İncire Ağıt / Lament To Fig /Klagesang til fiken av Anıl Can Uğuz
jeg får ikke plass i denne kista leyla
nedi jorda fins ei varmere sol men
fordi du ikke elsker meg
vagler liksom kråker over maisåkrene
og munnen min fylles opp av sand
som gledesrop i livet jeg forbanner.
jeg får ikke plass i denne kista leyla
botanikken gjør det vanskelig
å ta deg som en blomst fra greina di
men jeg er død
tenk en fisk, som tar livet av seg ved å drukne
dette livet jeg har bygd med unyttige hender
dette øyerykket, dette stusslige leiet
– påfunn for et amnesti fra mitt indre
jeg er død nå kan jeg si:
alt har et navn, det er så rart!
jeg får ikke plass i denne kista leyla
i hus det ikke lukter fukt men naftalen i
gikk jeg fra rom til rom der det ble eltet tarhana
i klare kvelder falt jeg ofte ned fra fikentreet
for å unngå minner om meg selv som nyfødt
loddet jeg fikenmelk til munnen
sneiet hånda borti brennesle og gråt
– det var flasker med eau de cologne og eteriske såper
jeg fyrte gjerne opp i ovnen med papir.
jeg får ikke plass i denne kista leyla
da jeg vokste opp var mor ei plage
jeg sa det aldri, men hun klenget seg til uro
så lett å skape engstelse –mor jeg klør i hodet! –
lusesjampo var noe nytt den gangen
som en plystrelyd løst opp i gjengjeldelse
jeg aksepterte at lettskremtheten går i arv
på morssida.
jeg får ikke plass i denne kista leyla
for faren min er denne kroppen bortkastet sperm
et minne om en sjelden lykkestund
– for å drive bort djevelen som plaget barnet
ofret de en hane i gården
bestefar klistret stikkende gråt til panna si
og bordet som i årevis serverte stekt asparges
tørket han av med sitt fineste lommetørkle
mens grove forbehold satte seg i mine trinne kinn.
jeg får ikke plass i denne kista leyla
jeg har kjent lappersker med skaut
– som jeg var redd for å få tyggis av
jeg har gjømt meg i moskegården
gi meg et bittelite vink, har ventet på å høre noe
jeg trodde mormor kunne tysk
da hun sa velosped om sykkelen min
om kveldene stjal jeg oleaster
klatret i murvegger når jeg rømte
og sleit meg ut; jeg knuste aldri boksen i boksen går
jeg får ikke plass i denne kista leyla
nå er dette fikenfatet fullt
smuglerte som helles over ryggen min
sot som har dekket meg siden hidrellez
fullmånen jeg trodde var allah
denne sotlukta
skamløs møll som spiser på min lilla vest
mor som strikker med pinner nummer to
ber om å bli gravlagt sammen med meg!
med min hjelp skulle fuglunger fly fra leppene dine
– og skamfullt se de runde magene sine i møte med de magre
der vandrer også profetene, det vet jeg
religionene jeg har fortalt deg om
så hedenske at de ikke vil skjønne det
den dagen jeg kysset nakken din ga til og med vampyrene opp
kanskje våkner jeg til liv litt leyla
om du gråter dette liket reint til grunne
Oversatt fra tyrkisk av Gunvald Axner Ims, medlem i Norsk oversetterforening.
Om forfatteren
Anıl Can Uğuz er født i Izmir i 1993. Han er uteksaminert som lærer i tyrkisk språk og litteratur ved Yeditepe-universitetet. Dikt og fortellinger av han er blitt publisert i tyrkiske tidsskrifter, og han står bak dikt, fortellinger og kortfilmer som har vunnet priser både i Tyrkia og i utlandet.
Metatekst:
Leyla er et kjent kvinnenavn i en romanse som står sentralt i islamsk litteratur, mer her.
Tarhana er en mye brukt suppeingrediens, for produksjonsmåten, mer her.
Hidrellez er en vårfest med bål oppkalt etter profeten Elias, mer her.
