Æresmedlemmer
Norsk PENs æresmedlemmer er utvalgte forfulgte forfattere, journalister og aktivister som er truet på grunn av at de har brukt ytringsfriheten sin, og som vi forplikter oss til å følge opp.
Norsk PEN utnevner æresmedlemmer blant forfulgte skribenter, der vi forplikter oss selv til å følge deres sak særlig nøye. Det er Komitéen for fengslede forfattere som følger opp æresmedlemmene, og protesterer mot myndigheter når disse trues.
Norsk PEN har 11 æresmedlemmer fra fem forskjellige land. Blant disse er varslere, poeter og flere journalister. De har vært truet eller forfulgt i eget land over lengre tid, er fengslet, eller jevnlig i fare.
Da sier vi i Norsk PEN fra.
Narges Mohammadi, Iran
Narges Mohammadi (født 1972) er en iransk journalist og menneskerettighetsforkjemper. I 2023 mottok hun Nobels fredspris for sitt arbeid for kvinners rettigheter og for frihet for alle. Hun er æresmedlem av Norsk PEN.
Hennes mangeårige innsats for kvinners rettigheter og kamp mot dødsstraff har fått bred internasjonal anerkjennelse. Mohammadi har blant annet mottatt den italienske Alexander Langer-prisen, den svenske Per Anger-prisen og menneskerettighetsprisen fra den tyske byen Weimar.
På 1990-tallet studerte Mohammadi fysikk ved Imam Khomeini-universitetet i Qazvin. Allerede som student var hun politisk aktiv og engasjert i flere studentbevegelser. Hun var med på å grunnlegge studentorganisasjonen Tashakkol Daaneshjooei Roshangaraan (Organisasjonen for opplyste studenter). Det var også i studietiden hun først møtte statlig undertrykking: hun ble utestengt fra fjellklatring, og senere arrestert to ganger for sitt arbeid i valgkampen til den reformvennlige presidentkandidaten Mohammad Khatami i 1997.
Mohammadi skrev for en rekke reformistiske aviser og tidsskrifter, som etter hvert ble stengt av iranske domstoler. Tidsskriftet Payaam-e Hajar, med særlig fokus på kvinners rettigheter, var spesielt viktig i hennes virke. I 1999 giftet hun seg med journalisten Taghi Rahmani. Kort tid etter bryllupet ble han arrestert. Sammen har de tvillingbarna Ali og Kiana.
«Democracy is not a gift, nor a given; it is the hard-earned result of generations of struggle, sacrifice, and resistance.»
I 2003 sluttet Mohammadi seg til Defenders of Human Rights Center, grunnlagt av Nobelprisvinner Shirin Ebadi. Her dokumenterte hun menneskerettighetsbrudd, kjempet mot dødsstraff og støttet politiske fanger og deres familier. I 2008 ble hun valgt til leder for arbeidsutvalget i Irans nasjonale fredsråd, en paraplyorganisasjon for menneskerettigheter.
I 2009 beordret iranske myndigheter henne til å avslutte sitt menneskerettighetsarbeid og ila henne utreiseforbud. Hun nektet å etterkomme ordren, ble arrestert og satt i isolasjon. Senere ble hun dømt til 11 års fengsel for å utgjøre en «trussel mot nasjonal sikkerhet». Under fengselsoppholdet utpekte Amnesty International henne som en av verdens tolv viktigste menneskerettighetsforkjempere. I 2012 ble hun midlertidig løslatt av medisinske årsaker etter å ha utviklet delvis muskellammelse.
Samme år reiste ektemannen til Frankrike, ettersom presset mot menneskerettighetsaktivister tiltok. Mohammadi valgte imidlertid å bli værende i Iran, overbevist om at hun kunne gjøre mest nytte der. I 2015 ble hun arrestert på nytt, denne gangen anklaget for blant annet «propaganda mot staten», «forbrytelser mot nasjonal sikkerhet» og medlemskap i den forbudte organisasjonen Legam, som arbeider for avskaffelse av dødsstraff. I 2016 ble hun dømt til 16 års fengsel.
Under fengslingen ble hun nektet nødvendig helsehjelp og kontakt med familien. Hun innledet en sultestreik for å få snakke med sine barn, som bor hos sin far i Frankrike, og ble til slutt innvilget én ukentlig telefonsamtale.
Til tross for årevis med forfølgelse har Mohammadi fortsatt sitt arbeid. I et brev fra april 2017 skrev hun:
«De som tørster etter makt tror at fengsler er steder hvor idealister brytes ned. De forstår ikke at når friheten fratas en idealist, blir hun bare mer besluttsom.»
