Det er vanskelig å se hvordan ytringsfriheten kan reddes
Hvordan skal man beskrive den galskapen jeg er vitne til når journalistikken nå er satt under tiltale i Tyrkia?
Av Jørgen Lorentzen, medlem av Norsk PENs Tyrkiagruppe
Hvordan skal man reagere når hverdagen er blitt omgjort til galskap? Når de tingene du har gjort hver eneste dag i 20 -30 år plutselig er blitt kriminelt? Når du i tillegg må stå ovenfor dommen og forsvare det livet du har levd og den jobben du har gjort?
Hvordan skal man beskrive den galskapen jeg er vitne til når journalistikken nå er satt under tiltale i Tyrkia?
Under den nå pågående rettssaken mot 17 journalister fra den velkjente og respekterte avisen Cumhuriyet er det nettopp det hverdagslige som beskrives og mistenkes. Saken begynte på mandag og avsluttes i morgen. Det er disse 17 journalistene, redaktørene, tegnerne og styremedlemmene som i tur og orden (ikke alle, for to av dem har rømt landet) står foran dommeren og forteller om artikler de har skrevet, om telefoner de har tatt, personer de har møtt og intervjuet, om beslutninger om overskrifter som redaktøren har tatt, om redaksjonsmøter og diskusjoner om prioriteringer av saker, om strategier for mediehuset Cumhuriyet.
Vi hører om detaljer og hverdagsliv, om saker og ting som alle aviser i hele verden gjør hver eneste dag.
Store demonstrasjoner
Galskapen er at dette hverdagslivet plutselig er flyttet inn i et rettslokale. Ikke hvilket som helst rettslokale, men et av verdens største, rettspalasset Caglayan i Istanbul, som er i ferd med å gå gjennom sakene til de over 40 000 arresterte og tiltalte etter kuppforsøket i fjor. Aldri noensinne har så mange journalister og skribenter stått på listene over tiltalte, og myndighetene fortsetter å arrestere skribenter selv nå ett år etter kuppforsøket. Mandagen åpnet med store demonstrasjoner utenfor rettslokalet. Over tusen mennesker var møtt frem for å vise sin solidaritet med de fengslede journalistene. Deretter var det et kaos uten like da flere hundre mennesker forsøkte å presse seg frem for å komme inn i et rettslokale som tar 75 personer. Etter flere timers forsinkelse med mye hyling og skriking, kom saken endelig i gang mandag ettermiddag. Det var en sterk opplevelse å se de 11 tiltalte som har sittet fengslet siden oktober/november i fjor komme inn til trampeklapp og tilrop fra salen:
Familie som vinker og kysser i luften til mennene som vinker og smiler tilbake. Alle vil forsøke å si til hverandre at vi har det bra, alt er fint! Det var også sterkt å se hvordan de 11 mennene kastet seg om halsen på hverandre, for de har ikke sett hverandre siden de ble sperret inne.
Journalistikk på tiltalebenken
I to dager har jeg hørt på vitnemål fra de tiltalte. Det har skiftet mellom det dypt tragikomiske til det rent komiske, men mest av alt det hverdagslige, rapporteringer fra hverdagen som journalist. I den omfattende tiltalen på 368 sider er all bevisførsel relatert til tekster publisert i avisen gjennom de siste årene.
Derfor er det journalistikkens vesen og arbeidsformer som er på tiltalebenken.
Hovedanklagen mot avisen er at gjennom det som der er blitt skrevet så har den bidratt til å «diskreditere og nøytralisere den tyrkiske republikken og regjeringen» og dermed må anses for å «støtte en terrororganisasjon uten å være medlem».
I denne sammenheng dreier det seg da om støtte både til PKK (den kurdiske geriljaen) og Gulen-bevegelsen.
Det er ingen spesiell grunn til at disse 17 er på tiltalebenken, eller at det er kun 11 av dem som er fengslet. Det kunne like godt være 11 andre fra avisen. For det er gjennom tilfeldighetenes spill at den tyrkiske regjeringen kan skremme alle de andre fra kritisk aktivitet. Ingen vet hvem som blir fengslet eller tiltalt, og ingen vet når staten eventuelt slår til. Grensen mellom de som er innenfor og de som er utenfor er veldig tynn.
