Fra macheteangrep til eksil: Den bangladeshiske forleggeren Tutul nektet å tie.
Ahmedur ‘Tutul’ Chowdhury reflekterer over ordenes makt og hvor viktig det er å kjempe for ytringsfrihet i et land der det kan koste deg livet.
NAVN: Ahmedur Chowdhury:
VIRKE: Forlegger, redaktør og forfatter
LAND: Bangladesh
FRIBY: Skien
Bangladesh: Et land i endring
Bangladesh står ved en historisk korsvei, etter at statsminister Sheikh Hasinas mangeårige regime kollapset høsten 2024 og den tidligere statsministeren flyktet landet. En midlertidig regjering ledet av nobelprisvinneren Muhammad Yunus, styrer nå landet.
I kjølvannet av omveltningene er også Bangladeshs medielandskap i ferd med å gjennomgå store endringer.
I flere tiår har media i Bangladesh vært preget av statlig kontroll, selvsensur og brutal undertrykkelse av dissidenter. Under dekke av lover om cybersikkerhet, er kritiske røster, inkludert redaktører, forleggere og forfattere, brakt til taushet, sekulære tenkere jaktet på, og trykkefriheten begrenset.
Tretti år i spissen for ytringsfrihet
Få har møtt dette presset så direkte som Ahmedur Chowdhury, kjent som Tutul.
Som grunnlegger av magasinet Shuddhashar, en plattform som stått i bresjen for ytringsfrihet i Bangladesh, har han brukt mer enn tre tiår på å fremme progressive og sekulære stemmer, selv etter å ha overlevd et nesten dødelig macheteangrep i 2015. Chowdhury lever nå i eksil i Norge, men fortsetter å publisere, bruke stemmen sin, og gjøre motstand.
I dette intervjuet reflekterer han over ordenes makt, hva det koster å fortelle sannheten, og hvor viktig det er å kjempe for ytringsfrihet i et land der det kan koste deg livet.
Hvilke trusler sto han overfor? Hva motiverte ham i arbeidet som journalist? Hvilke utfordringer har man i eksil, og hva er hans budskap til unge forfattere i Bangladesh og andre land der fri ytring stadig er livsfarlig?
Hva inspirerte deg til å starte magasinet Shuddhashar i 1990?
– I 1990 gikk jeg i 11. klasse. På den tiden var jeg oppslukt av en intens kjærlighet til poesi. Jeg var også påvirket av historien til franske kunstbevegelser, med sin tilknytning til poesi og litteratur. Omtrent samtidig ble jeg introdusert for konseptet Little Magazine – et ikke-institusjonelt, ikke-kommersielt og eksperimentelt magasin som fokuserte på sosiopolitiske ideer, kunst og litteratur.
Jeg ble besatt av konseptet. Jeg lette etter et slikt lite magasin i byen min, men jeg klarte ikke å finne et. Til slutt våget jeg å bestemme meg for å gi ut et selv.
– Jeg ble besatt av konseptet “Little Magazine”. Til slutt våget jeg bestemme meg for å gi ut et selv.
En dag, mens jeg syklet, kom jeg på navnet «Shuddhashar». Til tross for at jeg ikke hadde noen tidligere erfaring, tok jeg initiativ til å begynne å publisere. Det var i denne konteksten Shuddhashar ble til.
Det er verdt å merke seg at da den første utgaven av Shuddhashar kom ut, hadde massebevegelsen mot militærdiktaturet i Bangladesh tiltatt i styrke. Denne bevegelsen førte til slutt til at diktatoren, president Ershad, måtte gå av. Jeg deltok personlig i massebevegelsen. Ti dager etter at diktatoren gikk av, kom første nummer av Shuddhashar ut. Dette var en tid da håpet om demokrati steg i Bangladesh.
Siden den gang har Shuddhashar fortsatt å bli utgitt. Fra et lite magasin til bokutgivelse til dagens nettbaserte plattform, er Shuddhashar nå del av en sosiokulturell og intellektuell bevegelse.
I 2015 overlevde du et drapsforsøk. Hvordan endret det ditt perspektiv som menneske, forfatter og forlegger?
– Jeg har ikke klart å glemme dagen 31. oktober 2015, selv om jeg har prøvd. Jeg føler meg ikke komfortabel med å identifisere meg med den dagen. Men det er sant at min identitet nå er flyktning, og for å bekrefte denne identiteten og min nåværende posisjon må jeg gjenoppleve minnet om den dagen om og om igjen.
Selv om jeg har mistet alt, byttet geografisk plassering og blitt flyktning, har ikke perspektivet eller engasjementet mitt som forfatter og forlegger endret seg. Jeg jobber som før «for å inspirere, ikke for å imponere» (Shuddhashars slagord på engelsk).
Men som person er jeg ikke lenger den samme. Jeg har ikke lenger selvtillit til å ta nye initiativ eller evnen til å organisere det som er nødvendig. Den konstante skrivesperren frustrerer meg også dypt.