Etter at «kvinne, liv, frihet»-protestene brøt ut høsten 2022, ble Mohammadi en av bevegelsens viktigste stemmer – også fra fengselet. Hun ble utsatt for tortur, isolasjon og umenneskelige soningsforhold, noe som førte til alvorlig forverring av helsetilstanden hennes. Høsten 2024 ble hun nektet medisinsk behandling i nesten ni uker før hun til slutt ble innlagt på sykehus.
I desember 2024 ble Narges Mohammadi innvilget midlertidig permisjon fra fengsel av medisinske grunner. Hun forble utenfor murene i nesten ett år.
Den 12. desember 2025 ble hun på nytt arrestert, ett år etter løslatelsen. Arrestasjonen skjedde i forbindelse med en minnemarkering for aktivisten Khosro Alikordi, som kort tid i forveien var blitt funnet død på sitt kontor. Mohammadi ble pågrepet sammen med flere andre menneskerettighetsaktivister.
Narges Mohammadi er gift og mor til to barn som lever i eksil i Frankrike. Hun har også en bror bosatt i Norge. Hennes liv og virke står som et sterkt vitnesbyrd om motstandskraft, sivilt mot og kampen for menneskelig verdighet i møte med systematisk undertrykking.
Ilham Tohti, Kina
23. september 2014 ble Ilham Tohti (1969), urettmessig ble dømt til livsvarig fengsel av kinesiske myndigheter. Siden har ingen visst hvor han er.
Den uigurske økonomen og skribenten har i en årrekke vært en skarp kritiker av kinesiske myndigheters behandling av Uigurene. Han har vært en pådriver for autonomi i Xinjiang-regionen, og er særlig kjent for å ha tatt til orde for samarbeid mellom sentrale kinesiske myndigheter og regionale minoriteter.
I 2006 grunnla Tohti nettstedet Uighur Online for å fremme forsoning mellom uigurene og majoritetsbefolkningen. I januar 2014 ble han arrestert for sine tekster og sin virksomhet, og senere dømt til fengsel på livstid, for anklager om «separatisme».
Anklagene baserer seg på artikler han har publisert som avslører systematisk diskriminering og undertrykkelse av uigurer. Tohti har mottatt en rekke priser for sin aktivisme. I april samme år som han ble arrestert, ble han, til skarpe protester fra kinesiske myndigheter, tildelt PEN / Barbara Goldsmith Freedom to Write Award for sitt langvarige engasjement. I 2019 fikk han den anerkjente Sakharovprisen. I 2020 ble han Norsk PENs æresmedlem.
“I believe that confronting differences is not frightening. What is truly frightening are silenced suspicions and hatred.”
Siden arrestasjonen i 2014 har Ilham Tohtis oppholdssted vært ukjent, og verken hans familie, venner eller støttespillere vet noe om hvordan han har det.
Ales Bjaljatski, Belarus
Den belarusiske menneskerettighetsaktivisten, forfatteren og litteraturviteren Ales Bjaljatski omtales som en bærebjelke i menneskerettighetsbevegelsen i Øst-Europa. Hans livslange arbeid for demokrati og grunnleggende rettigheter i Belarus har inspirert millioner av mennesker, og dannet grunnlaget for at han i 2022 ble tildelt Nobels fredspris.
Bjaljatski avla i 1984 en grad i russisk og belarusisk filologi ved Homiel State University. I 1996 grunnla han menneskerettighetsorganisasjonen Viasna Human Rights Centre, som siden har spilt en sentral rolle i dokumentasjonen av menneskerettighetsbrudd i Belarus. Han var leder for Arbeidsgruppen for forsamlingen av demokratiske NGO-er fra 2000 til 2004, og fungerte som visepresident i Den internasjonale menneskerettighetsføderasjonen (FIDH) fra 2007 til 2016.
Etter å ha organisert en fredelig protestmarsj i 1988 har Bjaljatski blitt fengslet flere ganger av belarusiske myndigheter. I kjølvannet av de omfattende protestene etter det omstridte presidentvalget i august 2020 ble han igjen arrestert, denne gangen uten rettssak eller dom. Det var mens han satt fengslet at han mottok Nobels fredspris.
- mars 2023 ble Ales Bjaljatski dømt i Minsk til ti års fengsel for «pengesmugling» og «finansiering av handlinger og grupper som grovt krenker den offentlige orden». Han sonet straffen i Straffekoloni nr. 5 i Horki.
