Denne kronikken sto på trykk i VG 24. november 2021
Skrevet av Trine Angelskår, leder av Norsk PENs Kina-utvalg
Hva skal du gjøre med OL-floken, Trettebergstuen?
I april 2017 underskrev Kulturdepartementet en idrettsavtale med Kinas statlige idrettsadministrasjon. Norges idrettsforbund ble ikke formelt orientert i saken. De ble overkjørt. Dermed brøt norske myndigheter en lang tradisjon om at norsk idrett skal være politisk uavhengig. Med denne avtalen påtok norske myndigheter seg det øverste ansvaret med å forvalte norsk samarbeid om vinteridrett med Kina.
Dermed har også norske myndigheter et særansvar når det gjelder spørsmål om hvordan Norge skal forholde seg til at det skal avholdes olympiske leker i et land som begår svært grove brudd på menneskerettighetene. Nå er vi spente på hva vår nye kulturminister tenker om saken.
I forkant av tildelingen av sommer-OL i Beijing i 2008 var det flere, inkludert Norges idrettsforbund, som håpet at tildelingen av OL skulle føre til bedring av menneskerettighetssituasjonen i landet. Dette viste seg dessverre å være naiv ønsketenkning. I 2015, da Kina ble tildelt vinter-OL i 2022, hadde fredsprisvinner Liu Xiaobo allerede sittet fengslet i syv år for sitt fredelige arbeid for demokratiske prosesser i Kina. I dag er situasjonen enda verre.
Kina er i en særstilling når det gjelder brudd på menneskerettigheter. Landet regnes av Freedom House og en rekke andre organisasjoner som et av verdens minst frie land. Xinjiang, Tibet og Hongkong er tre stikkord for dagens situasjon i Kina. Reportere uten grenser rangerer OL-landet som 4. verste land i verden når det gjelder ytringsfrihet – hårfint bedre enn Turkmenistan og Nord-Korea.
Kinesiske myndigheter har også vist seg som en partner man ikke kan stole på. Internasjonale avtaler, traktater og konvensjoner blir jevnlig brutt, blant annet traktaten Beijing inngikk med britene om Hongkong. Selv ikke Kinas grunnlov, der borgerne garanteres ytringsfrihet, ser Beijing-myndighetene ut til å bry seg med å følge. Landet er likevel en stormakt, og Norge er nødt til å forholde seg til Kina i en rekke bilaterale og multilaterale sammenhenger.
Norske myndigheter har lenge vært mer opptatt av stille dialog enn av å kritisere kinesiske myndigheter utad. Dessverre har UD og kulturdepartementet lite positiv fremgang å vise til når det gjelder menneskerettigheter i Kina – selv etter fem år med «dialog».
Ytringsfrihet og demokrati er grunnpilarer i det norske samfunnet – også i idretten. Det er på tide at norske myndigheter står opp for våre verdier i møte med verdens verste diktaturer. Idrettsglede og engasjement er viktig, men det må ikke gå på bekostning av våre grunnverdier.
Erna Solberg sa nylig at hun tok opp spørsmål om menneskerettigheter og homofili i et møte hun hadde med Medvedev under OL i Sotsji i 2014. Det hadde ført til at Medvedev ikke ønsket å stille opp i felles pressekonferanse etter møtet, ifølge Solberg. Akkurat det var nok mest kjedelig for Solberg. Hvilke resultater hun kan vise til med sin kritikk – bak lukkede dører – er uklart.
Derfor lurer vi, kulturminister Anette Trettebergstuen: Hvordan har du tenkt til å forholde deg til OL-arrangementet i Beijing i vinter? Foreløpig har du vært tyst om saken. Kommer du til å fortsette med den stilltiende tilretteleggelsen for den storstilte sportsvaskingen kinesiske myndigheter legger opp til? Eller ønsker du å stå opp for grunnleggende menneskerettigheter og ytringsfrihet og si tydelig ifra om at Norge ikke aksepterer brudd på menneskerettighetene – at det rett og slett er en deal breaker?
For mer informasjon, ta kontakt:
Siri Berge Engerud
Norsk PENs kommunikasjonsrådgiver
siri@norskpen.no