Til tross for alt, trenger jeg ikke lenger å leve i frykt for å bli angrepet. Det er en stor lettelse og gir meg ro i sjelen.
Hvordan var det å forlate Bangladesh?
Opplevelsen av å forlate noe er aldri søt. Det kan være smertefullt, selv om det er et rett. Alt man forlater, lagres i minnebanken. Det menneskelige sinn er slik. Det har jeg også erfart. Jeg kan grave i nostalgiens eske og si at en gang i tiden hadde jeg også et hjem.
En gang hadde jeg et kontor, kolleger og ansatte, en kjent frisør, og jeg ferierte sammen med familie og venner. Jeg var forlegger for mange forfattere. Jeg organiserte mange arrangementer for å hedre deres arbeid og for å fremme bedre skrive- og publiseringsstandarder blant ungdom og kolleger. Jeg kjente og var til og med venn med mange av dem som kjøpte bøker fra forlaget mitt. Nå er det ingenting igjen.
Nå er det ingen igjen.
Ahmedur Chowdhury holder innlegg på Oslo Freedom Forum i 2017. Foto: Oslo Freedom Forum
Gir eksil deg frihet, eller er det en byrde?
– I en artikkel jeg skrev, forsøkte jeg å oppsummere eksil på denne måten: Eksil er en merkelig kombinasjon av følelser, omstendigheter og konsekvenser som på en og samme tid inneholder og uttrykker både en avslutning og en konklusjon på en kraftfull måte. Disse følelsene, omstendighetene og konsekvensene dreier seg utelukkende om dem som enten er heldige eller uheldige nok til å bli sendt i eksil.
Når vi ser på eksilertes liv opp gjennom historien, fremstår eksil ofte som en døråpner til frihet og frigjøring. Denne friheten forestilles som en flukt fra hjemlandets og samfunnets sverd, fra kvelende overvåkning og fra den manglende muligheten til å puste fritt. Det er en flukt fra den kvelende tyngden av å prøve å leve sitt eget liv og sin egen sannhet i et bestemt historisk-kulturelt øyeblikk.
Men samtidig fanger friheten den frigjorte forfatteren eller kunstneren i et usynlig fengsel fylt av gamle og nye traumer, skrivesperre og en smertefull atskillelse fra selvet. Den samme friheten kan bli til et speilbilde som gjenspeiler fortvilelse og emosjonelle brudd, og som skaper en ustabil og motsetningsfylt blanding av følelser som til syvende og sist definerer eksilets tilstand og identitet.
Så på den praktiske siden har denne friheten blitt en ny form for byrde, fordi jeg til syvende og sist føler at jeg ikke lenger kan bidra med noe.
Jeg er fri fra trusler og fare, men det er ingen som bryr seg.
Etter angrepet 31. oktober måtte jeg gi opp alt arbeidet og alle planene mine, men jeg var fast bestemt på å fortsette på en eller annen måte. Så jeg byttet ut mine tidligere planer med nye drømmer og håp. Jeg var ivrig etter å gjøre mange ting i mitt nye hjem, og jeg var fast bestemt på å overvinne alle utfordringer. Jeg ønsket også å gi noe tilbake til landet som har gitt meg trygghet. Jeg har klart å gjøre noen ting, men jeg har ikke klart å finne en plass for meg selv her.
Nå forstår jeg at jeg bare er en flyktning. Jeg er kanskje fri, men i realiteten bruker jeg all min tid og energi på de daglige utfordringene med økonomi, helsetjenester og å overvinne hindringer for integrering.
Problemet med denne friheten er at den også innebærer et ansvar. Jeg overlevde, mens andre ikke gjorde det. Jeg ble invitert til å leve i eksil, mens andre ble kvalt og mistet stemmen sin under ekstrem undertrykkelse. Derfor er det utrolig smertefullt å innse mine begrensninger her.
– Problemet med friheten er at den også innebærer et ansvar. Jeg overlevde, mens andre ikke gjorde det.
Jeg vet hvilke utfordringer eksilforfattere står overfor, og jeg har ønsket å motivere og inspirere dem. Flere ganger har jeg forsøkt å organisere poesiarrangementer for forfattere i eksil. Jeg har ønsket at Shuddhashar skal involvere flere eksilforfattere som bidragsytere til temabaserte utgivelser. Shuddhashar har også vært interessert i å gjennomføre forskningsprosjekter om eksilforfatteres liv og erfaringer, og å synliggjøre disse erfaringene på nettsiden og gjennom personlige arrangementer i Norge.
Jeg ønsker fortsatt å gjøre disse tingene, men jeg har ikke lenger selvtillit eller evnen til å organisere det som er nødvendig. Jeg har alltid trodd at innsats og besluttsomhet ville være nok, men vi innser ikke hvor mye som avhenger av å ha de rette forbindelsene og kunnskap om hvordan systemer fungerer.
Du fortsetter å publisere arbeidene til forfulgte forfattere som den drepte Avijit Roy. Hvorfor er det viktig?
