Natalia Novozhilova: Russlands andre istid har allerede begynt
Natalia Novozhilova:
Russlands andre istid har allerede begynt
Foredrag, Litteraturhuset 24/1 2008
Først og fremst vil jeg uttrykke en stor takk til dem som har invitert meg hit og som har gitt meg muligheten til å fortelle våre nordiske naboer, innbyggerne i Norge, om dagens situasjon for russiske journalister. En særlig takk til utstillingens organisatorer, Peter Normann Waage, Norsk PEN og dens generalsekretær Carl Morten Iversen, og til alle andre som har bidratt til at dagens begivenhet er blitt mulig.
Den russiske journalistikken befinner seg i dag i en trist tilstand. Men jeg vil ikke velte et «snøras» over dere med en gang. Ingen av dere som sitter her, har noen skyld i våre ulykker. Dere fortjener ikke å bli nedtrykt — ikke minst fordi vi senere skal bese utstillingen «Døde penner», som ikke akkurat er oppløftende. Derfor skal jeg forsøke å lede dere forsiktig og liksom tilfeldig mot mitt tema.
Under dyna
Jeg begynner med Vysotskij. Eller rettere sagt: med hans kunstneriske virksomhet, som har påvirket min livsopplevelse og følgelig min journalistiske virksomhet.
Min far, som var professor ved universitetet, har alltid vært — og fortsatt er — radikal kommunist. Fra jeg som femåring lærte meg å skrive og lese, fulgte faren min strengt med på hva slags bøker datteren hans leste og hva slags musikk hun lyttet til. Faren min visste ikke at når han gikk på jobb, la jeg bort de bøkene han hadde tillatt meg å lese, og åpnet dem som han hadde sagt at «det var altfor tidlig for meg å lese».
Selvfølgelig fantes det ingen antisovjetiske bøker i vårt husbibliotek. Men jeg husker godt min egen iver når jeg leste bøker i hemmelighet og ble drevet til å lete etter den skjulte meningen mellom linjene — det måtte jo være en grunn til at jeg ikke fikk lov å lese disse bøkene!? Denne vanen, å lete etter tanker som var gjemt for sensuren, har holdt seg gjennom mitt videre liv.
Det foreldrene mine heller ikke visste, var at jeg lyttet til forbudte radiostasjoner når de ikke var hjemme. For at naboene ikke skulle anmelde meg til KGB, plasserte jeg radioapparatet under sengen, gjemte meg der sammen med den, og tok dynen over meg. Jeg stilte radioen inn på sendinger fra «Voice of America», «Radio Free Europe» og andre utenlandske «stemmer». Da var jeg bare interessert i musikk. Slik ble jeg kjent med The Beatles og andre vestlige rock-musikere. Men sammen med musikken fikk jeg uforvarende med meg vestlige kommentarer om Sovjetunionen.
I vår familie var Vysotskij forbudt. Jeg kjente bare noen av sangene hans, fra filmen «Vertikal».
En gang kom en gammel venn av faren min på besøk fra en annen by. Han hadde med seg lydbånd med opptak av Vysotskijs sanger. Av høflighet kunne ikke faren min forby vennen sin å sette på disse lydbåndene.
Vysotskij brøt seg inn i hjemmet mitt og tok meg til fange, slik det før eller senere skjedde med 300 millioner sovjetborgere. Til og med byråkrater og folk i sikkerhetstjenesten hørte på Vysotskij.
Hverken før eller etter Vysotskij er det noen som har sunget som han. Hans ord boret seg inn i hjernen lik skruer. Stemmen hans skar opp brystet og snudde om på sjelen. Hans melodier og rytmer fikk tilhørerne til å følge sangerens vilje og tvang dem til å ta i mot sangenes budskap med blottede nerver.
Jeg var på alder med Shakespeares Julia. Det er den mest mottagelige og følsomme alderen.
Vysotskijs sanger var ikke anti-sovjetiske. De var IKKE sovjetiske.
Uten at faren min visste det, ba jeg gjesten hans om å ta opp sangene til meg på egne lydbånd.
