunikasjon.
Både sensurreglementet og sensurinstitusjoner er opprettholdt og i bruk, etter samme retningslinjer som før regjeringsskiftet. Det har kommet politiske signaler om at regelverket skal endres, så langt har det ikke skjedd. En varslet ny presselov er ennå ikke lagt frem. Imidlertid kan det vanskelig herske tvil om at praksis, det vil si måten sensuren utøves på, er betydelig slakket siste år. I perioden under Ahmadinejad, som flere informanter omtalte som «de mørke årene», skjedde det en betydelig opphopning av bøker som ble stanset eller holdt tilbake i kulturdepartementet En lang rekke av disse er nå frigitt for utgivelse, men systemet arbeider langsomt – det er en ‘kø’ av bøker fra denne perioden som venter på frigivelse. En enkeltforlegger av middels størrelse opplyste at han alene hadde mellom 70 og 80 bøker fra Ahmadinejad-perioden fremdeles liggende på vent. Både internasjonale oversettelser og persiskspråklig fag- og skjønnlitteratur opplever likevel at ting som tidligere aldri ville sluppet gjennom, nå passerer (det gjelder både moralske og politiske spørsmål), og at selve sensurprosessen går raskere og lettere. Spesifikt ble det nevnt at mens man tidligere opererte med anonyme tilbakemeldinger, har man nå en tilordnet ‘saksbehandler’. Dette åpner et rom for diskusjon, tilpassning og skjønn, som gjør det enklere å forhandle med sensurmyndighetene, noe som gjøres i betydelig grad.
Så langt det har vært mulig å fastslå, virker oppmykningen i sensurpraksis reell, ikke kosmetisk. For eksempel opplyses det at mens stengninger av aviser for kortere eller lengre tidsrom tidligere var dagligdags, har det i løpet av siste år kun skjedd meget få ganger, og da for korte tidsrom.
Under alle omstendigheter har det skjedd en reell og merkbar forbedring i befolkningens informasjonstilgang og –bruk, uavhengig av regimeskiftet, som en følge av den tekniske utvikling og sosiale medier.
Sensurprosessen, prosedyre:
Forhåndssensur av kulturelle uttrykk er naturlig nok en omstendelig prosess. I tillegg til de åpenbare begrensninger det legger på det kunstneriske uttrykk, legger alle stor vekt på den frustrasjonen det innebærer at kulturutvekslingen blir langsom og omstendelig – selve sensurprosessen av et enkelt bokmanuskript kan ta alt fra én måned til fem år . Normal behandlingstid har gått ned, også fordi sensuren nå slår ned på færre ting. På direkte spørsmål svarer forleggere at det vanligvis tar ‘noen måneder’ fra manuskriptet er sendt inn, til det foreligger svar fra departementet.
For bøker forløper prosessen etter følgende mønster:
– Når forlaget er ferdig med redaksjonell behandling, sendes manuskriptet elektronisk over til
«kontoret for analyse» (Momayezi) med en adgangskode.
– Etter at teksten er analysert og vurdert, både mht til overordnede spørsmål (emne, vinkel, etc)
og på detaljnivå (ordvalg, enkeltscener), gis en spesifisert tilbakemelding. Denne kan være alt fra ‘kan ikke utgis’, til ‘OK’
– Bøker som nektes utgivelse får ingen begrunnelse, og beskjeden gis muntlig, dette umuliggjør anke og forhandlinger.
– De fleste manuskripter vil imidlertid returneres med en spesifisert liste på alt fra 10 til over 100 punkter som må endres, eventuelt med sidehenvisninger til avsnitt som må strykes.
– Forfatter og forlag behandler så manuskriptet på nytt, og dersom det er mulig, tilpasses det til å møte kravene fra departementet. Deretter sendes en ny versjon.
– Denne prosessen gjentas flere ganger, til det evt foreligger et publiserbart, godkjent manuskript.
Film godkjennes etter omtrent samme retningslinjer. Imidlertid har iransk filmindustri betydelig statlig støtte, og godkjenningsprosessen er også av økonomisk art. Dette åpner også for en kreativ tilnærming under prosessen med ferdigstillelse av filmen, man skaffer seg aksept (og støtte) på et tidlig stadium, og tillemper manuskriptet etter hvert.
