«Frykten forsvinner ikke»: LHBT+-aktivister i Norge forteller
Norge blir ofte referert til som et av verdens tryggeste og mest LHBT+-vennlige land. Likevel peker LHBT+-aktivister, spesielt dem med etnisk minoritetsbakgrunn, på økende grad av diskriminerende holdninger, sosialt stigma og hatefulle ytringer.
Arbeidet med å sikre like rettigheter for LHBT+-personer i Norge har vært et fokusområde for norske myndigheter de siste årene. I 2023 lanserte regjeringen en handlingsplan for kjønn og seksuelt mangfold, bestående av 49 tiltak som skal beskytte rettighetene og forbedre livskvaliteten til LHBT+-personer.
Også blant befolkningen er LHBT+-vennligheten høy. Ifølge EqualDex mener 93,9 prosent av befolkningen at de støtter retten til at homofile og lesbiske skal leve som de vil. Samtidig viser tall fra NIMs (Norges Institusjon for Menneskerettigheters) rapport at mer enn én av fem er ganske eller helt enige i at kampen for LHBT+-personers rettigheter har gått «for langt», og 17 prosent mener at diskriminering av LHBTIQ+-personer ikke er et problem i Norge.
Hatkriminalitet og hatprat øker
Terrorangrepet på de skeive utestedene Per på hjørnet og London pub i Oslo 25. juni 2022 viser alvoret. I etterkant av angrepet, hvor to personer ble drept og flere skadet, har hatefulle ytringer mot LHBT+-personer økt. I 2023 økte det med hele 57 prosent, ifølge politiets rapport om hatkriminalitet.
LHBT+-aktivister Norsk PEN har snakket med, etterlyser mer oppmerksomhet mot bekjempelsen av hatkriminalitet og hatefulle ytringer rettet mot LHBT+-personer.
Dobbel diskriminering
LHBT+-aktivister med etnisk minoritetsbakgrunn opplever i større grad diskriminering og marginalisering enn de som tilhører majoritetsbefolkningen. De ulike identitetene gjør at man kan oppleve rasisme fra den ene siden og homofobi fra den andre.
På toppen av det rapporter LHBT+-aktivister om psykisk og fysisk press som følge av sitt engasjement, som skaper store ringvirkninger blant annet i form av isolasjon og psykiske utfordringer.
Norsk PEN snakket med tre LHBT+-aktivister med etnisk minoritetsbakgrunn, som alle kom til Norge som fribyforfattere. Vi spurte:
- Hva betyr Pride for deg?
- Hvilke utfordringer møter du som en LHBT+-aktivist i Norge?
- Hva kan gjøres for å forbedre situasjonen for LHBT+-aktivister i Norge og internasjonalt?
Wesam Almadani: Å finne styrke i fellesskapet
Wesam Almadani er en palestinsk forfatter og menneskerettighetsaktivist. Hen kom til Norge som fribyforfatter i 2018. – Jeg lengtet etter å oppleve Pride, sier Wesam.
I flere år har Wesam arbeidet for LHBT+-personers rettigheter. Hen peker på at det er mye sosialt stigma i Norge, spesielt i områder og miljøer hvor konservative synspunkter er utbredt, der man ofte har tradisjonelle oppfatninger om kjønn og seksualitet.
Å være LHBT+-person, en etnisk minoritet, aktivist – å tilhøre flere utsatte grupper – kan være svært utfordrende, forteller Wesam. – Skeive individer med minoritetsbakgrunn møter ofte trakassering i det offentlige, inkludert kommentarer som «Gå og endre landet ditt». Jeg har vært utsatt for dette mange ganger.
– Aktivister har ofte store psykiske utfordringer på grunn av samfunnspress, diskriminering og stress forbundet med aktivisme. Støttesystemer er derfor essensielle, men ikke alltid tilstrekkelig eller tilrettelagt for de utforingene man møter som LHBT+-person.
Wesam kom til Larvik i 2020, som fribyens første fribyforfattar.
