Basit / Simple / Så enkelt av Eren Özgür
Det er nesten et år siden forrige gang jeg kom hit, til familien min i Ayvalık. Da jeg skulle reise igjen, var det samme gamle visa; mor gråt og far satte opp ei mine som sa “hva skal det bli av deg, da, gutt?” Kanskje spør han seg sjøl om det samme. Familierelasjoner utvikler seg nesten svimlende fort. Alle setter sitt preg på de andre med sitt meningsløse strev, og vi tillater oss å gjøre det – her holder jeg ikke meg sjøl utenfor, jeg er også en del av dette kjøret – smisker til høyre og venstre på en surrealistisk måte.
Det er sant at jeg er litt boms, noen vil si jeg er skikkelig boms. Men jeg er en bra boms. Det vil si, jeg er bra på bomselivet, og samtidig som jeg bomser, plager jeg ingen andre med det. Det ligger verken opprør eller markeringsbehov i det, jeg gjør det ikke for å hevde meg. Bomselivet handler jo om dumskap. Tankeløshet, idioti og den slags.
Når jeg er med familien, liker jeg alltid å opptre sånn at jeg får denne underlegne posisjonen. En gang gikk jeg fra Ayvalık sentrum til Cunda i to-tretida om natta. Hva det skulle være godt for, vet jeg ikke sjøl en gang, for jeg var full. Kanskje mamma ble gående og spørre hvorfor gutten deres gjør sånn, slik at hun fikk flere til å svare og delta i diskusjonen. Men det var bare totalt bomseri, idioti altså, ikke noe vondt ment. Hvis en i tillegg til dum, blir slem, går stemninga i hjemmet altfor raskt over fra hygge til dritdårlig teater.
Før–
Relasjonene innad i en familie skiller seg fra andre relasjoner, for alle har mer eller mindre tatt på seg en rolle. Det gjelder ikke bare i vår familie, som sakte graver sin egen grav og til slutt en dag går i oppløsning på grunn av de andre familiene den har skapt. Alle familier utvikler seg sånn, og derfor går også alle familier til grunne. Sjøl har jeg tatt på meg rollen å spille komisk boms, en det ikke finnes noe vondt i. Jeg drar ned det kumulative karaktersnittet og gjør at familien lander balansert rundt inntakskravet. Selvfølgelig uten at det stopper meg fra å agere når jeg får et overraskende innfall.
Når det gjelder familien, og da snakker jeg ikke bare om foreldrene mine, men om alle familiemedlemmene og tilknytninga vi har til hverandre, må den, akkurat som foreldrene mine, ha flyttet ut til en liten by etter at mormor døde. Måltidene der alle sitter samlet rundt et bord, finnes ikke mer. Fellesmåltider bringer lykke, akkurat som nyvaska hus. Nå for tida spiser jeg kveldsmaten aleine, i kjelleren til en bar, i et rom uten dagslys, og det jeg spiser, er rester fra den åpne frokostbufeen som jeg varmer i mikroen. Dette må ta noe av skylda for uflaksen min.
Hver gang jeg drar til Ayvalık og vi setter oss til bords med tantene mine, som tilfeldigvis bor i samme lille by, ser jeg derfor alltid for meg den gule lyspæra i kjellerrommet under baren. Men til venstre for meg står det ikke tønnevis med tonic. Nei, der sitter mamma. Hun har et vakkert smil, som faktisk er konstant under denne typen middager og familiebesøk. Sjøl om et konstant smil kan virke skummelt, vet hun nøyaktig hvordan hun skal bære det. Når vi sitter rundt bordet på denne måten, ønsker jeg alltid at noen skal fortelle historier. Noen ganger dukker det riktig nok opp ei skravlebøtte som ikke klarer å fortelle noen verdens ting, og da hindres flyten så seremonien går i stå. Men det gjør ikke noe, jeg er alltid klar for hvilken historie det måtte være, det er noe jeg er disponert for.
Etter–
En av de kveldene i Ayvalık holdt jeg på med å montere et dusjkabinett sammen med pappa. Kanskje jeg bør starte litt tidligere. Den morgenen hadde ei av tantene mine bedt mamma og meg ut for å spise. Vi tar oss alltid noe sterkt når vi går ut og spiser med tante. Ja, vi drikker for så vidt når vi møtes hjemme også. Denne gangen dro vi til en restaurant i Cunda, der vi bestilte meze og raki, ei litersflaske. Mamma drikker ikke, og etter ei stund sluttet onkelen min seg til, men han tok neppe mer enn to doble. Etterpå, da jeg og han var gått til Taş kafé for å runde av med noe lettere, drakk jeg to øl, og på hjemveien kjøpte jeg tre øl til.
Dusjkabinettet var så trangt at en ikke kunne snu seg rundt i det, men så hadde vi kommet over et nytt og bestemt oss for å skifte ut det gamle. Det var sånn jeg hadde endt opp med å gjøre denne jobben sammen med pappa, og jeg ble sjøl overrasket over innsatsen jeg la i det. Jeg advarte pappa da han holdt på å montere døra feil og sånn. Da jobben var ferdig, var det slutt på ølen også. “Gi meg nøklene, så drar jeg og henger i en bar,” sa jeg og siktet med det til nøklene til en 92-modell 205 som jeg bruker nå for tida. Ingen sa “det kan du drite i.” Riktignok er han en ubrukelig unge, men han kan det å reparere ting. Bare se hvordan han monterte dusjkabinettet på et blunk. “Du får ikke til å starte den nå,” sa pappa om bilen. Jeg fikk likevel nøklene, men tror du ikke den fordømte bilen nektet å starte! Det måtte finnes en metode, som de bare ikke delte med meg fordi de ville at jeg skulle holde meg hjemme, det vet jeg nå. Der og da visste jeg like godt at jeg ville klare å starte den. Siden den startet og stoppet innimellom, holdt jeg samme kurs ute på gata og lot være å svinge. Jeg gav gass på stedet og dro av gårde i motsatt retning av hvor jeg egentlig hadde tenkt meg hen. Et eller annet sted går det vel an å snu, tenkte jeg, men det gjorde ikke det. På siste forsøk stoppet bilen totalt og nektet å starte igjen.