Aviser er i praksis ikke forhåndssensurert. En journalist gikk så langt som å si at ‘vi forholder oss ikke til sensuren lenger’, et utsagn som ikke rimer helt med andre inntrykk. Aviser kan imidlertid bli stengt dersom de krysser linjen for hva som kan sies, et tiltak som kan få dramatiske og uoversiktlige økonomiske følger. Dette betyr at pressen stort sett utøver nødvendig selvsensur. Vilkårene for journalistikk, ikke minst politisk journalistikk, er klart forbedret, først og fremst på det økonomiske området.
Sensur, innhold:
Ulikt mange regimer, er ikke sensurens viktigste arbeidsområder av politisk, men av religiøs/moralsk art. Disse områdene er imidlertid overlappende. All kritikk av tidligere og nåværende øverste leder er forbudt. Det er også strengt definert hvilke tiltaleformer som må brukes om øverste åndelige leder. Avvik fra dette medfører straffereaksjoner. Omtale av en del minoritetsspørsmål er strengt overvåket, konflikter mellom de forskjellige grupper kan ikke omtales, men problemer mellom minoriteter og storsamfunnet kan stort sett behandles. Forholdet mellom sunni- og shiamuslimer behandles ikke journalistisk , og politiske ytringer som kritiserer konstitusjonen er i praksis umulig. Likevel er det i dag relativ lav terskel for systemkritisk debatt i forhold til de foregående år. Under Amadinejad var politisk journalistikk om korrupsjon eller kritikk av den økonomiske politikken strengt forbudt, i dag er dette betydelig lettet.
Med små endringer svarer respondentene at de historiske vilkårene for ytringsfrihet i landet etter revolusjonen kan deles i fem faser:
– Fra 1979 – ca 82 regnes som den frieste perioden, praktisk talt alt kunne diskuteres offentlig, usensurert
– 1983 – 90: Med Iran/Irak-krigen ble det innført streng papirrasjonering, hvilket førte til kontroll og utvelgelse av hva som kunne utgis, og la grunnlaget for dagens sensursystem
– 1990 – 2004: Under Rafsanjani og senere Khatami ble papirrestriksjonene opphevet, men sensuren beholdt, dog mildnet. En viss ytringsfrihet eksisterte.
– 2004 – 2013: Med Ahmadinejad innføres et strengt sensursystem, som i tillegg til politisk overvåkning, økonomisk korrupsjon og dårlige eller ikke-eksisterende juridisk beskyttelse, gjør perioden til den vanskeligste i Irans nyere historie.
– Dagens situasjon, som er preget av avventende optimisme. Rouhanis maktovertakelse har først og fremst ført til et betydelig stemningsskifte, både i kulturlivet og maktapparatet, men har også ført til konkrete og målbare forbedringer.
Som eksempel på ting som omfattes av sensuren, nevnes utfordringer mot ‘moralske verdier’, kritikk eller diskusjon rundt ‘offisiell tolkning’ av islam, alt som har med seksuell omgang å gjøre, homofili, omtale av visse religiøse minoriteter (først og fremst den utsatte bahá’i-minoriteten) og enkelte politiske stridsområder.
Den ‘moralske’ sensuren rammer alle kunstneriske og journalistiske ytringsformer. En romanforfatter uttrykte at «vi må la våre karakterer bli forelsket fra halsen og opp. Resten får leseren gjette seg til». Sensuren er detaljert, ofte til det komiske – i den godkjente utgaven av Ohram Pamuks «Det tause huset» måtte for eksempel setningen «hun hadde lekre ben», skrives om . Samtidig er dette fokuset på erotiske detaljer og enkeltformuleringer ofte til hinder for sensurmyndighetene til å forstå hva som ligger i teksten. «Dere vil ikke tro hva slags bøker vi klarer å få ut,» uttrykte en informant, «bare vi passer på formuleringsmåten». (Et slående eksempel her kan være «Lady Chatterley’s lover», som trass sitt åpenbart erotiske innhold er mulig å utgi, nettopp fordi språkføringen i boken er ‘anstendig’.)
Bøker av og om de fleste etniske minoritetsgrupper kan utgis, dog med klare restriksjoner. Kurderne, som har en ytterst vanskelig situasjon i dagens Iran, kan få bøker utgitt, men ikke dersom de har fokus på minoritetsaspektet og gruppens politiske stilling.
