Tyrkias skjebne
Den 16. april går velgere i Tyrkia til en skjebnetung folkeavstemning om endringer i grunnloven for et nytt president-system. Bringer en ny grunnlov Tyrkia mot et mer autoritært samfunn?
Vi står foran et viktig referendum i et NATO-land med strategiske føringer mot øst og vest. Det av Erdoğan og hans AK-parti foreslåtte president-systemet er grunnleggende sett av samme type som i USA, men med vesentlig større og flere fullmakter enn i det amerikanske. Som flere tyrkiske statsvitere har påpekt, er tanken om et presidentsystem i seg selv ikke så feil når vi kjenner de store problemene Tyrkia har hatt med å få politiske allianser til å fungere, det være seg i koalisjonsregjeringer eller i partisamarbeid. Men dersom et vesentlig mer vidtgående president-system enn det amerikanske foreslås innført av et parti og en president, som ønsker all makt selv, er det noe annet.
I Europa har vi over flere tiår forholdt oss til det demokratiske forfallet i Tyrkia. I de første årene etter år 2000 var det grunn til en viss optimisme: Sensuren ble løftet og det ble inngått en våpenhvile med de kurdiske opprørerne i PKK. Det ble publisert bøker som kritiserte udemokratiske sider ved det tyrkiske samfunnet. Dette ga håp.
Erdoğans parti tok initiativet til disse positive endringene. Den støtten dagens president fikk fra Tyrkias 20 millioner kurdere var en av brekkstengene Erdoğan brukte for å frata de militære politisk makt, en utvikling som må regnes som positiv, men som også kan misbrukes til å oppnå større personlig innflytelse.
Da politiet sommeren 2013 slo hardt ned på de demonstrantene som krevde en «grønnere» bypolitikk i det belastete Istanbul, og da Erdoğan bygget et kjempepalass for seg selv, samt egenrådig pekte ut traséen for den nye broen over Bosporos, begynte alarmen å gå hos mange: Er mannen ikke bare stormannsgal, men også rett og slett «gal»? Hva blir det neste?
I desember 2013 arresterte politiet 52 personer tilhørende Erdoğans nærmeste krets, siktet for økonomisk kriminalitet. Det ble fremlagt kompromitterende telefonsamtaler, påstått mellom Erdoğan og hans sønn Bilal med råd om hvordan man skal skjule svarte penger. I stedet for å forklare seg, erklærte han sin egen og sønnens samvittighet ren som gull, og avsatte alle de impliserte tjenestemennene, det vil si en slags krigserklæring fra den utøvende myndighet overfor rettssystemet.
Erdoğan anklaget polititjenestemennene for å være del av et politisk angrep på presidenten og hans støttespillere, og at arrestasjonene ikke var en juridisk begrunnet handling. Mistanken gikk i retning av «Hizmet», en islamsk bevegelse ledet av Fethullah Gülen, Erdoğans tidligere samarbeidspartner og leder for et nettverk av skoler og andre institusjoner i Tyrkia og andre land.
To valg fulgte der opposisjonspartiene ikke maktet å skape noe regjeringsskifte, det ble krig med kurderne, og i 2016 skjedde et forsøk på militærkupp som Erdoğan utnytter til en storstilt utrenskning av tjenestemenn, journalister og akademikere i titusenvis. Folk i «Hizmet» ble pekt ut som kuppmakere. Det er imidlertid ikke lagt frem noe bevis for at bevegelsen sto bak kuppet, og en del fakta peker i retning av at presidenten selv var klar over kupp-planene, men lot dem utvikle seg for så å bruke situasjonen for sine politiske mål. Dette er likevel spekulasjoner. Myndighetenes taushet om sakens detaljer, påpekt av mange, gir likevel grunn til mistanke. I dag spørres det om Erdoğan har manøvrert seg inn i en posisjon der han enten må sikre seg full kontroll eller selv havne i fengsel, noe lederen for den sekulære opposisjonen nylig påpekte i parlamentet.
Etter kuppforsøket er det reist rettssak mot mer enn 100000 personer og mer enn 70000 er satt i varetekt. Mer enn 40000 er arrestert for delaktighet i kuppet. Flertallet av de 58 parlamentarikerne fra det pro-kurdiske partiet HDP er varetektsfengslet. En FN-rapport påpeker at av de omlag 1200 sivile dødsfall under sikkerhetsstyrkenes aksjoner i de kurdiske områdene siden 2015 er ikke ett eneste dødsfall etterforsket. 6800 akademikere er siktet for medlemskap i «Hizmet» og mer enn 6000 av disse er sparket fra jobben. 2300 journalister er sagt opp og av disse er 216 satt i varetekt. 66 aviser, 36 radiostasjoner, 28 TV-kanaler, 26 forlag, 19 tidsskrifter og 5 nyhetsbyråer er stengt av myndighetene. Formuer, eiendeler og annet aktivum tilhørende de som er rammet av tiltakene er i stor utstrekning konfiskert av staten, eller rett og slett plyndret av Erdoğans tilhengere.
Det folket skal ta stilling til 16. april dreier seg om økt mulighet for presidenten til å regjere ved dekreter, utpeke og avsette ministre og oppløse parlamentet med påfølgende svekkelse av maktfordelingen mellom dømmende, lovgivende og utøvende makt. Systemet viser også sitt sanne ansikt når vi ser på de betingelsene nasjonalistpartiet (MHP) har stilt for å støtte forslaget: Økt sentralisering av makten, ingen lokal «autonomi» (eksempelvis for kurderne), og fastholding av at alle Tyrkias innbyggere er «tyrkere».
Det blir avgjørende viktig at Erdoğan og hans partifeller ikke sikres seier i folkeavstemningen, hvis et nytt diktatur skal unngås. For å få gjennomslag må han ha et simpelt flertall på 50 % + 1 stemme, og de siste opinionsundersøkelsene anslår at han ikke har mer enn 48%. Det går derfor rykter om at Erdoğan i frykt for å tape vil avlyse folkeavstemningen og komme med andre fremstøt for å få støtte fra folket.
For den demokratiske opposisjonen i Tyrkia er noe av det viktigste å ikke bli glemt. Flere kjente internasjonale personligheter har undertegnet opprop til forsvar for menneskerettighetene i Tyrkia. Alle kontakter til fengslete samvittighetsfanger, forfulgte journalister, akademikere og andre demokratiske opposisjonelle er viktig. Det er grunn til å anmode alle i Norge med kontakter i Tyrkia om å styrke slike kontakter, samt sende støtteerklæringer og oppfordre dem til å stemme nei 16. april. Mer enn noen gang før er det viktig med markante protester, ikke bare på grunn av at menneskerettighetene i Tyrkia er rammet, men også ved den internasjonale utryggheten som konsekvensene av et nytt diktatur i Midt-Østen vil skape.
Norsk PENs Tyrkia-gruppe:
Brit Bildøen
Anders Heger
Jørgen Lorentzen
Ragnar Næss
Eugene Schoulgin
William Nygaard, leder
***Artikkelen står på trykk i Aftenposten 29. mars 2017***