Jeg så meg om, full som jeg var, etter nærmeste bakke og siktet meg inn mot en annen vei som også gikk i feil retning. Jeg begynte å dytte. Bare bilen fikk litt fart, skulle jeg hoppe inni og starte den, tenkte jeg. Så det gjorde jeg, og bilen startet. Når jeg ser meg tilbake, er dette en av topp fem grunner til at jeg kjenner meg vellykket, det er jo ikke så mye å ta av. Likevel, jeg kjørte fortsatt i feil retning, og der tok veien slutt. Jeg befant meg ute på et sted som liknet et jorde. Jeg tegnet en stor U og kom tilbake inn på veien jeg kom fra, så fortsatte jeg forbi huset vårt og ned til Ayvalık sentrum. Der satte jeg meg i en bar, bestilte en øl og tenkte over hvor mye dritt jeg hadde opplevd på kort tid. Gi keiseren hva keiserens er. Deretter mistet jeg konsentrasjonen. Det er vanskelig å konsentrere seg når en er full. Jeg begynte å stille bartenderen spørsmål. Det var han som eide stedet. Jeg tvang han til å prate med meg, og det er noe av det verste jeg vet. Jeg jobber også som bartender, og har gjort det i sju år. Jeg kan lett påstå, med hånda på hjertet, for det er jo tydelig for enhver: Vi eier ikke barkultur i dette landet; det vi har kultur for, er å møtes, snakke sammen og dele hverandres sorger. Så fort jeg hører om å dele hverandres sorger, rygger jeg to skritt tilbake. For ikke å snakke om når denne delinga blir programmert til å skje på bestemte dager til bestemte tider og blandes med alkohol … Herregud. Jeg fnyser når jeg ser folka deler sorger som om de spiller Playstation. Jeg glemmer hva jeg kan, og begynner istedenfor å tenke på hva jeg ikke kan. Jeg prøver å ikke tenke på tida jeg har sløst bort, men på fenomenet bortkastet tid. Det går ikke så verst.
O, du tidssløseri! En dag vil jeg finne deg, og jeg er sikker på at vi skal ha gode samtaler med hverandre. Jeg kjenner deg over hele meg, hvor enn jeg snur meg, ser jeg spor etter deg, og det gjør meg sikker på at du er her. Etter hvert som vi har lært hverandre å kjenne, setter jeg bare større pris på deg og snakker varmt om deg med andre. Det var sånne ting jeg husker at jeg snakket om den kvelden i baren med den bartenderen. Nå er det ei stund siden, men det ble vel til at jeg drakk tre-fire øl mens jeg snakket om tidssløseriet. Så gikk jeg ut, og bilen ville fortsatt ikke starte.
Nå var det ikke noen bakke i nærheten, så jeg ble stående å vente helt til jeg så tre-fire personer som kom gående forbi. “Gi meg en dytt, da, gutta,” sa jeg. De dyttet. Bilen startet ikke, men vi var kommet et godt stykke på vei da en av dem kom på å si: “Bror, dette går nok ikke.” Jeg takket for hjelpa, og de gikk videre. Så ble jeg stående der langs veien. Jeg hørte på litt musikk, og kanskje det var fordi jeg uten å legge merke til det hadde trykket på gassen for å holde rytmen, at bilen startet da jeg helt uten forhåpninger vrei om nøkkelen etter to-tre sanger. Jeg kom meg hjem, og senga var glovarm.
Nå vet jeg nøyaktig hvordan du må gjøre for å starte bilen. Etter å ha pumpet litt på gassen, trekker du girspaken sakte mot deg samtidig som du løfter på kløtsjpedalen og gir gass. Så enkelt er det.
Oversatt fra tyrkisk av Gunvald Axner Ims, medlem i Norsk oversetterforening.
Om forfatteren
Jeg er født i Istanbul 10. april 1989. Faren min var bilelektriker og mora mi var statsansatt. Jeg gikk ut grunnskolen og gymnaset i Istanbul, og flyttet til Ankara da jeg begynte på universitetet ODTÜ (Orta Doğu Teknik Üniversitesi), der jeg tok ei grunnutdanning i filosofi. Jeg har alltid syslet mer med litteratur, men prøver fortsatt å studere videre innen filosofi. Jeg sier prøver, for jeg har aldri vært flink til å lese filosofi. Jeg tenker at jeg alltid har vært interessert i språkstrukturer. Jeg prøver å fortsette å øve på det for meg selv. Jeg føler liksom at teorier og trender virker litt tynt i forhold til fortellemåter. Samtidig som jeg føler dette, jobber jeg som bartender for å opprettholde livet jeg lever. Men det er ikke en jobb jeg pleier å skryte av. Sånn er ståa.