Den 13. desember 2025, ble han løslatt, som en del av en gruppe på 123 politiske fanger som fikk sin frihet tilbake etter flere år i fangenskap.
«Når vil du bli løslatt? spurte de meg. Jeg er allerede fri – i min sjel, svarte jeg.»
I 2024 ble Ales Bjaljatski utnevnt til æresmedlem av Norsk PEN.
Maksim Znak, Belarus
Maksim Znak er en belarusisk advokat, menneskerettighetsforkjemper og forfatter, født i 1981 i Minsk, Belarus. Han har hatt en sentral rolle i den demokratiske opposisjonen mot Aleksandr Lukasjenkos autoritære regime, blant annet som juridisk rådgiver for både Viktar Babaryka og Svjatlana Tsikhanowskaja.
Etter presidentvalget i august 2020, som var preget av omfattende valgfusk, vold mot demonstranter og systematisk politisk undertrykking, engasjerte Znak seg i Koordineringsrådet – et organ etablert for å arbeide for en fredelig maktovergang og demokratiske reformer i Belarus.
Maksim Znak ble arrestert 9. september 2020. Maskerte menn i sivile klær førte ham bort fra kontoret hans i Minsk. Samme dag kunngjorde belarusiske myndigheter at etterforskningen av en straffesak igangsatt av riksadvokaten fortsatte, med hjemmel i straffelovens artikkel 361, del 3, som omhandler oppfordring til handlinger som skal skade statens nasjonale sikkerhet. Znak og Maryja Kalesnikava ble deretter plassert i varetektsfengsel.
Kort tid etter arrestasjonen ble Znak tiltalt for konspirasjon med sikte på å gripe statsmakten på udemokratisk vis, for å ha dannet en såkalt ekstremistisk gruppe og for å ha oppfordret til handlinger som truet nasjonal sikkerhet. Anklagene var vagt formulert, og rettssaken ble gjennomført bak lukkede dører, uten offentlig innsyn og uten reelle garantier for en rettferdig prosess.
«It’s despicable to judge in secret. It’s low. Embarrassing. And indecent.»
I september 2021 ble Maksim Znak dømt til ti års fengsel i en høysikkerhetskoloni. Under soningen ble han utsatt for svært harde fengselsforhold. Han ble overført til en såkalt celle-type-avdeling med isolasjon og kontinuerlig overvåking. Fra februar 2023 ble han holdt incommunicado, uten kontakt med omverdenen: ingen besøk, ingen telefonsamtaler og ingen brev, heller ikke fra familie eller advokater. Samtlige advokater som hadde forsvart ham, ble fratatt retten til å praktisere jus.
Til tross for isolasjonen og det omfattende presset fant Znak måter å uttrykke seg litterært på. I 2021 skrev han boken The Zekameron, en samling på hundre korte tekster skrevet i fengsel. Med satire, humor og filosofiske refleksjoner gir boken et sjeldent og dypt menneskelig innblikk i livet bak murene. Verket er oversatt til flere språk og har fått bred internasjonal anerkjennelse som et sterkt vitnesbyrd om ytringsfrihet og intellektuell motstandskraft under undertrykking.
Den 13. desember 2025, ble Maksim Znak løslatt, sammen med 123 andre politiske fanger, etter flere år i fengsel.
Norsk PEN, sammen med den internasjonale PEN-bevegelsen og PEN Belarus, har konsekvent fordømt dommen mot Znak som politisk motivert og i strid med grunnleggende rettsstatsprinsipper. Flere FN-komiteer har klassifisert fengslingen som vilkårlig og i brudd med internasjonal rett.
Maksim Znak ble straffet for sitt arbeid som advokat og for sitt fredelige forsvar av opposisjonens rettigheter. Han står som et symbol på angrepet mot ytringsfriheten og rettsstatens prinsipper i Belarus – og på motstanden mot et rettssystem brukt som politisk redskap for undertrykking.
Aslı Erdoğan, Tyrkia
I 2016 ble prisvinnende forfatter, spaltist, og menneskerettighetsaktivist Aslı Erdoğan utnevnt som æresmedlem i Norsk PEN. I kjølvannet av Erdoğans nylige arrestasjon i Tyrkia, ønsker Norsk PEN å hedre henne for over et tiår med utrettelige bidrag innen litteratur og aktivisme.