Gulen-kritiker tiltalt
Et eksempel på hvordan tilfeldighetene rår er arrestasjonen av kronikøren Ahmet Sik. Avisens ansatte bestemte seg for å sende et nyttårsbilde av hele redaksjonen og sende til de journalistene som var blitt fengslet to måneder tidligere. Ahmet Sik var med på dette bildet og vinket til sine kolleger i fengsel. Dagen etter, 30. desember, ble han selv arrestert. Da bildet kom frem på nyttårsaften til de Cumhuriyet-innsatte i gigantfengselet Silivri, så satt Sik selv i fengsel og mottok bildet hvor han står og vinker. Det er grunn til å legge til at Ahmet Sik lenge har vært den som sterkest har kritisert Gulen i tyrkisk offentlighet, til og med har han skrevet bok om det. Nå er han selv tiltalt for å støtte bevegelsen!
Kafkaaktig galskap i retten
Et annet eksempel er at mannen som utarbeidet tiltalen mot Cumhuriyet, Mehmet Ekici, nå selv er blitt tiltalt for å støtte Gulen-bevegelsen. Den anklagende er selv blitt anklaget.
Det er som om man ser på både den nye anklageren og dommerne at de sitter og svetter og er engstelige for hva de sier og uttrykker. Er de for ettergivende og vennligsinnet i sine refleksjoner og spørsmål, kan de selv risikere å bli fengslet. Det hele er blitt et politisk teater hvor alle vet hvilke roller de spiller og at det er lite de kan gjøre med det. Rettssalen i dag er fylt opp av den tyrkiske intelligentsia og selv dommerne har høyere utdanning. Likevel er det en nedverdigende
En journalists hverdag
I dag er det sjefredaktøren Murat Sabuncu (etter at Can Dündar måtte flykte) som har forklart seg.
«I min karrière har jeg skrevet hundrevis av artikler og aldri har jeg lovprist noen politiske ledere», forklarer han og fortsetter med å legge vekt på at avisens stolthet er dens uavhengighet gjennom hele den tyrkiske republikkens historie siden 1923.
Det er smertefullt å høre Sabuncu forklare seg om overskrifter (brukt i avisen) som er nevnt i tiltalen, artikler han har skrevet, mennesker han har snakket med.
Flere ganger må han gjøre det klart at det er en journalists oppgave å snakke med folk! Som de andre, er heller ikke Sabuncu redd for å sette ord på hva som her skjer – dette er en rettssak mot journalistikk!
«Vi er satt i fengsel for historier vi har fortalt», påpeker han, «intet annet».
167 journalister og skribenter er fengslet i Tyrkia i dag, det er vanskelig å se hvordan ytringsfriheten kan reddes i et land som sakte beveger seg mot stupet. Innimellom er det glimt av håp, for eksempel at hele 1100 advokater har signert som forsvarere for de 17 tiltalte. I stor grad fordi tre av de tiltalte, medlemmer av styret i Cumhuriyet, selv er advokater. Tydelige uttrykk for at solidaritet og samhold finnes fortsatt.
Den europeiske menneskerettighetsdomstolen
For Norge og Europa er det viktigere enn noensinne å være tydelig i sin kritikk av rettsgalskapen som pågår i landet. Tyskland har skjerpet sin kritikk, fra Norge er det foreløpig stille.
Det er absolutt grunn for den norske regjeringen å klage Tyrkia inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen.
Er det noe president Erdogan frykter så er det den. Allerede har flere tusen klaget sakene sine inn hit, og også Cumhuriyet-saken er klaget inn for domstolen. Saken mot Cumhuriyet vil fortsette frem til fredag, og det er lite sannsynlig at det blir avsagt noen dom i saken. Derfor er forsvarets viktigste krav at de 11 som sitter i fengsel blir frigitt mens saken pågår. Kun tilfeldighetene vil vise hva som skjer.
Jørgen Lorentzen rapporterer fra rettsaken mot journalistene og redaktørene i tyrkiske mediehuset Cumhuriyet. Saken avsluttes i morgen, fredag.
Kronikken ble publisert i Aftenposten 27. juli 2017.
