Fra venstre: Samay Hamed, leder av Afghansk PEN, og Elisabeth Eide, leder av Norsk PENs Afghanistanutvalg.
Afghanistans skjebnestund
Krigen i nord er mer intensiv. Meldinger fra forfattere og journalister tikker inn. Taliban står få kilometer fra bygrensen til storbyen Mazar-e-Sharif, noen er kanskje i skjul inne i byen også.
Av Elisabeth Eide, leder av Norsk PENs Afghanistanutvalg, og Samay Hamed, leder av Afghansk PEN
Endringene i Afghanistan skjer fort og brutalt. Hele Faryab-provinsen, der Norge hadde de fleste av sine styrker, kan snart være på Talibans hender. I tillegg herjer COVID-pandemien. Nyhetsmediene melder om køer foran sykehusene og mangel på oksygen. Fredsforhandlingene virker fastlåst, men alle journalister vi har kontakt med, rapporterer at folk ønsker seg fred. Et lysglimt i mørket: myndighetene melder at 130 Talibansoldater i Herat har lagt ned våpnene og sluttet seg til fredsprosessen.
Talibans erobringsplaner
Taliban driver fleksibel krigføring. Den offensiven vi nå ser i nord bygger på historiske erfaringer. Da de hadde makten fra 1996-2001, var det Nordalliansen som med utenlandsk støtte feide dem ut av Kabul. Dermed er det av avgjørende betydning for Talibans erobringsplaner å svekke makthaverne (krigsherrene og andre støttespillere for regjeringen) i nord. Nord-Afghanistan nøkkelen til militær og politisk makt.
Dersom Taliban erobrer Mazar-i-Sharif, blir styrkeforholdet i Afghanistan betydelig endret, og mange flere vil forsøke å komme seg i eksil. Det er ikke enkelt, i og med at Taliban har erobret den viktigste grenseovergangen til en av nabostatene, Tadsjikistan. Om Taliban lykkes i nord, er imidlertid slett ikke sikkert. Flere av kommandantene/partilederne som har stått mot Taliban, har dempet uenighetene med regjeringen og kjemper nå sammen med hæren for å drive dem tilbake. Men framtiden er svært usikker.
Kritikere utsatt
Journalister, forfattere, kunstnere og sivilsamfunnsaktivister frykter å bli tatt av dage eller havne i fengsel om Taliban vinner fram. De har også grunn til å være redde for lokale krigsherrer og kommandanter som har kjempet mot Taliban, siden de har kritisert disse makthaverne for ulike typer overgrep. Politisk/ideologisk er mange av disse lederne ikke så forskjellige fra Taliban i holdningen til ytringsfrihet og kvinners rettigheter.
De siste årene har en rekke journalister bli drept i individuelle angrep. Det er blitt farlig å bevege seg fra sted til sted både i Kabul og andre byer. Derfor velger mange ulike ruter for å unngå planlagte attentater. Truslene mot slike kritikere er talløse, og noen særlig utsatte medieledere og kjente aktivister har valgt midlertidig eksil.
Universitetene er stengt, i hovedsak som følge av COVID19-oppblomstringen. Men det massive angrepet på Kabul Universitet 2. november 2020 med 22 drepte er ikke glemt, ei heller IS sitt brutale angrep på Sayed-ul-Shuhada jenteskole i Hazara-området av Kabul 10. mai i år, der nær 100 jenter måtte bøte med livet. Det at IS – med sitt hat mot shiamuslimer (de fleste hazaraene er shiaer) – gjør seg mer gjeldende i Afghanistan, styrker trusselbildet betraktelig. De er mistenkt for å stå bak flere av de verste massakrene. Taliban har heller ikke lagt skjul på sin forakt for hazara-minoriteten og sin generelle motstand mot utdanning for jenter som nærmer seg puberteten.
20 år – hva gikk galt?
Den norske Godal-rapporten (2015) så vel som USAs SIGAR-rapport (2018) ga kritisk innsikt i invasjonsstyrkenes mange feilvurderinger i årene etter at de rykket inn i Afghanistan i oktober 2001. Tidligere president Hamid Karzai uttalte nylig (22. juni) til Al-Jazeera at troppene som nå forlater landet etterlater seg en katastrofe. Også utenriksminister Ine Eriksen Søreide (Forsvarets Forum 2.juni) uttrykker behov for å analysere hvilke feil som er begått. Det er betimelig i en situasjon der mange av de framgangene NATO-landene har vist til for å legitimere sin tilstedeværelse: kvinner i arbeidslivet, mediefrihet, jenteskoler, ytringsfrihet, nå står i fare for å forsvinne dersom Taliban tar makten.
Slike analyser trengs. Minst like påtrengende er en diskusjon om hvem som tar ansvar nå, siden store grupper som vestlige land er stolte over å ha støttet, er spesielt truet. Det gjelder ikke minst kvinneaktivister, journalister, menneskerettsforkjempere og kunstnere. Afghansk PEN har mange med seg når de ber om styrking av eksisterende tiltak i form av «trygghetshus» i flere byer, når de også ber om bistand virksomheten de driver, og til evakuering av spesielt utsatte enkeltpersoner. De fleste afghanske forfattere, kunstnere og journalister ønsker ikke å forlate landet, selv om de er truet. Mange ønsker bare eksil som en siste utvei dersom livet er i umiddelbar fare. Derfor ønsker Afghansk PEN å bidra til samarbeid mellom krefter inne i Afghanistan som ønsker å forsvare grunnleggende rettigheter. Samtidig ser de på mulighetene for å etablere aktiviteter i eksil som ikke lar seg gjennomføre i Afghanistan. Til dette vil de også trenge støtte.
Vi håper den norske regjeringen lytter til stemmer som oppfordrer til vern om disse utsatte gruppene som forsvarer grunnleggende rettigheter. Vi oppfordrer dem også til å drøfte hva som skal til for å hindre at Afghanistan havner i den katastrofen tidligere president Karzai nå har varslet.
Denne kronikken ble publisert i Klassekampen 26. juni 2021.