Som i alle systemer med restriksjoner på offentlige ytringer, er selvsensur en betydelig del av sensurbildet. Selv om det som omtales som «den røde linjen» (det man ikke kan skrive) er fluktuerende og i endring, hersker det en utbredt forståelse, både blant skrivende, lesende og sensurinstansene for omtrent hvor den går. Dette har også ført til at det har utviklet seg et slags kodespråk, der forfattere benytter seg av formuleringer som er innenfor det akseptable, men som betyr noe annet. Fordi dette systemet har vart en stund, kan de også være trygge på at leserne får med seg hva de egentlig snakker om. Står det «de nærmet seg hverandre» i en roman, betyr det at de hadde seksuell omgang, skriver en avis at en person «var svimmel» betyr det at han var beruset, etc. En informant ga uttrykk for at moderne samtidsprosa fra Iran inneholder så mye slikt kodet språk, at den vil bli vanskelig å forstå fullt ut i oversettelse for utenlandske lesere . Dette lett absurde systemet er så velutviklet og utbredt at det tas for gitt, og en setning som «de drakk mye te (kodeord for alkohol) og ble svimle før de nærmet seg hverandre», vil automatisk gi det rette meningsinnhold for en øvet leser. Også dette er imidlertid i endring. En forfatter ga som eksempel et tilfelle fra noen år tilbake der en scene med en kvinne som sang på en ungdomsfest, måtte korrigeres til at hun leste dikt av Hafez (fordi kvinner ikke skulle synge offentlig). Dette ville uten tvil passert i dag. Hijabpåbud praktiseres fremdeles strengt, dog mindre rigid enn for bare få år tilbake.
Fra flere hold kom det innspill om at den isolasjonspolitikk Vesten fører mot Iran, rammer landets kulturelle opposisjon sterkt. Liberale krefter i medier og kunst føler seg isolert og med liten (ofte ingen) kontakt med naturlige samarbeidspartnere i utlandet. Det synes som om den politisk motiverte internasjonale demoniseringen av regimet i minst like stor grad rammer de kulturelle motkrefter, som opplever at systemets ‘hardlinere’ bruker vestlig anti-iransk propaganda som argument for å beholde et stramt grep om det offentlige debatt- og ytringsklima. Dette beskrives ofte som en situasjon der interne opposisjonelle er fanget mellom barken og veden, i en skruestikke mellom regimets krav og omverdenens totale avvisning. Dette doble presset gjør det vanskeligere å arbeide med menneskerettigheter. Personer som reiser kritikk begrunnet i menneskerettigheter blir kritisert og sanksjonert fra hjemlige makthavere, begrunnet i at de løper vestlige interessers ærend og undergraver nasjonale institusjoner.4
Menneskeretter og juridiske rettigheter
Delegasjonen hadde møter med to fremtredende menneskerettsjurister, en praktiserende advokat, samt den nasjonale juristforeningen («Bar association») i Teheran, og i Shiraz den regionale foreningen i Fars-provinsen.
Grunnprinsippene i det juridiske regelverk, som danner rammen for menneskerettsarbeid innenfor systemet, er redegjort for i vedlegg 1 – «Iranian legal system and the BAR association». Som det fremgår av denne strukturen, hviler iransk juss på to – innbyrdes motstridende – prinsipper: En forholdsvis moderne rettskonstitusjon (en moderert utgave av konstitusjonen fra 1906, betydelig endret og tilpasset etter revolusjonen i -79), og shiamuslimsk tolkning av Sharia. Konkret nedfelt i passusen Shiite Sharia, the Main Source of Iranian Legal System Jurisprudence: In the Iranian legal system, where the existing laws do not cover a case before the court, or where the laws are not clear, or are contradictory or wherever it is lacking an applicable law, the court is obliged to refer to the valid sources of the Shiite law or the legal principles not incompatible with the Sharia. Som man forstår, åpner dette for et stort rettstomt rom, der det ofte er opp til den enkelte dommer om man vil se til lovene eller religionen i utøvelse av rettspraksis. Manglende kompetanse på moderne menneskerettstenkning og overdreven vekt på religiøse aspekter hos dommere er da også trukket fram av flere som et betydelig rettsproblem. Som en av dem sier: «Vi prøver å kombinere et moderne samfunn med gammeldagse og religiøst funderte verdier, det går ikke, før eller senere vil drakten revne.»