Erdoğan er opprinnelig utdannet i fysikk fra Bogazici University, og har jobbet som partikkel fysiker ved CERN i Genève før hun startet en fruktbar og produktiv karriere som forfatter. Med utgivelsen av sin første roman i 1994, Kabuk Adam (Crust Man), etablerte Erdoğans raskt sin litterære tilstedeværelse, og etterfølgende verk som The City in Crimson Cloak, Miraculous Mandarin og Wooden Birds har ført til en rekke premier og anerkjennelser både i Tyrkia og i utlandet. Erdoğans verker har blitt oversatt til mer enn femten språk, og hennes nyeste roman, The Stone Building, mottok Tyrkias mest prestisjetunge litterære pris (Sait Faik) i 2010
Som forfatter av skjønnlitteratur, er Erdoğan et eksempel på allsidighet, og hennes samlede arbeider omfatter poesi, poetisk prosa, flere korte romaner og noveller, og syv romaner. Kanskje enda mer imponerende er imidlertid Erdoğans produktive karriere som journalist og spaltist, og hennes engasjement som aktivist; hun har publisert over 200 artikler og forsvart feminisme, etnisk likestilling, ikke-diskriminering og ytringsfrihet, Aslı Erdoğans siste og kontroversielle bidrag stammer fra hennes stilling som spaltist, symbolsk redaktør og rådgivende styremedlem i den pro-kurdiske opposisjonelle dagsavisen Özgür Gündem.
I kjølvannet av det mislykkede militærkuppet 15. juli i Tyrkia, førte en rettskjennelse til en tvunget nedleggelse av Özgür Gündem, og etter en politiaksjon den 16. august ble Asli Erdoğan tatt i forvaring sammen med tjue andre journalister og ansatte. Erdoğan ble arrestert den 17. august, og har siden blitt belastet med “medlemskap i en terrororganisasjon” og “undergrave nasjonal enhet”.
Et internasjonalt opprør har blitt reist i protest mot fengselsforholdene under hvilket Aslı Erdoğan holdes. Erdoğan lider av astma, diabetes og kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS), og under interneringen har hun blitt nektet nødvendig medisinering, legehjelp og til tider frisk luft og vann. Nylige innvendinger mot arrestasjonen hennes har blitt overstyrt av Istanbuls domstoler, og Erdoğan fortsetter å avvente rettsaken i fengselet under de beklagelige forholdene.
Effektene av det mislykkede kuppet i juli, og den påfølgende unntakstilstanden erklært av president Recep Tayyip Erdoğan, har resultert i økt undertrykkelse av ytringsfriheten i Tyrkia, og skaper mer brennstoff til en brann i et miljø som allerede var fiendtlig innstilt til politisk dissens. Aslı Erdoğan, som mange av hennes kolleger, fortsetter å bli forfulgt for sin kamp for fritt å kunne uttrykke seg.
Gjennom år med tapte jobber, svertekampanjer, og politisk og sosialt eksil, har Aslı Erdoğan holdt seg urokkelig i sine overbevisninger og forsvar for menneskerettighetene. Som en langvarig venn, støttespiller og medlem av PEN, fungerte Erdoğan som den tyrkiske representanten for PEN Internationals Komité for fengslede forfattere fra 1998 til 2000, samt å være en ICORN fribyforfatter i Krakow, Polen. I 2005 skrev det franske litermagasinet Lire, Erdoğan som en av «50 mest lovende av morgendagens forfattere». Norsk PEN er stolt av å oppta Aslı Erdoğan som æresmedlem, da vi fortsetter å håpe på hennes løslatelse og opphøret av Tyrkias angrep mot ytringsfriheten.
Can Dündar, Tyrkia
Can Dündar er født 1961 i Ankara og jobber som journalist, spaltist og dokumentarist. Etter å ha fullført studiene i journalistikk i Ankara, fikk Dundar en mastergrad fra London School of Journalism, og en Ph.D. i statsvitenskap fra Middle East Technical University i Ankara.
I tillegg til sitt arbeid som journalist, har Dündar utgitt over 20 bøker, produsert utallige tv programmer, og har skrevet og bidratt til filmmanus og dokumentarer, spesielt Mustafa (2008), om livet til den tyrkiske lederen Mustafa Kemal Atatürk, som Dündar skrev og regisserte.
Dündars primære bidrag har imidlertid vært hans urokkelige engasjement for en streng journalistikk, som ikke-unnskyldende krever ærlighet, åpenhet og ansvar fra regjeringen og politiske partier. Det er akkurat denne dedikasjonen, som dessverre har brakt ham i konflikt med Erdoğan-regimet – en situasjon som gjorde at Dündar på et tidspunkt var tvunget til å velge mellom ytringsfrihet og sin egen frihet.