Dere tror det kanskje ikke, men på den tiden — ved begynnelsen av 1960-årene — var det nesten umulig å få kjøpt lydbåndspoler i butikkene våre. Båndopptakere fikk man dessuten bare kjøpt i Moskva. Faren min limte sammen spoler av kartong.
Når foreldrene mine ikke var hjemme, hørte lillebroren min, Andrej, klassevenninnen min, Ljuda, og jeg på Vysotskij, Beatles og Rolling Stones, kort sagt: på den «andre musikken». En gang gikk en kartongspole i stykker. Hundrevis av meter med bånd falt på gulvet og slynget seg i spiraler. Vi rakk ikke å rydde opp båndet før faren min kom hjem. Derfor puttet vi hele klumpen av bånd bak radiatoren, og om nettene satt vi og nøstet opp båndene for hånd på barneværelset og la det over på en ny kartongspole. Dette arbeidet tok flere netter. Broren min og jeg husker fremdeles denne episoden med et smil.
Hvorfor forteller jeg om alt dette?
Tenk på at alle i Sovjetunionen levde på akkurat samme måte. Generasjon etter generasjon gikk tre hundre millioner mennesker i samme type barnehage, fikk samme utdannelse, mottok samme informasjon fra massemediene osv. Men av en eller annen grunn begynte noen i dette likhetssamfunnet å tenke og handle utradisjonelt. De ble kalt dissidenter. For de fleste sovjetborgere var det et skjellsord. Sovjetmakten puttet dissidentene i fengsler og psykiatriske anstalter, kastet dem ut av landet og organiserte attentater på dem. Men dissidentene dukket opp igjen og igjen. Hvorfor? Det har mange årsaker. Men for meg er det åpenbart at på visse tidspunkter av ens personlighetsutvikling er det viktig at det kommer en ytre stimulans, slik at man begynner å tenke selv.
Jeg vil ikke hevde at det bare var Vysotskijs sanger som gjorde meg til en annerledes tenkende. Det vil si, til en som tenker annerledes enn det som de fleste i samfunnet aksepterer, både i sovjettiden og nå. Men det er helt sikkert at disse sangene har hatt svært sterk påvirkning på min livsopplevelse.
Broren min, Andrej, har forresten også vokst opp til å bli en «annerledes tenkende». Selv om han er fysiker av utdannelse, skaffer han sitt daglige brød ved å arbeide som lydtekniker for et band. Som han selv sier: Det er et resultat av påvirkning fra undergrunnsmusikken i barndommen.
Medvedjevs internett
Det er et paradoks at barna i vår familie, med sin leninistisk-stalinistiske oppdragelse, vokste opp til å bli antisovjetiske og demokratiske.
Jeg tror at når det på den tiden kunne sildre uoffisiell informasjon og kultur inn i menneskenes sinn i landet «bak jernteppet», så er det i dag, når det finnes internett og parabolantenner, umulig å hindre tilgangen til ufiltrert informasjon. Men det finnes riktignok land der myndighetene har lagt hindringer på internett, slike som Nord-Korea, Cuba og Kina.
I Russland benyttes den kinesiske modellen med statlige lisenser for tilbud og tjenester på internett. Firmaene som eier internett-serverne, er avhengig av de statlige myndighetene. Siden de frykter å miste lisensene, tør de ikke nekte å utlevere informasjon om brukerne av internett. Da eieren av en server i Volgograd forsøkte å nekte å la seg kontrollere av FSB, ble firmaet øyeblikkelig stengt og ilagt store bøter.
Den kinesiske modellen for internettkontroll er altfor mild for dagens russiske makthavere. En representant for FSB klaget allerede for to år siden over at nettets påvirkning på den offentlige mening økte. Han fryktet at påvirkningen kunne brukes til, sitat: «å mobilisere politiske krefter som er rettet mot statens autoritet.» Han krevde utvidet kontroll av internett.
