Det rettsløse Tyrkia
Vi som er blitt glad i og fascinert over Tyrkia som folk og kultur blir nedstemt over å følge utviklingen de siste årene, og ikke minst de siste månedenes maktkamper.
Bildet er sammensatt – trist, men også fullt av håp hvis det ikke var for den etniske kompleksitet, de utrenede demokratiske reflekser og et regime som går den gale veien i sin søken etter sentralistisk egenmakt fremfor demokratisk fellesmakt med sitt folk.
Fra jeg kom til Tyrkia for få år siden, til i dag, har utviklingen gått i udemokratisk retning:
Det rådet et håp i og utenfor Tyrkia da AK-partiet kom til makten i 2002 og med Recep Tayyip Erdogan som statsminister siden mars 2003 og Abdullah Gül som president. Mange trodde et slitent Tyrkia etter gjentatte kupp og militærregimer skulle la det beste i den sekulære åpenheten kunne forenes med et åpent politisk, religiøst og trygt samfunn for alle.
Og makten ble brukt, men ikke til å bygge samhold og demokrati fra grunnen av. Tvert om – maktens fristelser lokker det nye regimet, som andre før dem, til å prioritere autoritær makt ovenfra fremfor å bygge demokratisk makt i tillit med sitt folk nedenfra, på tvers av etnisk ulikhet og strid.
De autoritære symptomene blir nå stadig tydeligere – selvsensuren til tross. Vi har vært vitne til rettsaker mot journalister og forleggere med produserte bevis og med årelange varetektsfengslinger som følge. Vi har sett hvordan antiterrorlovgivningen misbrukes ved varetektsfengslinger og som rettsgrunnlag ved dommer. Vi kjenner alle det rekordstore antallet arrestasjoner av journalister, redaktører, forleggere og universitetsfolk – med årelang varetekt og dommer, uten innsyn i saken.
I mars i år var det lokalvalg, og flere titalls fengslede journalister og andre «aktivister» blir brått sluppet fri. Disse frigivelsene blir nok et bevis på det vilkårlige – på det rettsløse samfunnet Tyrkia.
Presidentvalgets første runde i august 2014 nærmer seg. Recep Tayyip Erdogan kan ikke gjenvelges som statsminister, men mye tilsier at han vil stille som presidentkandidat.
Helst ville han nok ønsket, allerede før valget, å få gjennomført de foreslåtte grunnlovsendringene som ville gitt ham større makt som president, men den siste tidens demonstrasjoner, maktkamp og korrupsjonsanklager har forsinket prosessen. Likevel: Endringene vil komme, i tur og orden.
Demonstrasjonene på Taksim-plassen og Gezi-parken i Istanbul i fjor var ikke bare en protest mot rivning av Atatürks symbolske kulturbygg til fordel for en moske og et kjøpesenter. De var vel så mye et skrik av frykt for at frihet skal forsvinne.
Vi er kjent med hvordan vennskapet mellom den islamske Gülen-bevegelsen og statsminister Erdogan har snudd til en strid om makt og beskyldninger om korrupsjon. Den velstående Gülen-bevegelsen med sin leder, imamen Fetullah Gülen, flyktet til Pennsylvania, har behersket store deler av rettsapparat og politietat. Da vennskap ble til uvennskap kom korrupsjonsbeskyldningene listig timet foran lokal- og presidentvalg. Erdogans mottrekk ble lynrask avsetting og omrokkering av tusentalls politifolk og enkeltansvarlige i rettssystemet.
Videre, vi leser om det kanskje mest skremmende pragmatiske virkemiddelet mot ytringsfrihet og demokratiske prosesser – myndighetenes økonomiske forfølgelse og straff av kritiske medier. Om statlige oppdrag som fordeles eller omfordeles etter grad av vennskap eller kritisk motstand. Og motsatt, hvordan straffebeskatning av medieeiere rammer redaktører og journalister med selvsensur eller oppsigelser. Selvsensuren er blitt deretter. Dette er den største trusselen mot ytringsfrihet og reelt demokrati i vår tid.
Slik korrumpert mediemakt benyttes av Erdogan for å sikre sin posisjon. Og han vant da også lokalvalget i mars. Han har nå en noe redusert støtte fra 41% av media mens Gülen sies å ligge 27%.
Siste ord er definitivt ikke sagt i maktkampen.
Det er tydelig at dagens regime vil drive Tyrkia mot mindre sekularitet, sterkere sentralmakt og et styrket muslimsk samfunn. Det er lov, hvis folket vil. Folket er splittet, og den bokstavelig talt lovløse makten ligger i Erdogans hender. Den har han tilranet seg steg for steg ved maktmisbruk. Hvor ille vil det bli i et Tyrkiahvis Erdogan kommer til presidentmakt? Nå snakkes det åpent snakkes om en fascistisk utvikling blant pressefolk og intellektuelle ved aktivt spill på nasjonalisme, religion som økt politisk virkemiddel, personlig makteksponering og misbruk av rettstaten til regimets fortrinn. Stemmene utenfra hjelper, men ansvaret for endring ligger til syvende og sist hos tyrkere selv.
Vår tids største demokratiske utfordringer er brytningen mellom økonomisk liberalisme, religioners rivalisering og den konstante dragning mot egenmakt. Det er vår oppgave som aktivister til støtte for menneskeverdet, religions-, ytringsfrihet og demokrati ustoppelig å påpeke overtrampene. Ellers kommer overgrep og overtramp på løpende bånd. Tyrkias utvikling er en advarsel og en utfordrende oppgave.
William Nygaard