Alle respondentene vektla at situasjonen nå er betydelig bedre enn tidligere. Rettsløse tilstander, som for eksempel «forsvinninger», hører fortiden til, fanger har rett til, og får, advokater – systemet virker, men på feil premisser. «Vi kan leve med uklare, selv dårlige, lover – men ikke med dårlige strukturer og dårlige dommere,» sier en av de intervjuede. En annen uttrykker. «Et system der utfallet av en rettsprosess avgjøres av flaks og tilfeldigheter, er ikke en rettsstat.» Utsagnet var knyttet til en dødsdomsak der valg av dommer, tidspunkt og rene tilfeldigheter avgjorde utfallet.
Problemene tilknyttet sivile rettigheter går med andre ord langs to akser; dels er selve strukturen i rettssystemet svak og inkonsistent, dels er praksis innenfor dette preget av tilfeldigheter og uforutsigbarhet. Som eksempel kan tas praksis rundt dødsdommer.
Iran har utstrakt bruk av eksekusjoner, for forbrytelser som drap, narkotikakriminalitet, voldtekt (først og fremst barnevoldtekt), spionasje eller det vage lovbruddet moharebeh, «fiendskap mot Gud» . Det er verd å merke seg at bruk av dødsstraff ikke har gått ned i takt med den generelle oppmykning og tilpassning til internasjonal standard som alle respondenter vektlegger i forbindelse med regimeskiftet siste år. Det har vært vanskelig å få konkrete tall, internasjonale organisasjoner opererer med mellom 140 – 160 eksekverte dødsdommer siden årsskiftet , et tall som ikke bestrides av våre kilder (på direkte spørsmål sier en at «vi kjenner ikke omfanget, men det er mer enn hundre»). Det høye tallet i 2014 forklares av enkelte med at det har «ligget over» dødsdommer siden Amahdinejad-regimet, i påvente av regjeringsskiftet. Trass i at spørsmålet om praktisering av dødsdommer er noe både reformvennlige og regimetro iranere oftest møter, er dette helt tydelig et ubehagelig tema de fleste jurister unnvek å svare på. Alle vi spurte henviste til at «vi har ikke tall» «det føres ikke statistikk», etc. Det bør nevnes at dødsstraff nå faktisk er oppe til debatt i Iran, det er til og med to marjaer (høye religiøse autoriteter) som argumenterer offentlig mot dødsstraff.
Paradoksalt nok ligger handlingsrommet for menneskerettsjurister i slike saker vel så mye i lovenes religiøse som i deres konstitusjonelle aspekt: Islamsk rettspraksis krever ekstremt høy bevisbyrde for å veie opp de ytterliggående lovbestemmelser (som eksempel nevnes avhugging av hender for tyveri, en praksis det i teorien faktisk er mulig å gjennomføre under gjeldende lov, men som i praksis aldri vil forekomme). Ved å stadig trekke inn nye beviskrav, kan jurister spille på et ‘rimelig tvil’-aspekt. I tillegg åpner lovens ‘øye-for-øye’-paragrafer (med basis i Sharia) for at offerets representanter kan fravike krav om at overgriperen må dømmes til døden.
Alt dette gir jussen et visst spillerom, problemet – slik flere fremstiller det – er imidlertid at selve det grunnleggende systemet ikke er kompatibelt med basale menneskerettighetskrav. «Justisvesenet har (det religiøse) diktaturets struktur», som en kilde uttrykker det, og utdyper: «det religiøse aspekt i loven trenger ikke nødvendigvis være et hinder, for det er ingenting i religionen som strider mot menneskerettsprinsipper. Men tolkningen av de sosiale og rettslige sider av islam er kidnappet av geistlige, først og fremst av makthensyn.»
Et annet aspekt, påpekt av flere, et at kvaliteten og den juridiske kompetansen i selve rettssystemet er for dårlig. En ting er den generelle brain drain som rammer alle områder i landets akademiske liv, juss inkludert, en annen ting at det gjennom mange år er blitt lagt vekt på religiøs og dogmatisk tenkning heller enn praktisk erfaring og evne til kritisk anvendelse av juridisk kunnskap ved utnevnelse av dommere.
Det er verd å merke seg at alle informanter, både innen institusjonene og åpent opposisjonelle, vektlegger at det har skjedd en reell og faktisk endring i praksis med hensyn til rettslige rettigheter. Det internasjonale press mot landet oppleves i liten grad som en støtte, tvert imot bidrar det til å isolere også systemets liberale krefter og gi ammunisjon til de reaksjonære elementer, som benytter isolasjonspolitikken og restriksjonene til å motarbeide dagens moderate reformpolitikk.
