Illustrasjon av Batul Muradi, forfatter, billedkunstner og kvinneaktivist fra Afghanistan.
“Et sted med flammer og evig lidelse”
Dette er beskrivelsen av helvete. Stedet hvor mitt folk tror de ender opp etter døden om de begår en synd. Men sannheten er at mitt folk har levd i helvete i flere tiår, og nå brenner flammene mer enn noensinne.
Av Batul Muradi, forfatter, billedkunstner og kvinneaktivist fra Afghanistan, fribyforfatter i Norge.
Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne å snakke om deres mange lidelser.
På grunn av tilbaketrekningen av amerikanske og NATOs styrker, falt Afghanistan i hendene på Taliban. Vår president og hans allierte flyktet fra Kabul, og Taliban inntok presidentpalasset. Landet gikk tilbake til 1996, da de først tok kontroll over Afghanistan, da landet ble en base for nasjonal terrorisme.
På grunn av Talibans raske fremmarsj, var dette utfallet lenge forutsigbart. Men regjeringene som hadde mulighet til å stoppe dette, stengte ambassadene sine og dro. USA advarte Taliban om å ikke angripe deres folk og interesser, og verden snudde ryggen til oss og lukket øynene, som et barn som antar at ingenting vil skje om de ikke ser det.
“Sannheten er at mitt folk har levd i helvete i flere tiår.”
Men verden må høre våre barns og folks rop om hjelp. Stemmene til hundretusenvis av mennesker som forlot sine hjem og eiendeler og søkte tilflukt i fjell og daler, med sine spedbarn på ryggen og kun klærne de hadde på seg. Stemmene til de som ble vitne til at deres kjære ble halshugget og at huset deres ble brent ned av Taliban. Kvinnene og jentene som ble voldtatt og drevet på flukt, gravide som fødte i gatene, og de hjelpeløse uten verken mat eller tak over hode.
Ethvert sted som hever Talibans hvite flagg, med de arabiske ordene “Det er ingen Gud enn Allah og Muhammed er hans profet,” er et tegn på at tiden for absolutt anarki har begynt, en tid uten menneskerettigheter.
Selv da regjeringen satt ved makten hadde Taliban begynt å håndheve sine egne lover i områdene de kontrollerte. De tvang unge jenter og kvinner til en Nikah (ekteskap) med Talibans menn, innførte forbud mot kvinner på arbeidsplasser, skoler og universiteter, og straffet kvinnene som gikk uten burka eller uten en mannlig ledsager. Forfattere, kunstnere, journalister, aktivister og intellektuelle ble angrepet og drept. De hadde til og med navnelister på personene de lette etter. Selv statsansatte og regjeringsstyrker og deres familier ble angrepet. Radio- og TV-stasjoner ble stengt og omgjort til kontorer for Det islamske emiratet. De løslot innsatte fra fengsler, beslagla folks eiendom og erstattet domstolene med sharia-domstoler. I noen områder forfulgte, trakasserte og drepte de etniske og religiøse minoriteter.
Og dette var bare begynnelsen.
Nå er det ingen plass for ytringsfrihet, homofili eller feminisme, og folks største prioritering er å holde seg i live. Snart vil de religiøse skolene erstatte de vanlige skolene, der bare gutter kan delta. Og folk vil bli straffet, i form av steining og til og med drap, kun fordi de nyter livet; hører på musikk, ser en film, kitesurfer, eller om man ikke har en ordentlig hijab, hopper over bønnen eller innleder et romantisk forhold. Vi vil bli tvunget flere århundrer tilbake i tid.
“Verden snudde ryggen til oss og lukket øynene, som et barn som antar at ingenting vil skje om de ikke ser det.”
Tusenvis av sivile har blitt drept i løpet av den siste måneden, og tallet vil stige om vi får rapporter fra Taliban-kontrollerte områder. Vi bør anta at sjokkerende nyheter venter oss.