Dündar har bidratt til ulike trykte publikasjoner gjennom årene, inkludert Hürriyet, Nokta, Sabah, og Milliyet, før han i februar 2015 ble utnevnt til redaktør i sentrum-venstre avisen Cumhuriyet. I januar 2014 fremkom det bevis for at lastebiler fra det tyrkiske nasjonale etterretningsbyrået (MİT) som ble stoppet ved den syriske grensen, sendte ulovlig våpen til syriske opprørere. Publikasjonen av saken i mai 2015 gjorde umiddelbart Dündar og lederen for avisens Ankara-byrå, Erdem Gül, som hovedmål i for et regime som i økende grad forverrer pressens frihet.
President Erdoğan sendte inn en individuell kriminell anklage mot Cumhuriyet; som et resultat ble Dündar og Gül arrestert i november 2015 i Istanbul og anklaget for spionasje, innsamling og avsløring av statshemmeligheter og for å ha støttet en væpnet terrororganisasjon. Dündar og Gül tilbrakte over 90 dager i fangenskap uten dom, inkludert perioder i ensom isolasjon, og selv om de to journalistene ble frigitt i slutten av februar under en konstitusjonell rettsavgjørelse, førte anklage til slutt til en dom den 6. mai 2016 hvor Dündar ble dømt til redusert 5 års og 10 måneders fengsel, og Gul ble dømt til 5 år. Denne forferdelige avgjørelsen ble umiddelbart etterfulgt av en like drastisk begivenhet: et attentatforsøk på Dündar samme dag, på trappene til rettssalen, hvor hans kone, Dilek, hjalp til med å fange skyteren.
I august 2016 gikk Can Dündar av som sjefs-redaktør for Cumhuriyet, selv om han fortsatt var aktiv som spaltist, og utrettelig i sitt personlige og profesjonelle arbeid for å beskytte pressens frihet i Tyrkia. Gjennom forfølgelse, arrestasjon, fengsling, rettssak og anke holdt Dündar fast på sin posisjon for å forbli i Tyrkia, for å kjempe innenfra dets grenser for å bevare medieintegriteten og beskytte landets rett til en fri presse. Nå, mens Dündar har blitt løslatt i påvente av anken, har han forlatt Tyrkia for øyeblikket, forferdet og overbevist om at han ikke vil kunne motta en rettferdig rettssak under dagens regime. Dündar har uttalt at «unntakstilstanden blir brukt som et påskudd for å kontrollere domstolene», og som sådan vil det være svært lite sannsynlig at han får en rettferdig, upartisk eller offentlig høring, som gir veldig lite håp om at dommen kan oppheves.
Det allerede fientlige klimaet for dissidenter og opposisjon i Tyrkia ble eksponentielt forverret av kuppforsøket i juli 2016. Reporter uten grenser (RSF) navngir Tyrkia som «verdensledende i å fengsle journalister», og deres verdenspressefrihetindeks for 2016 rangerer landet som 151 av 180. Organisasjonen rapporterer: «I den drakoniske nødsituasjonen som er pålagt etter det abortive kuppet, har myndighetene lukket mer enn 100 medier for kritikk av regjeringen, plassert 42 journalister i midlertidig frihetsberøvelse og forbudt mange andre fra å reise til utlandet».
Våren 2016 kom utgivelsen av Vi er arrestert: En journalists notater fra et tyrkisk fengsel, Dündars redegjørelse for Cumhuriyets beslutning om å publisere den kontroversielle historien, og hans påfølgende arrestasjon og fengsling og de sosiale og politiske hendelsene som førte til og etterfulgte det mislykkede kuppet i juli.
I mars 2016 arrangerte Norsk PEN en demonstrasjon utenfor Stortinget til støtte for Dündar, Gül og flere andre fengslede eller truede journalister i Tyrkia, slik som Aslı Erdoğan. På dette tidspunktet kunngjorde Norsk PEN sin beslutning om å oppta Can Dündar som æresmedlem i anledning av hans monumentale bidrag til beskyttelse av ytringsfrihet og menneskerettigheter, særlig i møte med alvorlig forfølgelse, trusler og fengsel.
Dündar har også blitt hedret med International Press Freedom Award (Utvalg for beskyttelse av journalister, CPJ, 2016) og Prize for the Fredom of Future of the Media (sammen med Erdem Gül, Leipzig Media Foundation, 2016). Cumhuriyet mottok også Reporters without Borders-prisen i mediekategorien for 2015.