5
Minoriteter
Det er ikke offisielt anerkjent at minoriteter i Iran har problemer på grunn av systematisk diskriminering og undertrykkelse.
De to minoritetsgruppene som ble anerkjent å ha det svært vanskelig, er kurdere og bahaier. Begge grupper utsettes for systematisk trakassering, forfølgelse, fengsling og drap.
Andre minoriteter, som kristne konvertitter og homofile, utsettes for mer subtil og ikke- anerkjent undertrykkelse. Det offisielt oppfatning er at en avvikende tro eller seksuell legning er uproblematisk, så lenge du opptrer diskret og praktiserer ditt trosliv og seksualitet strengt privat. Flere kilder, blant dem også jurister og personer engasjert i menneskerettighetsspørsmål, hevdet at kristne konvertitter, medlemmer av kristne husmenigheter eller homofile, selv påførte seg problemer på grunn av egne handlinger/offentlig opptreden.
Religiøse minoriteter
Det offisielle synet på religiøse minoriteter er reflektert i grunnloven, som i første artikkel fastslår at Irans offisielle religion for evigheten er Shia-islam. Å konvertere til en annen religion blir regnet som apostasi (frafall fra religion) og er definert som en trussel mot islam og en islamsk statsorden. Unntatt er medlemmer av anerkjente, etnisk kristne religiøse minoriteter, zoroastere og jøder. Disse gruppene utsettes ikke for forfølgelse, men for systematisk diskriminering.
Medlemmer av anerkjente religiøse samfunn (kristne, jøder og zoroastere) har adgang til iranske universiteter og høgskoler, men ikke alle yrker er åpne for dem. Kristne kan for eksempel ikke praktisere kirurgi i Iran, fordi de er «urene». Statlige representanter og statsansatte må demonstrere lojalitet til republikken og statsreligionen (gozinesh-kriteriet). Noe som utestenger anerkjente religiøse minoriteter fra en rekke stillinger innen offentlig administrasjon.
Utøvelse av profesjonsyrker forutsetter lisens fra profesjonsorganisasjoner eller laug. Mange organisasjoner er under press fra sikkerhetsmyndighetene når de skal avgjøre hvem som kan få lisens og bli medlem av en profesjonsorganisasjon. Lisens for forretningsvirksomhet gis av lokale myndigheter og søkere blir bedt om å registrere seg med religiøs tilhørighet.
Største anerkjente kristne minoriteter i Iran:
Den armenske kirke
Den assyriske kirke
Den kaldeiske kirke
Den romersk katolske kirke
De etablerte, nasjonalt anerkjente ikke-muslimske trossamfunn i Iran er strengt etnisk definert og kan kun utøve gudstjenesteliv på egne språk; armensk, latin/italiensk, engelsk. Kirker med statlig lisens risikerer stengning og prester fengsles, dersom det blir rapportert at de holder gudstjenester på persisk eller utfører gudstjenestehandlinger overfor personer med muslimsk bakgrunn. Iranere, som per definisjon i grunnloven er shia-muslimer, har ikke tillatelse til å besøke kirker eller synagoger mens det pågår gudstjenestehandlinger i byggene. Utenom gudstjenester er slike bygg åpne for kulturelle besøk.
De religiøse lærestedene i Qom og i andre deler av Iran har full tilgang til andre religioners viktigste tekster, oversatt både til arabisk og persisk. Det er også mulig å finne kristne tekster og persiske oversettelser av Bibelen i iranske bokhandler. Blant disse er en fullstendig versjon av den katolske katekismen, oversatt til persisk i Qom i 2004.