I mars i fjor utstedte Putin ordre om å stifte en føderal organisasjon for kontroll av massekommunikasjon. Denne organisasjonen fikk lovbestemt tilgang til private opplysninger om internettbrukere. Å forfølge mennesker som uttaler seg kritisk til myndighetene på nettet, er blitt meget enkelt.
I Vladimir-distriktet, der jeg kommer fra, pågår en rettssak mot en journalist som har gitt uttrykk for sin private mening som borger om hva vår guvernørs 12-årige regjeringstid har ført til. Han uttalte seg ikke gjennom noe massemedium, men i et diskusjonsforum på nettet. Og det gjorde han praktisk talt anonymt. Etternavnet var skjult, bare brukernavnet var synlig. Men han hadde kritiske meninger. Guvernørens medarbeidere oppsporet opphavsmannen gjennom serveren.
I den gjeldende grunnloven for Den russiske føderasjonen er alle borgeres rett til å uttrykke sin mening garantert. Men ifølge Putins nye lover er det en strafferettslig forbrytelse å fornærme en representant for makten. Å kritisere byråkratene i Russland er en forbrytelse. Man kan bare rose og ære dem.
Heller ikke det er nok for våre makthavere.
Vestlige politikere sier om Russlands fremtidige president Medvedjev (jeg våger å påstå at det i mitt land ikke finnes et menneske som tør å tvile på at han blir president) at han er liberal. Men jeg kan fortelle dere at jeg under en vitenskapelig konferanse lyttet med åpen munn til «liberalen» Medvedjev da han snakket om kontroll med internett. Han henviste til at det «over hele verden i dag lyder oppfordring om å begrense informasjonsstrømmen på internett».
Om man andre steder i verden krever å begrense spredning av barnepornografi, terrorisme og nazisme, er hovedanliggendet for oss i Russland å stanse utbredelsen av meninger som avviker fra dem som uttrykkes fra statlige talerstoler.
På denne måten har vi allerede et Putin-regime som heter «vårt eget demokrati» (suverent demokrati). Nå kommer et bjørneaktig regime (Medvedjev betyr bjørn på russisk) som blir «vårt eget internett-regime».
Hvordan kan man snakke fritt når man befinner seg i bjørnens favntak? Man kan bare stønne av redsel og smerte, og det er den veien det går: mot en stønnende og pipende journalistikk.
Dinosaurene dør ut
Allerede i dag befinner Russlands frie presse seg på 144. plass av 169 stater på ratingen til «Reportere uten grenser».
Under en høring i USA om ytringsfrihet i Russland sa kongressrepresentanten Hastings: «Russland er blitt et av de farligste land i verden for journalistisk virksomhet. Bare Irak og Algerie står høyere på denne dystre listen».
Under president Putin, det vil si de siste åtte årene, er 14 journalister blitt ofre for bestillingsdrap. Ingen av dem som har bestilt drapene, er funnet.
Hvorfor blir de journalistene som tar opp korrupsjon og lovbrudd i Russland, drept? Fordi det finnes altfor få uavhengige og frie medier. Og i de få som er igjen, arbeider det bare enkelte, tapre journalister. Når journalister og rettighetsforkjempere begynner å lage bråk, er det mye lettere, raskere og billigere — og det aller viktigste: helt ufarlig — å drepe disse enkelte «dinosaurene», enn å drive en lang forfølgelsesprosess ved hjelp av påtalemyndigheter og domstoler.
La oss se på siste år, 2007:
Etter det «Stiftelsen for beskyttelse av Glasnost» opplyser, ble det i 2007 registrert 1.502 konflikter med massemediene.
Det ble ført 46 rettssaker.
Det ble innkrevd 220 bøter, til sammen beløper de seg til 6,4 millioner euro.
15 presseinstitusjoner ble stengt.
8 journalister døde. 75 opplevde å bli fysisk overfalt.
La meg bringe noen konkrete eksempler på forfølgelse av journalister i 2007.