Mitt arbeid som redaktør og forlegger har alltid dreid seg om en følelse av ansvar for å inspirere andre, på samme måte som jeg selv har blitt inspirert. Å utgi bøkene til Avijit Roy og Ananta Bijoy er en del av dette ansvaret.
Etter angrepet på Shuddhashar i 2015 var det ingen andre forlag som våget å ta på seg ansvaret for å utgi slike bøker. Etter at Avijit ble drept, og selv mens jeg mottok drapstrusler, sa jeg at Shuddhashar ikke ville avstå fra å utgi bøker som ble ansett som kontroversielle av konservative islamister og de politikerne som blidgjorde dem. Selv etter at alle muligheter for Shuddhashars arbeid i Bangladesh ble stengt, gikk jeg ikke bort fra denne forpliktelsen.
Forlagsvirksomhet var aldri bare en forretning for meg. Det var og er fortsatt en sosiokulturell og intellektuell bevegelse. Derfor er det umulig for meg å forestille meg et liv uten denne typen arbeid.
Jeg mener at skriving er det viktigste virkemiddelet for å påvirke menneskers tanker og tankesett på en rasjonell og varig måte. Jeg drømmer om et humant samfunn som bygger på demokratiske verdier. Derfor tror jeg at kunnskapsbasert arbeid – gjennom skriving og utdanning – kan bidra til å motivere og forberede folk til å omfavne og bygge et tolerant og mangfoldig samfunn og stat.
Hvorfor er det verdt å risikere livet for å skrive eller publisere?
Hvis det å skrive er et ekte engasjement for kunsten, for samfunnet, for staten, for miljøet og for folket, så er ingenting for stor risiko for en forfatter. En engasjert forfatter som nekter å gå på akkord med sannhet, rettferdighet og kunstnerisk integritet, velger til syvende og sist enten kunsten eller døden. For en slik forfatter er det ikke et alternativ å tie. Kraften i meningsfulle tekster ligger i deres evne til å utfordre, provosere og inspirere – og det er alltid verdt risikoen.
På samme måte har en forlegger som virkelig er opptatt av disse demokratiske verdiene, ikke noe annet valg enn å utgi verkene til forfattere som ønsker å forbedre samfunnet og verden.
Hva er det farligste med å tie?
– Taushet er utvilsomt farlig, men betydningen og konsekvensene av taushet avhenger av hvem som tier, enten det er en forfatter eller forlegger som er truet, eller en forfatter i eksil langt hjemmefra.
I et land der ytringsfriheten er under angrep, kan selvsensur gjøre det mulig for noen å overleve og kjempe videre. Men tausheten kan også være et signal om at undertrykkelsen har lykkes. Når frykten bringer en hel generasjon til taushet, kan det ta flere tiår eller mer å reparere skadene på demokratiske verdier og ytringsfrihet. Det ser vi i Bangladesh nå.
Selv etter fjorårets enorme revolusjon er det en vanskelig prosess å rette opp de mange undertrykkende virkemidlene og strukturene som er utviklet gjennom flere tiår med korrupsjon og økt autoritært styre. I tillegg vet ikke folk lenger hvordan en demokratisk kultur ser ut og føles, så det er vanskelig å forestille seg en vei videre.
Forfattere i eksil møter imidlertid en annen type taushet. Eksil kan føles som frihet i én forstand, men som fangenskap i en annen. Det fører ofte til dyp isolasjon, frakobling fra samfunnet og en følelse av usynlighet. Det kan være mange grunner til at en forfatter i eksil forblir taus, for eksempel traumer, frykt, mangel på plattform og lokal støtte, eller rett og slett utmattelse.
Men uansett om det er i eksil eller i hjemlandet, gjør taushet, eller det å bli tvunget til taushet gjennom systematisk undertrykkelse, det mulig for urettferdighet og diskriminering å vokse ukontrollert. Taushet undergraver demokratiske verdier og menneskerettigheter. Det er det som er den virkelige faren, og vi ser at det skjer i flere land som vi trodde hadde en sterk ytringsfrihet og demokratisk kultur.
– Taushet undergraver demokratiske verdier og menneskerettigheter. Vi ser at det skjer i flere land som vi trodde hadde en sterk ytringsfrihet og demokratisk kultur.
Hva er ditt budskap til unge forfattere og forleggere i Bangladesh?
Jeg har håp for unge, fremadstormende bangladeshiske forfattere og forleggere. Ungdommen i Bangladesh i dag er smartere, mer moderne og mer globalt tilkoblet. Mange unge mennesker begynner å skrive, og noen tar til og med den risikable utfordringen det er å publisere.
Jeg tror at hvis den politiske situasjonen i Bangladesh kan tilby et noenlunde demokratisk miljø, hvis myndighetene kan gi grunnleggende garantier for ytringsfrihet, offentlig sikkerhet og menneskerettigheter, så vil ungdommen i Bangladesh kunne fange verdens oppmerksomhet som forfattere og forleggere.
