I år marsjerer kvinnene for første gang i Aserbajdsjan
Den siste måneden har feministene i Aserbajdsjan ivrig forberedt seg til 8. mars. De lager plakater, tenker ut slagord og oppfordrer sine medsøstre til å gå ut i gatene, skriver Gunel Movlud.
Av: Gunel Movlud
Journalist og fribyforfatter fra Aserbajdsjan, bosatt i Levanger
Selv om myndighetene i Sovjetunionen offisielt gikk inn for likestilling mellom kjønnene, var virkeligheten mer nyansert. Etter andre verdenskrig, der Sovjetunionen led enorme tap, oppsto det en ny situasjon. Tidligere hadde de sovjetiske myndighetene gått inn for kvinnens rett til å delta i alle deler av arbeidslivet fordi det var helt nødvendig å kunne utnytte billig kvinnelig arbeidskraft. Men etter krigen ble kvinnen betraktet først og fremst som et middel for å øke folketallet.
I kunst, litteratur og politikk dyrket man bildet av den opphøyde moren. Det ble innstiftet en egen orden som ble tildelt mødre med mange barn («heltemor-medaljen»), og myndighetene begynte å markere 8. mars som morsdag.
Slik fortsatte det å være i Aserbajdsjan også etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning, spesielt når det gjaldt feiringen og betydningen av 8. mars. Heller ikke de nye, aserbajdsjanske styresmaktene brydde seg om likestilling, og 8. mars ble fremdeles feiret som morsdag.
Men Internett og sosiale medier har hatt sin virkning. Der feministene i Aserbajdsjan før levde og jobbet uten å vite om hverandre, har sosiale medier nå gitt dem mulighet til å danne egne nettverk, organisere seg og samarbeide.
De siste par årene har det blitt atskillig mer blest om kvinners rettigheter. Feminister arrangerer filmvisninger, lesesirkler og demonstrasjoner, og de organiserer hjelp til ofre for vold i nære relasjoner. Den siste måneden har feministene i Aserbajdsjan ivrig forberedt seg til 8 . mars. De lager plakater, tenker ut slagord og oppfordrer sine medsøstre til å gå ut i gatene.
For første gang i Aserbajdsjans historie skal 8. mars ikke feires med blomster og gaver til mødre og koner, slik man gjorde i sovjettida, men med en egen kvinnemarsj gjennom sentrum av hovedstaden. For første gang har kvinnene også sin egen sang med tekst og melodi skrevet av kvinner.
Oversatt fra russisk av Hege Susanne Bergan