Pinkwashing undergraver palestinske LHBT+-aktivister
Wesam forteller at hen lengtet etter å oppleve Pride før hen kom til Norge, ettersom det å være homofil er tabu i Palestina. – LHBT+-aktivister må ofte operere i hemmelighet. Dette gjør det vanskelig å lage et støttende samfunn for skeive.
I tillegg gjør det å leve under en okkupant det ytterligere vanskelig for mange LHBT+-personer i Palestina.
Wesam peker på ‘Pinkwashing’ som en stor del av problemet.
– ‘Pinkwashing’ undergraver legitimiteten til Pride ved å tilknytte den til statlig propaganda. Det blir også sett på som et forsøk på å avlede oppmerksomheten fra Israels behandling av palestinere, sier hen.
‘Pinkwashing’ er et begrep som av mange brukes om stater eller bedrifter som bruker Pride og LHBT+-saken til å fremstå liberale eller tolerante. Israel har vært kritisert for dette, da mange mener at de bruker LHBT+-kampanjer til å fremstå som det eneste LHBT+-vennlige stedet i Midtøsten, og at det kan bidra til å overskygge Israels menneskerettighetsbrudd i Palestina.
– Det kan skape splittelser innad i det palestinske LHBT+-samfunnet og mellom palestinske aktivister og internasjonale allierte. I tillegg kan vektleggingen av Israels LHBT+-vennlighet overskygge stemmene til palestinske LHBT+-aktivister som lider under okkupasjonen. Dette narrative kan minimere deres doble kamp mot både konservative krefter og okkupasjon, legger hen til.
For Wesam er Pride en instrumental del av kampen for LHBT+-rettigheter.
– Pride fremhever viktigheten av vår aktivisme og det pågående behovet for fremgang og å oppnå sann likestilling og aksept.
– Pride er også dypt meningsfylt og personlig for meg. Det minner oss om at vi ikke er alene og tilhører et stort, støttende fellesskap. Det gir en pause fra hverdagen. Det gir oss muligheten til å komme sammen for å feire vår identitet, snakke om utfordringer, finne løsninger og stå skulder til skulder med hverandre, sier Wesam.
Benyamin Farnam: Fra karneval til global kamp
Benyamin Farnam er en iransk dokumentarfilmskaper, fotograf og forfatter. Han kom til Norge som fribyforfatter i 2018, og er i dag styreleder i organisasjonen Salam.
– Pride, slik det blir holdt i dag, har i stor grad blitt en overfladisk og kommersiell seremoni. Sammenligner vi den historiske Pride-paraden med Pride i dag, ser man at Pride nå er fylt med selskaper og private sponsorer, samtidig som det er en konkurranse mellom skeive organisasjoner. Jeg ser på Pride med all sitt mangfold som en form for karneval.
For Farnam skjedde den «ekte Pride» i etterkant av terrorangrepet på de skeive utesteder i Oslo 25. juli 2022. – Da så vi kraften i skeive personer som tok til gatene, fordi det skjedde en konkret hendelse. Vi skulle ikke delta i en gatefest, men samlet oss spontant og tok over gatene for å fortsette kampen for likeverd og frigjøring.
Benyamin kom til Oslo i 2018 etter å ha rømt fra myndighetene i Iran. Han er nå styreleder i Salam, en organisasjon som arbeider for å skape et inkluderende og trygt miljø for LHBT+-personer med muslimsk bakgrunn i Norge.
Farnam mener at den skeive bevegelsen også må stå sterkere sammen opp mot frigjøringsbevegelser, antikrigsbevegelser og feministiske bevegelser. Han forklarer at organisasjonen Salam derfor i år derfor har dannet “Nei til Pride under folkemord”, for å fordømme Israels okkupasjon av og krigføring i Gaza.
– Frigjøring er ikke mulig før alle undertrykkende strukturer er borte. Vi trenger en global skeiv bevegelse som bekjemper alle former for utnyttelse, rasisme og diskriminering, sier han.
Politiseringen av skeive spørsmål
Farnam forteller at vi siden 2001 har sett en fremvekst av «homonasjonalisme»
– Vestlige land med USA i spissen deler verden inn i homofobiske og LGBT+-vennlige poler basert på om LGBT+-personer er juridisk frie eller ikke. Denne inndelingen er svært problematisk, det er politikk som er utformet for å danne fronter blant USAs allierte og deres globale partnere.