Situasjonen for de kristne i Iran ble sammenliknet med situasjonen for pandaene i Kina; de er i ferd med å bli en beskyttet, utdøende raritet. Fordi de stadig blir færre, blir de registrerte, gamle, etniske kristne trossamfunn ikke sett som noen trussel
På veggen utenfor den armenske kirke varsler fortsatt skilt som forteller at dette er forbudt område for ikke-armenere. Men utenom gudstjenester, er det ikke lenger noe rigid vakthold. For noen år siden var det også skilt i vinduet i kristne matbutikker: «Bare for minoriteter»
I utlandet kan disse endringene bli oppfattet som større åpenhet overfor religiøse minoriteter. Blant medlemmer av minoritetene oppleves det som et fortvilende paradoks at de er blitt så få at de ikke lenger opplever noe press fra statlige myndigheter. I stedet oppleves det å være så få som et press i seg selv. Uansett hva de gjør, vet de at iranske myndigheter blir informert. «Troende kristne kan ikke leve uten menighetsfellesskap. Dess færre vi blir, dess mer utrygge kjenner vi oss. Det er som en sakte død.»
Den armenske kirke er Irans største kristne minoritet og armenere har ett av fem seter for religiøse minoriteter i det iranske parlamentet. De øvrige fire setene er fordelt med ett til hver av zoroastere, jøder, assyrere og kaldeere. I og med at søndag er arbeidsdag i Iran, har den armenske kirke gjort fredag til ukens viktigste gudstjenestedag. Det holdes også messe på søndager, men her deltar i hovedsak pensjonister og andre som ikke må på arbeid. Den armenske kirke i Iran er underlagt biskopen i Cilicia i Libanon og har tre bispeseter; Teheran, Esfahan og iransk Aserbajdsjan. Armenske prester utdannes i Libanon.
Det pågikk en armensk kulturuke i Teheran de dagene vi var i byen og utenfor St. Sarkis-katedralen, fra 1970, var det salg av religiøse bøker og bøker om armensk historie og kultur. De fleste på armensk, men enkelte også på persisk. Det var flere bøker og dvd’er om det tyrkiske folkemord på armenere. Armenere i Iran har en egen forfatterforening.
Den katolske kirke har anerkjente forbindelser til iranske myndigheter og etablerte dialogmøter hvert annet år med ICRO, organisasjonen for islamsk kultur og relasjoner. Sacred Heart church og menighetsbygget til den katolske menigheten i Teheran er oppført på grunn eid av den katolske kirke. Iranske myndigheter har gitt tillatelse til at det gamle bygget kunne rives i 2011 og et nytt er nå under oppføring. Det nye bygget er planlagt innviet i 2015.
Konvertitter og husmenigheter
Det er ulovlig for iranske shia-muslimer å konvertere til kristen tro. Kristen forkynnelse og misjonsvirksomhet overfor muslimer og utenfor de anerkjente, etniske kristne trossamfunn i Iran, er forbudt. Tidligere kristne skoler og utdanningsinstitusjoner ble nasjonalisert etter revolusjonen og utenlandske lærere utvist i 1980.
Det finnes ingen oversikt over hvor mange uregistrerte/ikke-anerkjente kristne trosfellesskap eller såkalte husmenigheter som finnes i Iran. Internasjonale kristne organisasjoner opererer med ulike størrelser på gruppen MBB-kristne i Iran (Muslim Background Believer). Tallene varierer mellom 250.000 og 500.000.
I følge iransk lov er apostasi, eller frafall fra statsreligionen, en alvorlig forbrytelse. Straffeloven fra 2013 åpner ikke lenger for dødsstraff for apostasi. Men på grunnlag av tradisjonell tolkning av sharia og juridiske utlegninger fra Ayatollah Khomeini, kan forbrytelser som defineres som moharebeh (fiendtlighet mot Gud) eller mofsed fel-arz (korrupsjon på jorden) straffes med døden. Representanter for advokatforeningen både i Teheran og Shiraz hevdet at det i de seinere år ikke offisielt er gjennomført henrettelser etter dom for apostasi. Men på grunn av sterkt varierende praktisering av lovverket og manglende offisiell statistikk over bruk av dødsstraff og gjennomførte henrettelser, er dette usikker informasjon. I en rapport fra FNs spesialrapportør om menneskerettigheter i Iran (august 2014) framgår det at «medlemmer av etniske minoriteter, i særdeleshet de som tar til orde for rettigheter for etnokulturelle, lingvistiske eller religiøse minoriteter, i større grad enn andre anklages for moharebeh eller mofsed fel-arz.»
Den iranske formen for religionsfrihet ble av en anerkjent religiøs leder definert som «freedom of cult – not of choice». Med forbud mot konvertering eller frafall fra islam, eksisterer ikke full religionsfrihet i Iran, som i den muslimske verden forøvrig.
