APPELL LØRDAG 23. MARS: FORSVAR KUNSTNERISK FRIHET
Lørdag for tre uker siden ble teaterdokumentaren I, Dareen T vist på Vega Scene under dokumentarfilmfestivalen HUMAN i Oslo. Dareen T er den palestinske poeten Dareen Tatour, som i mai 2018 ble dømt til 5 måneders fengsel av israelske myndigheter for «oppfordring til vold». Bakgrunnen for dommen var et dikt og to innlegg Dareen hadde publisert på Facebook. Den israelske scenekunstneren Einat Weizman ble grepet av Dareens sak og lagde forestillingen I, Dareen T. De to, poeten og scenekunstneren ble invitert til Oslo av Norsk PEN, Vega Scene og HUMAN dok.filmfestival og for tre uker siden fortalte de om sakens innvirkning på deres kunstneriske frihet. Den israelske kulturministeren Miri Regev har forsøkt å stanse Weizmans prosjekt. Weizman har mistet statsstøtten, men kulturministeren har også truet med at ethvert annet teater som støtter prosjektet umiddelbart vil miste statsstøtte fordi det «gir stemme til terroristene». Kulturministeren har også erklært Weizman som en forræder, noe som har ført til drapstrusler og tap av arbeidsmuligheter for Weizman. For sitt arbeid for den kunstneriske friheten i Israel ble Weizman tildelt Dramatikerforbundets solidaritetsstipend i forrige uke.
For Dareen Tatour er konsekvensene at ingen forlag i den arabiskspråklige delen av verden vil utgi bøkene hennes. Hun er stemplet som terrorist, forlagene vet at bøker av Dareen vil bli forbudt solgt over disk i mange land og er således en økonomisk fallitt, i tillegg til å være politisk betent.
PEN International, Freemuse og andre internasjonale ytringsfrihetsorganisasjoner gir i sine årsrapporter dystre eksempler på stadig økende innstramminger i kunstnernes frihet globalt. Fengsling, sensur og sanksjoner har blitt en del av hverdagen for regimekritiske kunstnere i og utenfor Europa.
DET er konsekvensene av politisk innblanding i den kunstneriske friheten.
Vi var mange som satte kaffen i halsen da politiet tok ut siktelse mot kunstnerne Pia Maria Roll, Hanan Benammar og Sara Baban og teatersjef ved Black Box, Anne-Cecilie Sibue onsdag 13. mars.
Vi har tradisjon i Norge for at politikere ikke blander seg inn i kunstens innhold. En viktig forutsetning for et levende demokrati er at bevilgende myndigheter har armlengdes avstand til kulturelle uttrykk som får offentlig økonomisk støtte.
Styreleder i Norsk PEN William Nygaard reagerte umiddelbart på siktelsen: – Det å gå til en siktelse av en teatersjef og kunstnere er historisk sett oppsiktsvekkende. Det har knapt nok skjedd i ytringsfrihetens historie i det demokratiske Norge og er ikke en rettsstat verdig. Statsministeren bør ikke blande seg inn kunstens innhold selv om hun er uenig. Hun er også kunstnernes statsminister og må respektere deres integritet og uavhengighet.
Det er et alvorlig angrep på ytringsfriheten å sikte scenekunstnere på bakgrunn av et teaterstykke med et samfunnskritisk politisk innhold. I tillegg anmode om ransakelse av kunstnernes kontor og hjem. Vi har dokumentasjon på at slikt kan føre til selvsensur, vi vet at dette kan skremme forfattere, regissører, kunstnere og andre brukere av det frie ord til å begrense sin virksomhet.
Kunstnerne har levd med trusler og sjikane i lang tid, og regjeringa med statsministeren har ikke bidratt til å lette på trykket – snarere tvert imot. Statsministeren har selvsagt rett til å mene noe om teaterstykket, men politikere som sitter med makt til å ta fra Black Box og andre kunstnerorganisasjoner støtten, bør være forsiktige med sine ytringer om konkrete verk. Om statsministeren ikke vil beklage, så bør hun i alle fall komme med en erklæring som klart støtter kunstens uavhengighet av politikere – slik kulturminister Trine Skei Grande har gjort.
På samme måte som Jonas Gahr Støres dårlige håndtering av Muhammed-karikaturene i 2006 for alltid vil hefte ved ham, vil Erna Solbergs håndtering av Black Box-saken, eller Wara-saken, hefte ved henne. Dette har ikke vært hennes stolteste øyeblikk. I denne saken var hun ikke kunstnernes statsminister
Vi er mange som har ment mye, men de færreste av oss har faktisk sett teaterstykket. Kultur- og ytringsfrihetsorganisasjoner bør derfor mobilisere for å få satt opp teaterstykket på nytt. Vi bør invitere kommentariatet, politiske journalister og politikerne til forestillingen. Etterfulgt av debatt – der kontroversielle og provoserende meninger kan møtes med motargumenter. Det er ytringsfrihet i praksis!
