Assanges publisering av krigens sanne ansikt er sakens kjerne
Av Rune Ottosen, nestleder i Norsk PEN.
Harald Stanghelle skriver i sin kommentar om Assange-saken at det er «ubegripelig» at jeg kaller det «støy og avsporing» at jeg vil holde meg til de prinsipielle sidene rundt en mulig utlevering av Assange til USA.
Tiltalen mot Assange dreier seg om omstendighetene rundt lekkasjer av store mengder dokumenter som for alltid vi endre historien om krigføringen i Irak og Afghanistan. Uten WikiLeaks lekkasjer ville verden ikke fått vite om de massive menneskerettighetsbruddene og krigsforbrytelsene som har bidratt til kaoset i Midtøsten i dag. Vi ville ikke fått vite om de enorme lidelsene titusener av uskyldige mennesker har blitt utsatt for.
Ingen har blitt straffet for eller stilt til ansvar for ugjerningene. Vi snakker om massive folkerettsbrudd og omfattende krigsforbrytelser som andre enn USA ville blitt tiltalt for i den internasjonale menneskerettighetsdomstolen.
De som i maktens korridorer tok beslutningen om disse overgrepene er naturlig nok rasende over at WikiLeaks bidro til å gjøre ugjerningene kjent for omverden.
Omfanget av uhyrlighetene var så stor at de ikke kunne ignoreres.
Derfor skrev også store aviser som New York Times, The Guardian, Le Monde, El Pais og Aftenposten om dette over en lang en periode og fikk mange avslørende saker på trykk. Bør ikke Aftenposten som avis også mene noe om utleveringen av Assange til USA? I 2011 fikk Aftenposten-journalister Schibstedprisen «Årets Skup» for omtalen av WikieLeaks-avsløringene. I begrunnelsen kom det fram at over 200 saker var blitt publisert som resultat av lekkasjer fra WikieLeaks, og at disse sakene hadde fått «store konsekvenser, både i Norge og internasjonalt».
USA ville hevne seg på varsleren Chelsea Manning som lekket til Assange. Derfor fikk Manning 35 års fengsel for å ha fortalt verden sannheten. Også derfor har USA hele tiden forsøkt å få Assange fengslet. President Obama droppet tiltalen mot Aassange fordi hans juridiske rådgivere overbeviste ham om at da måtte New York Times og andre som hadde publisert materialet også tiltales. Siden Manning nekter å vitne i en ny sak mot Assange, har hun igjen blitt arrestert, sluppet fri midlertidig og risikerer nå på ny en straff.
Den nye tiltalen mot Assange er designet slik at man får fokus på de tekniske omstendighetene rundt lekkasjene (hjelp til et passord) og ikke innholdet i publiseringene. De fleste vil likevel forstå at det er hva Manning og Assange fortalte omverden den gang som ligger til grunn for tiltalen.
Folk i Trumps administrasjon, inkludert utenriksminister Mike Pompeo, gjorde det klart alt da han var CIA-sjef i 2016-2017 at han ville ha Assange utlevert og straffet. Hvis en australsk statsborger kan bli utlevert til USA av en britisk domstol for publisistisk virksomhet, vil dette være et skremmende tilbakeslag for ytringsfriheten i global målestokk. Derfor har mange, deriblant PEN internasjonalt, og Norsk PEN så vel som Svensk PEN, engasjert seg i saken.
Stanghelle bruker også spalteplass på senere omstendigheter rundt lekkasjer fra WikiLeaks og hvilke mulige konsekvenser dette hadde for presidentvalget i USA. Dette mener ikke Norsk PEN noe om fordi dette er forhold som domstolene må behandle.
Assange selv har sagt at det ikke er russiske myndigheter som er hans kilde. Stanghelle hevder at fakta viser noe annet, men viser for øvrig ikke til hvilke fakta han besitter.
For Norsk PEN er også dette saken om utlevering til USA uvedkommende. Det samme gjelder den gjenopptatte etterforskningen fra svenske myndigheter om påståtte seksuelle overgrep mot to kvinner. Norsk PEN mener ikke noe om en utlevering til Sverige i denne saken. Men også her bør mediene legge til grunn at Assange er uskyldig inntil det motsatte er bevist.
Stanghelle er enig i at Assange ikke bør utleveres til USA. Det er det viktigste. Han tegner et lite flatterende bilde av Assanges adferd. Men man trenger ikke like Assange eller støtte alt han har gjort for å ha hovedfokus på det prinsipielle ved saken.
Artikkelen ble publisert i Aftenposten på nett 19. mai og i avis 20. mai 2019.