Medlemmer av husmenigheter er utsatt for forfølgelse, trakassering og fengsling. Etniske iranere som velger å konvertere fra shia-islam til kristendom oppfattes å etablere en form for dobbel nasjonalitet. Noe som innebærer en sikkerhetsrisiko. Å forkynne tro på Jesus Kristus blir definert som å undergrave shia-staten. Kristne konvertitter kan bli utvist fra universitet og høgskoler. Medlemmer av husmenigheter kan miste jobben eller lisens for forretningsvirksomhet, dersom deres religiøse aktivitet blir kjent. Kort tid etter at Teherans tidligere borgermester, Mahmoud Ahmadinejad ble valgt til president i 2005, erklærte han som ett av sine politiske mål å «rive kristendom opp med roten i Iran».
En representant for den romersk katolske kirken i Iran har opplevd at en mann fra en husmenighet kom til ham og ba ham signere et dokument som beskrev hvordan katolske messer kunne holdes i private hjem. Den fortvilte husmenighetsrepresentanten ønsket slik å få den anerkjente katolske kirken som et beskyttende skjold over sin kristne forsamling.
Den jødiske flyktningeorganisasjonen HIAS bistår kristne iranere med immigrasjon til USA. Etter okkupasjonen av den amerikanske ambassaden i Teheran (1979 – 1981) har USA ikke hatt ambassade i Iran. USAs interesser er i Teheran ivaretatt ved den sveitsiske ambassade. HIAS’ flyktningkontor i Wien har siden 1983 hatt autorisasjon og finansiering fra US State Departement for å bistå iranske kristne i å søke visum og bosetting i USA. Offisielt kreves dåpsbevis og HIAS bistår ikke blandede etniske familier, konvertitter eller MBB’s.
Iranske konvertitter som søker asyl i Europa:
Alle kilder som kommenterte situasjonen for iranske konvertitter som søker beskyttelse i Europa, mente et flertall av konvertittene løy om sin situasjon i Iran eller sin konvertering til kristen tro. Noen mente iranere oppga konvertering for å få «et bedre liv i Europa». Andre viste til at det i mange husmenigheter er en forutsetning for å bli medlem at deltakelse i menighetslivet der ikke skulle brukes til å dra fra landet og søke beskyttelse.
Å konvertere er straffbart. Men dersom en ikke aktivt går ut og forteller at en tilhører en annen religion, vil en ikke oppleve problemer. Det er de som går ut for å fremme ikke-godkjente religiøse oppfatninger som vil bli straffet. I følge iransk lov driver de da en virksomhet som undergraver trygghet og stabilitet i landet.
Bahai:
Bahai-troen oppstod i Iran, men oppfattes som vranglære og frafall fra islam. Bahaier opplever systematisk forfølgelse, fengsling, trakassering, tortur og drap. Flere juridiske kilder bekreftet at bahaier fengsles, fratas eiendom, forretningslisenser og idømmes dødsstraff. Mange advokater frykter for å involvere seg i bahai-saker, fordi det kan medføre sanksjoner fra myndighetene; som arrestasjon og fengsling. Advokater som har involvert seg i bahai-saker, har måttet flykte fra Iran. Unge fra bahai-familier nektes adgang til universiteter og andre høyere læresteder. Dersom det oppdages at registrerte studenter er kommer fra bahai-familier, blir de utvist fra høyere læresteder og familiene deres blir straffet. Bahaier er utestengt fra offentlige stilinger og blir ofte nektet lisens for å drive forretningsvirksomhet.
Kurdere:
De rundt fem millioner kurdere i Iran opplever systematisk undertrykkelse, diskriminering, forfølgelse, trakassering, fengsling og tortur. Bare det å være kurder blir sett som noe kriminelt, og kurdere er utestengt fra offentlige stillinger. Sunni-kurdere er særlig utsatt. Flere juridiske eksperter bekreftet at kurdere gjennomgående fikk dårligere advokatbistand enn andre. Mange advokater tør ikke ta saker for kurdere, av frykt for represalier fra myndighetene. Iranske myndigheter frykter at kurderne i Iran skal alliere seg med det forbudte kurdiske partiet PKK i Tyrkia og kjempe for uavhengighet for iranske kurdere. Kurdiske byer er under langt strengere overvåkning enn andre byer. Enkelte mente det var tre ganger så stor etterretningstjeneste i den kurdiske provinshovedstaden Sanandaj, som i ikke-kurdiske byer i andre deler av landet. Kurdere har blitt drept av folk fra etterretningstjenesten bare fordi de var kurdere. I ett tilfelle skal en ansatt i etterretningstjenesten ha drept rundt 300 kurdere før øverste åndelige leder Khamenei selv grep inn og fikk ugjerningsmannen hengt i august 2013.