Han peker på at til tross for avkriminaliseringen av LHBT+ i USA, står deler av den skeive befolkningen fortsatt overfor mange utfordringer, spesielt fra det republikanske partiet.
– På den andre siden har land som Russland, Iran og Egypt, som har vært mål for denne homonasjonalismepolitikken, inkorporert homofobi og «heteronasjonalisme» i deres juridiske strukturer, og ser på ikke-heteroseksuelle seksualiteter og promoteringen av dem som «vestliggjøring» og en støtte til fiender av nasjonen, forklarer han.
– Denne inndelingen er en stor hindring for global skeiv solidaritet i å støtte hverandres kamper. Som et resultat får politiseringen av skeive spørsmål på globalt nivå konsekvenser for den internasjonale skeive bevegelsen, sier Benyamin.
Amani AboShabana: Frykten forsvinner ikke
Amani AboShabana er en egyptisk forfatter, poet og blogger. Hun skriver noveller og poesi på arabisk, som har blitt oversatt til engelsk og norsk. Hun kom til Norge som fribyforfatter i 2020.
– Ordet «Pride» er det motsatte av ordet «Skam»!
– Mange skeive personer ble lært opp til å skamme seg over hvem de er. På et personlig plan ble jeg behandlet som en “freak”! Jeg måtte lære å like meg selv. Ved å delta i Pride-paraden støtter jeg også alle de som ikke kan si noe om seg selv, de som fortsatt kjemper for å få sin egen rett til å være den de er, sier Amani.
Familien hennes ville gifte henne bort med tvang, og ville drepe henne da hun nektet. Som skeiv var jeg ikke trygg, forteller Amani. I 2020 kom hun til fribyen Lillehammer, hvor hun fortsatt er bosatt.
– Før jeg kom til Norge trodde jeg det ville være lett å komme ut som lesbisk og snakke fritt om LHBT+-spørsmål, sier Amani.
– Men da jeg snakket offentlig om mine erfaringer om vanskelighetene LHBT+-personer møter i Egypt, ble jeg umiddelbart utstøtt fra det arabiske samfunnet i Norge. Folk fra mitt land unngår å snakke med meg, noe jeg har opplevd ved flere anledninger.
Det handler om aksept
Det koster å bryte med normer rundt kjønn og seksualitet. Amani forteller at hun hele livet har prøvd å passe inn, men at samfunnet avviste henne, noe som igjen førte til følelsen av isolasjon og ensomhet. Selv om hun påpeker at hun i Norge er omgitt av støttende mennesker fra hele verden, synes hun fortsatt det er skremmende å snakke åpent om legningen sin.
– Hver gang jeg snakker på en scene, møter jeg frykten for avvisning og isolasjon, ikke bare fra arabiske personer, men også fra det bredere samfunnet, på bakgrunn av rasisme, sier hun.
Rasisme kan føre til både fysisk og psykisk smerte, forteller Amani. – Selv om jeg later som om jeg ikke bryr meg, er en del av meg fortsatt redd for rasistisk handlinger eller rasistiske ord som kan rettes mot meg når som helst.
– Det handler om aksept, sier hun. – Stolthet er å minne folk på at vi alle har rett til å eksistere uansett hvor forskjellige vi er. Det er også en feiring av at jeg samlet motet og bestemte meg for å være meg. En feiring av å kunne heise et regnbueflagg på gata. For meg er Pride min måte å møte frykten min på.
Til spørsmålet om hva som må gjøres for å forbedre situasjonen for LHBT+-personer, påpeker Amani at det er et komplekst spørsmål. – Å snakke og skrive er et kraftig våpen. Ord har stor effekt på folks hjerter.
– Vi må heve stemmene våre mer, ikke bare om situasjonen til LHBTQ+, men også om betydningen av frihet. Jeg innså at noen mennesker egentlig ikke vet hvordan det er å leve uten rettigheter, og meningen med personlig frihet.
– Det er en komplisert sak, men vi må fortsette å tro på at innsatsen vår vil påvirke folk.
