Derfor støtter vi Ulrik Imtiaz Rolfsens sak
Neste uke møter filmskaper Ulrik Imtiaz Rolfsen i Høyesterett i en rettssak av stor prinsipiell betydning. Her er årsakene til at vi har valgt å støtte hans sak.
Da Politiets sikkerhetstjeneste (PST) dukket opp i sivil på døren hjemme hos filmskaper Ulrik Imtiaz Rolfsen kvelden 8. juni i år, hadde de med seg en beslutning om ransakelse fra Oslo statsadvokatembeter. Etter ransakingen tok de med seg opptak fra dokumentarfilmen om Ubaydullah Hussain som Rolfsen jobbet med.
Beslaget ble kjent dagen etter – og derfra startet en intens debatt og rettssaken om viktige prinsipper i vårt samfunn.
Vi mener PSTs handling er et anslag både mot pressefriheten, kildevernet og vernet av upublisert materiale.
PST mente tvert imot at Rolfsen ikke hadde rett til å kunne beskytte sine kilder. De hadde heller ikke vurdert dette beslaget som så viktig at det var nødvendig å varsle PST-sjefen Benedicte Bjørnland på forhånd.
Dette til tross for at noe slikt knapt har skjedd før i Norge, i moderne tid.
Utgangspunktet for saken er viktig, fordi det vitner om at PST ikke kan ha vært klar over hva denne handlingen faktisk representerte av prinsipielle utfordringer for vårt samfunn.
1. Anslag mot kildevernet og upublisert materiale
Fra tid til annen vet noen noe som de er usikre på om har en verdi for offentligheten, eller som de selv ikke ønsker å si høyt fordi de er redde for konsekvensene. Noe upresist refereres det ofte til «pressens kildevern». Kildevernet, det vil si retten for pressen til å motta informasjon og bringe den videre etter en journalistisk vurdering, er til for samfunnets beste. Retten til å kunne beskytte kildene er kjernen i kildevernet. Dette vernet og retten til å beskytte upublisert materiale skal sikre at samfunnet får frem verdifull informasjon uten at kilden løper noen risiko.
Vi støtter Rolfsens sak fordi vi mener at kildevernet og vernet av upublisert materiale er en grunnleggende trygghet som skal finnes i samfunnet.
Slik sikrer vi så fri informasjonsformidling som mulig. Vi har – til nå – betraktet dette vernet som godt forankret i norsk rettstenking.
Spørsmålet er om politiet og PST nå er i ferd med å endre praktiseringen av kildevernet og vernet av upublisert materiale, og om norske domstoler skal la dem få lov til det. Denne saken viser at PST i utgangspunktet må ha reflektert urovekkende lite over hvilken verdi dette vernet representerer.
At Rolfsen dessuten jobbet med kilder som i utgangspunktet både er vanskelig tilgjengelige og hvis synspunkter er av stor verdi å få frem, mener vi burde medføre særlige avveininger rundt beslaget.
PST har i denne saken gjort det klart at de ikke så noen forskjell på beslaget hos Ulrik Imtiaz Rolfsen og det de kunne gjort mot en hvilken som helst annen redaksjon. Dette til tross for at de mente at Rolfsen ikke kunne påberope seg retten til å verne kilder.
Ulrik Rolfsen er ikke medlem av noen av våre organisasjoner. Vi mener dette ikke er nødvendig for å kunne beskytte sine anonyme kilder og upublisert materiale. Journalistikk er et arbeid for samfunnet, en del av demokratiets infrastruktur.
Ulrik Rolfsen er en etablert filmskaper i Norge. Han har tidligere arbeidet med stoff som åpenbart er journalistisk – hvilket også denne dokumentaren er. Vi støtter Rolfsens sak fordi vi ønsker å protestere mot politiets svært begrensede forståelse for journalistisk arbeid. Det kan ikke være et krav at man må være fast ansatt i en redaksjon eller være medlem i en av presseorganisasjonene for å bli oppfattet som journalist. Også dokumentarfilmskapere er journalister.
Rolfsen-saken har vært behandlet i to rettsinstanser. Tingretten slo klart fast at Rolfsen hadde rett til å beskytte sine anonyme kilder. PST gikk da også vekk fra påstanden om det motsatte da saken kom til lagmannsretten.
Med sin påstand om at beslaget var noe de også kunne gjort i andre redaksjoner, bidrar PST dessuten til å skape en utydelighet om hvordan de oppfatter journalistikkens særlige oppgave for samfunnet.
3. Skadelige ringvirkninger
Mange klager på mediene, men de færreste mener at staten bør kontrollere mediene av den grunn. Vi har pressefrihet i Norge. Det innebærer at mediene fritt skal kunne møte og snakke med folk og viderebringe informasjon uten at staten kontrollerer dette eller forhåndssensurerer innholdet. Vi støtter Rolfsens sak fordi vi ser at denne hendelsen kan være skadelig for medienes tilgang på informasjon fremover.
En slik sak, der politiet tar med seg upublisert journalistisk materiale, skaper nødvendigvis ringvirkninger.
Den er en klar melding til alle som kan tenkes å sitte inne med verdifullt materiale: Politiet ser annerledes på pressefriheten enn hva vi i Norge hittil har tatt for gitt.
Retten til å kunne motta og meddele informasjon uten å bli straffet for det, er en del av den ytringsfriheten vi har grunnlovsfestet i Norge. Denne retten gjelder så lenge den ikke støter mot andre og viktigere hensyn, som rikets sikkerhet. Saken i Høyesterett handler om dette krysningspunktet.
Rolfsen-saken handler ikke primært om Ulrik Imtiaz Rolfsens materiale, men om hva slags samfunn vi ønsker å leve i. Vi støtter Ulrik Imtiaz Rolfsens sak fordi vi ønsker å skape oppmerksomhet om de viktige prinsippene PSTs beslag utfordrer.
Kronikken sto på trykk i Aftenposten 27. oktober 2015.