I denne brutale og tragiske tiden, mens Taliban sto på dørstokken til vår hovedstad, sa USAs president, Joe Biden, rolig: “Afghanerne er langt flere enn Taliban og har det nødvendige utstyret, de må kjempe for seg selv. “
Faktum er at vi alltid har ønsket å kjempe mot Taliban. Og vi har gjort det med våre egne hender, for dette er vårt hjem. Men det var USA som tvang oss til å slutte fred med fienden vår. Kanskje den amerikanske presidenten ikke husker det, men da han var visepresident for Obamas regjering i 2011, uttalte han: “Taliban i seg selv er ikke vår fiende.” Og fra den tid har USA vært i kontakt med Taliban, hatt flere forhandlinger med dem om Afghanistan, uten andre afghaneres tilstedeværelse.
“Nå er det ingen plass for ytringsfrihet, homofili, eller feminisme.”
I løpet av president Trumps periode ble vi tvunget til å godta en fredsavtale under press fra USA. En del av avtalen, som USA og Taliban signerte, var konfidensiell for oss, men vi forpliktet oss til å oppfylle den, inkludert løslatelsen av fem tusen Taliban-fanger. Fem tusen terrorister! De samme terroristene som nå vaier sine flagg i presidentpalasset.
Selv om de ikke skadet en utlending, i tråd med deres avtale med USA, økte de i stedet angrepene på sivile afghanere. Så ble vi bedt om å dele regjering med Taliban. Men Taliban godtok ikke vår Grunnlov og regjering på grunn av dens “ikke-islamske synspunkter”. Vi visste alle at deres mål var et islamsk emirat.
Joe Biden sa, “afghanerne er tallrike” – som om det er den eneste faktoren som spiller inn. Som om vi er i et slags spill. Men dette er ikke et spill. Dette er ikke amerikansk fotball, Mr. Biden. Dette er krig. Var antallet terrorister som utførte angrepet mot USA 11. september 2001 relevant? Uvitenhetens og brutalitetens makt er som en tikkende bombe og har ingen grenser.
Men til tross for dette, har vi kjempet i frontlinjen mot terrorisme. Vi har kjempet med all vår styrke, vi har kjempet på alle arenaer; enhver kvinne som studerte, jobbet, syklet, sang, og til og med hadde på seg hva de ville, kjempet. Menneskerettighetene som ble innlemmet i Grunnloven vår var en kamp, hver avis som ble utgitt, hver mann som støttet sine kvinnelige familiemedlemmer som ønsket jobb og skolegang, hver musikkfestival og moteshow som ble arrangert, kunst som ble skapt, hvert skritt mot menneskerettigheter og et verdig liv – alt var en kamp. Barn og voksne, menn og kvinner, vi kjempet alle sammen, side om side.
“Barna våre er som dine, og de fortjener å oppleve livet og ha en trygg fremtid, slik dine gjør.”
Og nå, i dette mørke, skremmende øyeblikket, mens hundretusener av mennesker venter på å bli slaktet, har du forlatt oss, mens bakken vår dekkes av blod.
Jeg vet at nyhetene som kommer fra oss, vil bli mindre viktige for deg. Men tro meg, vi har de samme nevronene som deg, og føler smerte på samme måte som deg. Barna våre er som dine, og de fortjener å leve et godt liv og ha en trygg fremtid, slik dine gjør. Afghanske liv har en betydning. Og du kan ikke ignorere ditt ansvar, som menneske og alliert, i denne situasjonen.
Din tilbaketrekning har ført til gjenfødelsen av Det islamske emiratet Afghanistan. En base og et hjem for terrorisme. Og hvilken innvirkning tror du dette vil ha på det internasjonale samfunnet? Det spiller ingen rolle om det er Taliban eller ISIS. Terroristene er hverandres allierte. Terrorens styre vil ikke være fornøyd med kun å ha makt i dette lille landet.
Vi er alle i samme båt.