Min kollega og venn, en begavet og modig journalist fra Kaliningrad, Konstantin Rozjkov, irriterte de lokale myndighetene, dommerne, politiet og påtalemyndighetene med sine offentliggjøringer, så jeg var stadig redd for livet hans. Gudskjelov, han er i live, men avisen hans — «Svetlogorje» — sluttet å utkomme ved utgangen av fjoråret. Razjkov selv har fått to rettssaker åpnet mot seg. Årsaken er naturligvis kritikken av «Very Important Persons» i hans publikasjoner. Den ene rettssaken er allerede avsluttet, uten at den anklagede var til stede. Han ble dømt til å betale en enorm bot, som umuliggjorde videre utgivelse av avisen. Den andre rettssaken starter i nærmeste fremtid.
Tatt i betraktning at den anklagede bare blir frikjent i 1,5 prosent av rettssakene i Russland, er utfallet av saken mot Konstantin Rozjkov ikke vanskelig å forutsi — særlig fordi han ikke har råd til advokat.
Et helt ferskt eksempel på forfølgelse av journalister på politisk grunnlag er hentet fra min egen by, Vladimir. En av representantene for partiet med makten, «Det forente Russland», som ble valgt til parlamentet fra min region, oppfordret dagen etter valget påtalemyndighetene om å stille journalister fra tv-selskapet «TV 6-Vladimir» for retten. De hadde angivelig forbrutt seg mot to bestemmelser i straffeloven, blant dem forbudet mot å fornærme presidenten.
Hva hadde så disse journalistene gjort? Før valget ble det i nyhetene vist et møte der Putin-fanatikere og medlemmer av «Det forente Russland» deltok. Denne forsamlingen ble kalt en «puting». For dette engelske ordet «puting», som på russisk er fullstendig harmløst, åpnet «Komiteen for etterforskning av spesielt viktige saker» en straffesak.
Myndighetene har gjenopptatt praksisen med å utvise uønskede elementer.
Korrespondent for det russiske tidsskriftet «The New Times», Natalia Morar, offentliggjorde avslørende artikler om korrupsjon innen maktens høyeste sirkler og i FSB. I midten av desember kom hun tilbake til Russland fra et utenlandsoppdrag. På flyplassen i Moskva holdt flyplassens vakttjeneste henne tilbake i passkontrollen. Hun ble gjort oppmerksom på at hun, ifølge FSB, ikke kunne slippe inn i Russland. Natten tilbrakte den 24 år gamle journalisten i «buret» for illegale immigranter som skal deporteres. Neste morgen ble hun eskortert til flyet som skulle til Moldova.
Jeg skal forklare: Natalia er født i Sovjetunionen, i republikken Moldova. Men nå er det et selvstendig land og hun har moldovisk statsborgerskap. De siste seks årene har hun bodd, studert og arbeidet i Moskva. For et halvt år siden søkte hun om russisk statsborgerskap, men rakk ikke å få det. Bare for noen dager siden ble det av det offisielle svaret til de russiske myndighetene kjent hvorfor Natalia Morar ble utvist: Den unge journalisten blir ansett som en trussel mot Russlands sikkerhet.
De siste årene har de begynt å benytte seg av enda en metode fra sovjetunionens arsenal mot annerledes tenkende: Tvangsinnleggelse på psykiatrisk anstalt. Journalisten Andrej Novikov fra Rybinsk ble dømt til tvungen behandling. Jeg vil bemerke at en uavhengig psykiatrisk kommisjon har undersøkt Novikov og kommet frem til at han ikke trenger behandling på sykehus. Men likevel tilbrakte han åtte måneder under bevoktning på psykiatrisk klinikk.
Hva har Andrej Novikov gjort seg skyldig i? Allerede i Sovjetunionen protesterte han mot datidens regime og fikk sin diagnose: schizofreni. Etter Sovjetunionens fall ble han ansett som en anerkjent og begavet publisist og statsviter. Men i Putins Russland ble han igjen ansett som gal, på grunn av sine publikasjoner. Påtalemyndighetene har åpnet rettssak mot ham for ekstremisme. Den skal ha blitt avslørt i brevene hans. Novikov har sendt disse brevene på e-post til forskjellige aviser. Brevene ble ikke publisert, men Andrejs leilighet ble ransaket. Artikler og datamaskinen hans ble beslaglagt. Han selv ble plassert på psykiatrisk klinikk, der han ble tvangsbehandlet i mer enn tre måneder før rettssaken. Disse tre månedene ble ikke regnet med i straffeutmålingen. Selve rettssaken foregikk uten at han selv var til stede.