Homofile:
Homofile ble av mange beskyldt for å svartmale sin situasjon i Iran. Flere – både i Teheran og Shiraz viste til at det var områder i begge byene hvor homofile møttes og at dette var godt kjent. Samtidig var det påtagelig at hver gang menn kommenterte homofiles situasjon i Iran, kom de uten unntak med en eller annen vittig kommentar på de homofiles bekostning. En indikasjon på at homofile aksepteres, men som blir sett på som «noen andre» det er viktig å markere avstand til.
I Shiraz ble vi fortalt at homofile kan skaffe seg en legeattest som fritar dem fra militæret. Noe som var ukjent for andre kilder.
Afghanske flyktninger
Norsk flyktninghjelp (NRC) regner det er 950.000 registrerte afghanske flyktninger i Iran. I tillegg er det mellom 1,5 og 3 millioner uregistrerte flyktninger/migranter fra Afghanistan i Iran. Flertallet av de afghanske flyktningene er hazara og shia-muslimer. NRC har arbeidet med yrkestrening for afghanske flyktninger i Iran siden 2011 og samarbeider med UNHCR og den internasjonale migrasjonsorganisasjonen IOM om frivillig retur og reintegrering av afghanske flyktninger i Afghanistan. NRC har imidlertid sett få eksempler på vellykket retur og reintegrering av afghanere til internflukt i Kabul, dersom de ikke på forhånd hadde nettverk der.
Uregistrerte migranter fra Afghanistan tar de tyngste jobbene på byggeplasser, veianlegg, som søppelryddere, bærere og i steinbrudd. Vi så afghanske arbeidere uten noen form for beskyttelse side ved side med iranske arbeidere iført hjelm i konstruksjonsstillaser og i veiarbeid i Teheran.
Årlig deporteres minst 200.000 illegale afghanske migranter tilbake til Afghanistan, uten at det demper strømmen av flyktninger som søker et bedre liv i Iran.
Få av de afghanske migrantene over 35 år kan lese og skrive. Iranske myndigheter har i høst vedtatt at alle barn, uavhengig av status har rett til gratis grunnskole i Iran. De enkle og dårlig utstyrte skolene som afghanske flyktninger selv hadde drevet er blitt forbudt. Registrerte flyktninger kan komme in på universiteter og religiøse læresteder, men de må veksle inn sin flyktningstatus i status som student. I det øyeblikket utdanningen er over, vil de da miste lovlig opphold, dersom de ikke får seg jobb i Iran.
Iranske myndigheter ønsker ikke at internasjonale organisasjoner som NRC skal gjennomføre kartlegging eller drive undersøkelser blant de afghanske flyktningene i Iran. Myndighetskontrollen over NRCs arbeid er streng. NRC har ikke tillatelse til å innlede samarbeid med nasjonale, iranske organisasjoner. Ikke engang et lunsjmøte med en iransk NGO kan avtales uten tillatelse fra iranske myndigheter.
[1] Reporters without borders, statistikk 2013, http://en.rsf.org/press-freedom-index-2013,1054.html
[1] Ershad – eg «ministerium for kultur og islamsk veiledning».
[1] Informant 9
[1] Informant 2
[1] Informantene 6 og 12
[1] Informant 9
[1] Informant 6
[1] Informant 7
[1] Informant
[1] Informant 13
[1] Se Amnesty international, «The death penalty in 2013», http://www.amnesty.org/en/death-penalty/death-sentences-and-executions-in-2013
[1] Vedlegg 2, s 1, samt http://www.amnesty.no/aktuelt/et-alvorlig-tilbakeslag. I andre sammenhenger har Amnesty operert med betydelig høyere tall, i en artikkel på NRK heter det at «Ifølge tall fra FN er mer enn 250 mennesker blitt henrettet i Iran siden starten av 2014» (http://www.nrk.no/verden/reyhaneh-jabbari-_26_-ble-henrettet-i-morges-1.12006353)
[1] Informant 4