Kanskje Dündars fortjeneste er best uttrykt i ordene til Jennifer Clement, leder for PEN International:
«Can Dündar tilhører den eliten av ekstraordinært modige journalister som risikerer alt, slik at verden kan få vite sannheten.»
Edward Snowden, USA
Edward Snowden
Joseph Edward Snowden was born in 1983. A system administrator and computer security expert, Snowden has become the most well-known whistleblower after he disclosed that the American government had been illegally monitoring the internet and collecting data of millions of users, including those of private citizens and public offices.
Besides the direct involvement of the American government, Snowden also demonstrated that several companies collaborated with the National Security Agency (NSA) in this massive surveillance operation. Such scheme represents a high threat to freedom of expression and privacy on the internet, and Snowden brought the case to light in order to defend these basic rights.
A high school drop-out, Snowden rose quickly working with computer security systems for the American Government and public contractors. He studied computers at Anne Arundel Community College in Arnold, in Maryland, and also spent four months training for the Army Reserves, though he did not complete his training due to an injury.
He started working at the university of Maryland’s Center for Advanced Study of Language as a security guard at, but shortly after that he started working with IT for the CIA. He left his work, but continued working to the American government through various private contractors that provided services to the NSA. It was during this times between 2006 and 2012, approximately, that he saw how far the NSA reached and was willing to reach in terms of surveillance, national and international, under the pretext of keeping the United States safe from terrorist attacks.
Snowden spent a great deal of time collecting data and building a dossier about the case. His idea was to blow the whistle in order to let the people decide if they agree to that surveillance operation or not. He was working at an NSA base in Hawaii when he took a medical leave and flew to Hong Kong, from where he could not be extradited. Ha had also contacted journalist Glen Greennwald and documentarist Laura Poitras and revealed to them the scheme. Snowden exposed not only what the NSA had performed until that moment, but their plans to expand their surveillance.
The first story about the case was released on 6th June 2013 and his identity was disclosed, under his request, on 9th June. On 21st June he was formally accused by the U.S. Department of Justice of theft of government property and of violating the Espionage Act of 1917. His passport was revoked while he was in Moscow, and though his final destination was Ecuador, he had to remain in Russia. Later he was granted asylum in Russia, where he is still living, as he has not received the pardon from the American government.
Edward Snowden has become a voice for free speech and privacy, and the ethical use of the internet, and has collected several prizes for his disclosure. Though many may consider him a traitor, his attitude demonstrates, in fact, how much he believes in the American Constitution, of which he kept a copy on his desk while working for the NSA. Since the First Amendment ensures the right to freedom of expression, he could not “in good conscience allow the U.S. government to destroy privacy, internet freedom and basic liberties for people around the world with this massive surveillance machine they’re secretly building”.
In 2016, Edward Snowden was awarded the Ossietzky Prize, PEN Norway’s award for extraordinary efforts for freedom of expression.
Khadija Ismayilova, Aserbajdsjan
Khadija Ismayilova.
Khadija Ismayilova (f. 27. mai 1976) er en gravejournalist og radiovert fra Baku, Aserbajdsjan. Etter å ha blitt uteksaminert fra Baku State University med en grad i filologi i 1997, fortsatte Ismayilova å bygge sin karriere innen journalistikk, og jobbet for ulike utenlandske og lokale medier.
Fra 2008 til 2010 jobbet hun som leder for den aserbajdsjansk tjenesten til Radio Free Europe / Radio Liberty (RFE / RL), og fortsetter å rapportere og kringkaste for den.
I de siste årene har Ismayilova fokusert sin undersøkende innsats på å avdekke korrupsjon og økonomiske misbruk blant høytstående embetsmenn i Aserbajdsjan, blant annet president Ilham Aliyev og hans familiemedlemmer. Ismayilovas fryktløse forsøk på å holde Aliyev-regimet ansvarlig, og innføre åpenhet om den finansielle rapporteringen av Aliyevs enorme rikdom, gjorde henne til et mål for det som mange ser som en statsstøttet gjengjeldende drittkampanje. Siden 2012 har Ismayilova blitt ondskapsfullt utsatt for trakassering, trusler, overvåkning, utpressing, brudd på personvernet (inkludert å få intime detaljer og opptak delt på nettet), og forsøk på å bringe henne til taushet både personlig og profesjonelt.