De russiske sykehusene, og ikke bare de psykiatriske, er et mareritt. Men de psykiatriske anstaltene er det rene helvete. På sykehuset ble Novikov mishandlet, han ble hindret i å sove, de satte fyr på skjegget hans, på nyttårsaften ble han kraftig banket opp, det var forsøk på voldtekt… I tillegg til dette ble han «behandlet»: Han fikk store doser av sterke psykotropiske medisiner. Moren hans fortalte at da han kom hjem i desember 2007, for å få resten av behandlingen hjemme, så han ut som en robot eller mumie. Han sa: Det tyter medisin ut av ørene mine.
Jeg kunne ha brakt mange flere eksempler på hvordan ytringsfriheten hindres i Russland. Jeg minner dere om at antall konflikter med journalister er mer enn halvannet tusen i året. Det lar seg ikke gjøre å fortelle om alle.
Statistikken omfatter ikke masseselvmordene blant journalister. Selvmord, ikke i direkte forstand, men i overført betydning. Når redaktøren er redd for å trykke en artikkel, når journalisten er redd for å ta opp et hett tema, er det yrkesmessig selvmord. Den russiske journalistikken driver med selvutryddelse. De begavete journalistene går på fylla, eller, for å tjene noen penger, tar de jobb i makthavernes medier eller i de kommersielle mediene. Hvis de da ikke skifter yrke. Konformistene blir igjen. De underviser ved journalistutdanningen og oppdrar sine likemenn.
Jeg blir kvalm når jeg ser russiske fjernsynsreportasjer, hører på radio eller leser aviser. I Sovjettiden trodde i alle fall journalistene på det de propaganderte for. Men nå tror de ikke. De ler av hykleriet, men sier hva som helst for penger — uten den minste samvittighetskval.
Hvem vil søke til journalistikken når politistyret i mitt land faller? Jeg er ikke optimist på dette område.
Putin sa en gang at makten er en mann som derfor må forsøke seg. Mediene er som en kvinne, de må gjøre motstand. Men hvordan kan man gjøre motstand når bein og armer er bundet og munnen er kneblet? Og når det er mange «menn» og du er alene? Hva kalles egentlig dette?
Jeg vet ikke hvor jeg vil kunne publisere mine artikler i morgen. Det aner meg at det ikke kan skje noe sted i mitt hjemland. Det har inntrådt en istid for ytringsfriheten i Russland.
Jeg innledet med Vysotskij og jeg skal avslutte med ham.
I fjor markerte mine likesinnede 50-årsjubileet for Khrustsjovs tale mot Stalin-kulten på den 20. partikongressen. I den forbindelse ble det i det berømte Moskva-teateret, Taganka, der Vysotskij var skuespiller, arrangert en festaften. Til stede var flere berømtheter fra tøværstiden på 1960-tallet. Det var dessuten journalister i flere aldersgrupper der. Som avslutning ble forestillingen «Vysotskij» vist, der Vysotskij-sanger ble fremført. Jeg fikk klump i halsen. Jeg holdt meg til midt i forestillingen, men da sangen «Varm opp den svarte badstua», ble spilt — den synges av en politisk fange som er sluppet ut av leiren — da rant tårene fra øynene mine. Jeg gråt og hulket helt til slutten av forestillingen. I den mørke salen gråt alle tilskuerne på min alder. Men de unge, de sov.
Etter skuespillet, da jeg sto i garderoben og tørket den våte nesen, hørte jeg en jentestemme bak meg: «Kan du tenke deg, jeg satt ved siden av ei gammel kjerring som sippet hele tida! Pokker så sentimental generasjon!» Jeg snudde meg: Den som snakket var en ung journalist fra en lokalavis.
Oversatt fra russisk av Irina og Peter N. Waage
