Kriminalisering av kunnskap
Kriminalisering av kunnskap
av
Jørgen Lorentzen, leder NFF
William Nygaard, leder Norsk PEN
Istanbul, 21. november
– Jeg har bare gitt en forelesning i kvantefysikk, sier Celal til dommeren. Hvordan kan dere gjøre det til et lovbrudd? Dere kriminaliserer kunnskap og vitenskap, poengterer han, uforstående til hva han har blitt en del av.
Vi har nettopp deltatt i en av Tyrkias mange masserettsaker mot forfattere og skribenter i den siste tiden. På tiltalebenken sitter 204 skribenter og intellektuelle, unge og gamle, kvinner og menn med svært forskjellige bakgrunner. Noen er professorer på universitet, noen er studenter og andre kan knapt skrive, likevel er de tiltalt for å ha skrevet ting de knapt kan forstå.
Celal er en av dem. Han er i tyveårene, ferdig utdannet ingeniør med interesse for kvantefysikk. Han leter etter jobb, mens han håper å kvalifisere seg for videre forskning. Derfor sier han ja til å forlese om kvantefysikk for partiet BDPs Akademi, en slags gratis kunnskapsorientering for folk som på en eller annen måte er tilknyttet partiet. Og her er problemet. BDP, Freds- og frihetspartiet er et kurdisk relatert parti. Fullt lovlig og med representanter i parlamentet. Likevel er de 204 på tiltalebenken tiltalt for sin relasjon til eller arbeid for BDP. Anklageren mener at de oppfordrer til terrorisme og støtte til PKK.
Celal´s forsvar er lavmælt og enkelt. Han spør, hvordan kan to legale aktiviteter bli til en illegal. Forelese om kvantefysikk og støtte et legalt parti er lovlig, hvordan kan dette bli ulovlig?
Rettsaken foregår i en hall så stor som en innendørs fotballhall rett ved det beryktede fengslet Silivri en og en halv time kjøring utenfor Istanbul. Sammen med oss norske observatører sitter titalls familie og venner. I båsen foran oss sitter de tiltalte som ikke er fengslet og foran der sitter de aller fleste – de som soner. De fleste, inkludert Celal, har sittet to år i fengsel uten tiltale og dom. Alle ble de arrestert og fengslet for sitt arbeid for BDP.
Etter Celal er det en femti år gammel kurders tur. Han har gjort frivillig arbeid for partiet uten å være medlem. Han har kone og fire barn hjemme i landsbyen som han gjerne skulle ha vært sammen med. Isteden må han bruke tiden på noe så absurd som å forsvare seg mot anklager om oppfordring til terrorisme fordi han har hatt valgkampmateriale hjemme hos seg. Han anklages for å ha skrevet en rapport han knapt kan lese. Galskapen har ingen grenser.
Slik fortsetter det, med den ene saken mer absurd enn den andre. Ingen egentlige bevis, ingen vitner, intet annet enn helt vanlig politisk aktivitet og en skammelig statlig anklager. Vi vet knapt om vi skal le eller gråte. Det er et rettslig teater vi er vitne til.
Rettsaken i dag foregår dagen etter statsminister Erdogan har hatt møte i Diyarbakir, «hovedstaden» i den kurdiske delen av Tyrkia, med lederen for irakisk Kurdistan, og diskutert frihet og samarbeid mellom tyrkere og kurdere. Dette er det som gjør tyrkisk politikk så vanskelig å forstå. Den er paradoksal og schizofren. Selv tyrkere sliter med å forstå hva som skjer og ikke minst hvorfor.
Busra Ersanli, professor i statsvitenskap ved Marmara universitet i Istanbul, sier det enkelt. – Først så skaper regjeringen håp, og derigjennom skaper de stemmer, etterpå fengsler de hvem de vil. Busra var i Norge i oktober og fortalte om situasjonen for tyrkiske forfattere. I dag står hun i båsen foran oss tiltalt for sin forskning. Ti års forskningsnotater om de politiske forholdene i Tyrkia, inkludert intervjuer med kurdere, gjør henne til en mulig terrorist. Hun kommer til rettsaken sammen med oss, men vet ikke om hun får komme tilbake.
-Jeg kan få ti år for notatene mine, men det er ikke det verste, sier hun. Det verste er at i båsen foran meg sitter flere av mine studenter anklaget for å ha vært på mine forelesninger.
Selv om vi er vitne til en parodi, vet vi at det som skjer påfører enkeltmennesker og deres familier enorm smerte. Dette er vanlige mennesker som du og jeg som er fengslet for å skrive eller for sin deltagelse i demokratiet. Nylig ble seks journalister dømt til tilsammen 3000 års fengsel for å skrive i en kommunistisk avis.
Tyrkia har en meget viktig posisjon i en global sammenheng, også som NATO-land. Vi kan ikke tillate en utvikling i en neofascistisk retning. Vi har en forpliktelse som skribentorganisasjoner til å støtte våre forfattervenner, men den norske stat har også et dypt ansvar for å følge opp sin NATO-partner Tyrkia slik at de mest grunnleggende demokratiske rettigheter kan ivaretas, som for eksempel ytringsfriheten.
Denne artikkelen sto på trykk i Verdens Gang, lørdag 23. november 2013