I januar 2013 ble Ismayilova arrestert for å fredelig protestere, og ved å nekte å betale den påfølgende boten ble hun dømt til 220 timers samfunnstjeneste. Ismayilova forutså dessuten sin senere arrestasjon, som til slutt skjedde 5. desember 2014. Hun ble anklaget for å oppfordre en kollega til å forsøke selvmord, og disse anklagene ble senere utvidet til å omfatte skatteunndragelse, økonomisk underslag, maktmisbruk og ulovlig forretningsvirksomhet. Ismayilova, hennes familie, og hennes advokat Fariz Namazli hevder at disse anklagene var fabrikasjoner laget av staten, oppfunnet som et middel til å fengsle henne og diskreditere hennes rapportering. Mye av Ismayilovas undersøkelsesarbeid ble senere bekreftet av Panama-papirene, og i stedet for å stilne journalistiske stemmer, tjente hennes arrestasjon bare til å fyre opp under både lokal og internasjonal glød og støtte for hennes arbeid, med fornyet fokus på anti-korrupsjon, så vel som internasjonal forakt for Aserbajdsjans straffrihet for forbrytelser mot journalister.
Til tross for endringer i statens anklager i september 2015 ble Ismayilova funnet skyldig og dømt til syv og et halvt år i fengsel. PENs internasjonale president Jennifer Clemet fremhevet at «den forferdelige behandlingen av Khadija Ismayilova av aserbajdsjanske myndigheter er symptomatisk for en ubarmhjertig nedbrytning av journalister og ytringsfrihet i landet de siste årene». Journalister, forfattere, kunstnere og NGO-tungvektere samledes rundt Ismayilova med meldinger og handlinger til støtte for henne. I januar 2016 kom PEN International, ARTIKKEL 19, Internasjonal Media Support (IMS), Komiteen for beskyttelse av journalister (CPJ) og Det internasjonale partnerskapet for menneskerettigheter sammen for å sende inn en tredjepartsintervensjon på vegne av Ismayilova til Den europeiske menneskerettighetsdomstol. Videoer, tweets, brev, facebook-innlegg og støttekampanjer strømmet inn til Aserbajdsjan og krevde rettferdighet og frihet for den fengslede journalisten, og til slutt 25. mai 2016 ble Ismayilova løslatt, i tide til å feire sin 40-årsdag bare to dager senere.
Selv om Ismayilovas løslatelse var en velkommen utvikling, er hun langt fra å være virkelig fri. Hun har nå en tre og et halvt års betinget fengselsdom, og begrensningene i hennes prøveløslatelse forbyr henne fra å reise utenlands i fem år uten myndighetenes tillatelse, og fastsetter at hun må bo i Baku. På mange måter forblir Ismayilova en fange i sin egen by, mens myndighetene i Aserbajdsjan hele tiden forsøker å stilne henne. Ismayilova fortsetter sitt arbeid som radiovert og journalist, og nekter å la seg skremme, selv med risiko for å havne i fengsel igjen, og forsøker å myndiggjøre avvikende stemmer rundt om i verden ved å bruke sin egen til å avdekke korrupsjon.
Ismayilova har blitt anerkjent for sine prestasjoner ved å motta flere internasjonale priser, inkludert Journal of Journalism Award (International Women’s Media Foundation, 2012), PEN / Barbara Goldsmith Freedom to Write Award (2015), Anna Politkovskaya Award for Rapportering om Korrupsjon (2015), Alison Des Forges-prisen for ekstraordinær aktivisme (Human Rights Watch, 2015) og UNESCO / Guillermo Cano World Press Freedom-prisen (2016). Norsk PEN og Writers in Prison Committee inkluderer stolt Khadija Ismayilova blant våre æresmedlemmer.
İlhan Sami Çomak, Tyrkia
Da den 21 år gamle tyrkiske geografistudenten Ilhan Çomak i 1994 ble arrestert i forbindelse med en fredelig demonstrasjon mot den tyrkiske regjeringens behandling av kurdere, ante han lite om hva som ventet.
I dag, 26 år seinere, sitter han fortsatt fengslet på en livstidsdom. PEN International og andre organisasjoner, grupper og enkeltpersoner over hele Europa har gjennom årene appellert innstendig til tyrkiske myndigheter om at han må settes fri, men de taler for døve ører. Ilhan Çomak er fortsatt innesperret.
Tidlig i fangenskapet begynte Çomak å skrive poesi. Flere av diktene har blitt oversatt til engelsk av den walisiske poeten Caroline Stockford, som også er Norsk PENs Tyrkia-rådgiver. Til sammen har han utgitt åtte bøker. De viser et språklig talent på sjeldent nivå.
