Ingen skal tvinge stemmer til taushet
Skrevet av Ungdommens ytringsfrihetsråd
Ungdomstiden er den tiden i livet det kan koste mest å stå alene. Derfor bør situasjonen til de unge stå sentralt i debatten om ytringsfrihet.
UNGDOMMENS YTRINGSFRIHETSRÅD, ved leder Nancy Herz. (Se signaturer i faktaboksen).
- Info
Signert, medlemmene i ungdommens ytringsfrihetsråd:
Nancy Herz (leder), Anna Dordisdatter Malkenes, Samara Isak, Agnes Nordvik, Katrine Opheim, Oliver Stavik, Sara El-Hasan, Marianne Knudsen, Bibi Fatima Musavi, Haydarali Nawrozi, Henrik Stokken, Nikita Amber Abbas, Steve Contreras, John-Egil Svinsås Johansen Magga, Eliana Hercz og Sheila Feruzi Kassim.
I et mangfoldig samfunn bør unge lære at det å leve i et demokrati, handler om å holde ut meninger vi ikke liker – og tåle å bli motsagt.
Dette er viktig for å verne om reell ytringsfrihet og god ytringskultur. Ungdomstiden er en periode der man utvikler seg som individ og prøver å finne sin plass i den store helheten. Derfor er det spesielt viktig at ungdom opplever å ha ytringsfrihet i praksis, og at de har både kunnskap, selvtillit og verktøy til å ytre seg i offentligheten.
I arbeidet med Ungdommens Ytringsfrihetsråd har vi diskutert ytringsfrihetens kår på arenaer der unge ferdes. Selv om ytringsfriheten i Norge stort sett er i god behold, har vi pekt på ulike utfordringer og dilemmaer som kan oppstå – og noen løsninger.
Det er viktig å kunne diskutere med hverandre, og vi ser på det som en del av et sunt uenighetsfellesskap. Dette ønsker vi mer av, og skolen er en viktig arena for å få til dette.
Skolen er et av få steder der man møter ulike personer fra alle samfunnslag, over lang tid. Da er det viktig å anerkjenne at det er personer med mange ulike kulturer, oppvekstsvilkår og livssyn som møtes. Alle familier har sin egen levemåte, oppdragelse og engasjement.
Det er viktig å anerkjenne at det er slik, for her kan det oppstå vanskelige situasjoner og diskusjoner. Særlig finnes det temaer som for tiden kun er forbeholdt enkelte personer eller grupper, der det kan ha store sosiale konsekvenser å ytre seg dersom man står i mindretall.
Her bør skolen åpne for diskusjon og dialog. Den bør sørge for at det er rom for meningsforskjeller, og at ingen blir utskjelt for å ha meninger som skiller seg fra flertallets.
Vi ser tydelig at det er forskjeller blant unge som ønsker å ytre seg når det gjelder hvilken kunnskap og hvilke verktøy de har. Det er få arenaer utenfor norsktimene på skolen hvor man får skriveopplæring.
Ikke alle vet, eller tenker over, at de for eksempel kan skrive leserinnlegg i avisen, og enda færre vet hva som skal til for å komme på trykk. Det samme gjelder opplæring i debatteknikk.
Utenom samfunnsfagstimene er det i hovedsak de som oppsøker denne kunnskapen selv som har fått opplæring i dette, og som dermed får en fordel i diskusjoner og debatter.
Det kan føre til at ikke alle diskuterer fra samme utgangspunkt, hvor de som er godt trent til å diskutere i større grad tas på alvor og inkluderes i debatten.
Forventningen om å bli motsagt, er noe som følger med ytringsfriheten. Det er ikke hyggelig, eller smertefritt, om man finner ut at sine argumenter ikke strekker til. Det skal være åpenhet for å endre mening eller bli irettesatt. Dette er likevel ikke realiteten for mange som ytrer seg, særlig ikke unge.
For mange som ytrer seg offentlig, kan hets og ufin retorikk bli del av hverdagen, spesielt på sosiale medier. Istedenfor å møtes på argument, får mange unge ufine kommentarer på alt fra utseende til alder, bakgrunn og kjønn.
Ingen skal tvinge stemmer til taushet, likevel ser vi at det stadig skjer. Utfordringen har ikke en enkel løsning. Ofte kan det være at avsenderne selv ikke er klar over at de bidrar til destruktiv debatt. Men alle som bruker stemmen sin kan bidra til å støtte unge og nye debattanter, og være eksempler i saklighet selv når man er uenig.
Også i skolen kan ytringsrommet være trangt og smalt. Elever kan la være å ytre seg i klasserommet fordi de er redde for at ytringene deres tas ut av kontekst, og noen elever kan oppleve å bli stilt til ansvar for hva deres trossamfunn, kultur eller familie mener, eller oppleve fordommer knyttet til dette.
Dette bidrar til å begrense deres ytringsrom, og gjør at de ikke vurderes på et selvstendig grunnlag. Dette gjelder ikke bare i skolen, men konsekvensene kan også komme til uttrykk senere, for eksempel når man søker jobb. Ett eksempel fra nyere tid er at fem Oslo-skoler avsluttet sitt praksissamarbeid med NLA Høgskolen på grunn av den kristne skolens samlivssyn.
Alle meninger og holdninger skal kunne utfordres og diskuteres, men meningskonformitet og det å fryse ut personer som har meninger vi er uenige med, truer ytringsfriheten. Man hører ofte at ytringsfriheten ikke skal være hyggelig, og det er nettopp i de verdimessige spørsmålene at de harde brytningene skjer.
Rapporten som nå er publisert av Ungdommens ytringsfrihetsråd gir perspektiver og tiltak som kan øke respekten for at vi lever i et samfunn med personer som har ulik bakgrunn, kultur og oppfatning.
Vi håper den er et bidrag til at vi kan leve godt sammen – med våre forskjeller. Da kan vi og fremtidige generasjoner fortsette å leve i et samfunn der man kan mene, tro og stå for det man vil.
Denne kroniken opprinnelig publisert i VG. 31.05.21 kl. 09:06
