Ilhan Comak til Narges Mohammadi: – Sannhetene og verdiene du forsvarer vil aldri forsvinne
I dag er det seks måneder siden Ilhan Sami Comak ble løslatt fra fengsel i Tyrkia, 26. november 2024 – etter 30 år bak murene i Tyrkia. Den kurdiske poeten ble urettmessig fengslet da han var en 21 år gammel student, og er en av Tyrkias lengst-sittende politiske fanger.
April 2025 besøkte Comak Norsk PEN i Oslo. Under oppholdet ble han kjent med andre personer som Norsk PEN arbeider for løslatelse for, deriblant Narges Mohammadi. Aktivisten Mohammadi har sonet over ti år år i fengsel, og er dømt til 31 år i Evin-fengselet i Iran.
I dette sterke brevet til Narges Mohammadi skriver Comak om sin historie, om årene med motgang og hvordan man bevarer håp bak murene.
Brev fra Ilhan Comak til Narges Mohammadi
Kjære Narges Mohammadi,
Jeg skriver til deg på en lys og solrik dag. Denne gangen er jeg ikke bak murene hvor jeg tilbrakte de siste tretti årene av mitt liv. Det har gått fem måneder siden jeg ble løslatt, men fortsatt er mitt sinn og hjerte beveget av frihetens forbløffende skjønnhet.
Våren har endelig kommet i mitt liv – sent, men i full blomstring. Nå som det er mai, er jeg sikker på at dens fortryllende stemme vil nå frem til Evin-fengselet, der du holdes, upåvirket av de tårnhøye murene, det nådeløse tyranniet eller den brutale makten. Jeg husker dette fra mine egne tretti år i fangenskap – fra spurvenes trassige sang, fra duften av friske blomster som snek seg inn til tross for piggtråden.
Jeg ble en gang bortført, stilt for retten tre ganger, og holdt urettferdig bak lås og slå i tretti sammenhengende, uavbrutte år. Du har blitt arrestert tretten ganger, og nylig dømt til trettien år – med 154 piskeslag som en del av grusomheten. Da jeg hørte dette, kom de uhyggelige minnene om torturdagene tilbake, minner jeg desperat prøver å glemme.
Men jeg vet at du ikke vil forbli der så lenge. Uansett hvor langt tyranniet strekker seg, vil det aldri kunne fange deg eller binde din ånd. Nobels fredspris, som du så rettmessig ble tildelt, har forsterket din stemme og minnet verden om de verdiene vi må kjempe for å bevare. Sannheten blir sterkere jo mer vi tror på den og handler for den. Du tilhører en generasjon som nekter å trekke seg tilbake fra å si sannheten – til tross for den høye prisen.
Forrige uke var jeg i Norge. Jeg overlevde mine mørkeste dager med poesien, og gjennom dens kraft rakte jeg ut til verden. De tretten bøkene jeg skrev i fengselet, knyttet meg til mange gode poeter og mennesker over hele kloden. Denne gangen, i Oslo, ble jeg ønsket velkommen ikke bare som en tidligere politisk fange, men også som en verdensdikter. På kontoret til Norsk PEN kom ditt navn opp, og de viste meg bilder av deg. Jeg så med egne øyne hvor dypt engasjert og utrettelig våre venner i PEN kjemper for din frihet. Du er heldig: sannhetene og verdiene du forsvarer vil aldri forsvinne i intet.
Vi kurdere sier: Jin, Jîyan, Azadî – Kvinne, Liv, Frihet – en kraftfull påminnelse om at kvinner tvinges til å leve under forhold de ikke fortjener. Du har blitt menneskehetens samvittighet, og du beviser at uansett hvor utbredt eller voldelig ondskapen blir, må vi ikke tie. Og nå er det mange som stiller seg bak din modige stemme.
Vi vil ikke la deg være alene der. Vi vil rive deg ut av tyranniets hender. Husk dette – og glem aldri at håpet ikke bare er nødvendig; det er ekte og gyldig.
Med min dypeste solidaritet og hjerteligste respekt,
İlhan Sami Çomak
Letter from Ilhan Comak to Narges Mohammadi
Dear Narges Mohammadi,
I am writing to you on a bright, sunny day. This time, I am not behind the walls where I spent the last thirty years of my life. It has been five months since my release, yet my mind and heart are still stirred by the astonishing beauty of freedom.
Spring has finally arrived in my life—late, but blooming in its fullest. Now that it’s May, I am certain that its enchanting voice will break through to Evin Prison, where you are held, unaffected by the towering walls, the ruthless tyranny, or the brutal force of the powerful. I remember this from my own thirty years of imprisonment—from the defiant songs of sparrows, from the scent of fresh flowers that drifted in despite the barbed wire.
I was once taken, tried three times, and kept unjustly behind bars for thirty uninterrupted, unbroken years. You have been arrested thirteen times, and most recently sentenced to thirty-one years—with 154 lashes added to the cruelty. When I heard this, it brought back the haunting memories of the days of torture that I desperately try to forget.
But I know you will not remain there that long. No matter how far tyranny stretches, it will never confine you or imprison your spirit. The Nobel Peace Prize you so justly received has magnified your voice and reminded the world of the values we must fight to uphold. Truth grows stronger the more we believe in it and act for it. You belong to a generation that refuses to step back from speaking truth—despite the heavy price.
Last week, I was in Norway. I endured my darkest days with poetry, and through its strength, I reached out to the world. The thirteen books I wrote during my imprisonment connected me with many good poets and people across the globe. This time, in Oslo, I was welcomed not only as a former political prisoner but also as a world poet. While at the Norwegian PEN office, your name came up, and they showed me your photographs. I witnessed with my own eyes the depth of care and relentless fight our friends there at Pen have for your freedom. You are fortunate: the truths and values you defend will never vanish into nothingness.
We Kurds say: Jin, Jîyan, Azadî—Woman, Life, Freedom—a powerful reminder that women are being forced to live in conditions they do not deserve. You have become the conscience of humanity, proving that no matter how widespread or violent evil becomes, we must not remain silent. And now, many are standing with your brave voice.
We will not leave you alone there. We will pull you from the hands of tyranny. Please remember this—and never forget that hope is not only necessary; it is real and valid.
With my deepest solidarity and heartfelt respect,
İlhan Sami Çomak