I mars 2020 skrev Çomak brev til alle som hadde støttet kampanjen for hans løslatelse, der han reflekterte over hva det for ham som 47-åring vil si å ha sittet innesperret mer enn halve livet. Det er slående hvor lite hat og bitterhet denne teksten utsondrer. Snarere er det en utstråling av energi som formidler en uangripelig og ukuelig fascinasjon over livets små og store undere, samt en lengsel etter igjen å få komme ut og ta del i dagliglivet. Som han sier: ”Jeg lengter etter å se vinmarker i blomstring, jeg lengter etter å komme ut i gater der barn klatrer over hagemurer for å skulke skolen, jeg lengter etter elver som renner ut av kartene.” En slik styrke, motstandskraft og forestillingsevne skaper stor poesi.
Ilhan Çomak ble løslatt fra fengsel 24. november 2024 etter over 30 år i fengsel.
Julian Assange, Australia
Norsk PEN arbeidet for rettferdighet og frihet for publisisten Julian Assange i mange år. I juli 2024 slapp Assange ut av fengsel etter over fem år i Belmarsh-fengselet i London. Bakgrunnen for fengslingen var WikiLeaks-lekkasjene i 2010, og publiseringen av gradert informasjon om USA og deres alliertes lovbrudd i Irak og Afghanistan. For dette risikerte han utlevering til USA og 175 års fengsel.
Assange ble tildelt æresmedlemskap i Norsk PEN i 2022 for sin historiske kamp for ytringsfriheten i det vestlige samfunnet. Gjennom sitt arbeid i WikiLeaks avslørte Assange amerikanske krigsforbrytelser i Irak, Afghanistan og på Guantánamo. Verdens største mediehus formidlet avsløringene for over ti år siden. Assange er en publisist og en kilde som har brukt sin ytringsfrihet for å avsløre nådeløst maktmisbruk fra Norges allierte.
Via sin partner og advokat, Stella Morris sendte han denne uttalelsen i 2022:
“Julian is very grateful for being given honorary membership of PEN Norway. This show of solidarity keeps Julian’s spirits strong as he fights an epic battle for his life and for the future of freedom in Europe. A tribute that brings him one step closer to regaining his freedom.”
USA startet etterforskning av Julian Assange i 2010. Fra 2012-2024 var han innesperret. FNs spesialrapportør for tortur, Nils Melzer, mener Assange ble utsatt for psykologisk tortur i en årrekke. De som er ansvarlig for krigsforbrytelsene har ikke blitt dømt eller tiltalt. Julian Assange har dermed bidratt til å vise fram verdigrunnlaget og dobbeltmoralen som eksisterer i verden i dag.
PODKAST:
Hør Norsk PENs Erling Borgen i samtale med Rune Ottosen, leder for Norsk PENs Assange-utvalg, om WikiLeaks-lekkasjene, årene i den ecuadorianske ambassaden, fengslingen i Belmarsh, de mange rettsrundene – og hvordan saken har hatt en nedkjølende effekt på ytringsfriheten. PEN-PODDEN: Julian Assange og kampen for ytringsfriheten
Salman Rushdie, USA
Rushdies omfattende og banebrytende forfatterskap har sitt tyngdepunkt i fortellingenes kraft, troen på at historier knytter mennesker sammen, og overbevisningen om at litteraturen er nødvendig indremedisin for alle.
I hele forfatterskapet kretser Rushdie rundt både sammenhenger og brudd mellom kulturer. Han gjennomfører et slikt litterært program med stort mot, men har også betalt en høy menneskelig pris for det.
Det iranske prestediktaturets dødsdom mot ham og de mange årene i dekning kunne brakt ham til taushet, men Rushdie har ikke gitt opp og står i dag litterært sterkere enn før.
Vi i Norsk PEN føler oss særlig knyttet til Rushdie og hans forfatterskap etter attentatet i 1993 mot William Nygaard, Aschehougs tidligere forlagssjef og vår senere styreleder, fordi Aschehoug ga ut boken Sataniske vers.
På grunn av truslene fra Iran, ble Salman Rushdie en av initiativtakerne til Fribyordningen. Denne ordningen, som Norsk PEN administrerer i Norge, har bidratt til at hundrevis av andre forfattere, journalister og kunstnere som de siste 30 årene har vært utsatt for minst like alvorlige trusler som Rushdie selv, har fått beskyttelse.
Da Rushdie ble angrepet med kniv 12. august i fjor, gjorde det et dypt inntrykk på mange, også oss i Norsk PEN. I dag framstår det viktigere en noensinne å slå ring om litteraturen og Salman Rushdies og alle forfatteres rett til fri ytring.
