Natalia Novozhilova: Russlands andre istid har allerede begynt
Natalia Novozhilova:
Russlands andre istid har allerede begynt
Foredrag, Litteraturhuset 24/1 2008
FÞrst og fremst vil jeg uttrykke en stor takk til dem som har invitert meg hit og som har gitt meg muligheten til Ä fortelle vÄre nordiske naboer, innbyggerne i Norge, om dagens situasjon for russiske journalister. En sÊrlig takk til utstillingens organisatorer, Peter Normann Waage, Norsk PEN og dens generalsekretÊr Carl Morten Iversen, og til alle andre som har bidratt til at dagens begivenhet er blitt mulig.
Den russiske journalistikken befinner seg i dag i en trist tilstand. Men jeg vil ikke velte et «snĂžras» over dere med en gang. Ingen av dere som sitter her, har noen skyld i vĂ„re ulykker. Dere fortjener ikke Ă„ bli nedtrykt â ikke minst fordi vi senere skal bese utstillingen «DĂžde penner», som ikke akkurat er opplĂžftende. Derfor skal jeg forsĂžke Ă„ lede dere forsiktig og liksom tilfeldig mot mitt tema.
Under dyna
Jeg begynner med Vysotskij. Eller rettere sagt: med hans kunstneriske virksomhet, som har pÄvirket min livsopplevelse og fÞlgelig min journalistiske virksomhet.
Min far, som var professor ved universitetet, har alltid vĂŠrt â og fortsatt er â radikal kommunist. Fra jeg som femĂ„ring lĂŠrte meg Ă„ skrive og lese, fulgte faren min strengt med pĂ„ hva slags bĂžker datteren hans leste og hva slags musikk hun lyttet til. Faren min visste ikke at nĂ„r han gikk pĂ„ jobb, la jeg bort de bĂžkene han hadde tillatt meg Ă„ lese, og Ă„pnet dem som han hadde sagt at «det var altfor tidlig for meg Ă„ lese».
SelvfĂžlgelig fantes det ingen antisovjetiske bĂžker i vĂ„rt husbibliotek. Men jeg husker godt min egen iver nĂ„r jeg leste bĂžker i hemmelighet og ble drevet til Ă„ lete etter den skjulte meningen mellom linjene â det mĂ„tte jo vĂŠre en grunn til at jeg ikke fikk lov Ă„ lese disse bĂžkene!? Denne vanen, Ă„ lete etter tanker som var gjemt for sensuren, har holdt seg gjennom mitt videre liv.
Det foreldrene mine heller ikke visste, var at jeg lyttet til forbudte radiostasjoner nÄr de ikke var hjemme. For at naboene ikke skulle anmelde meg til KGB, plasserte jeg radioapparatet under sengen, gjemte meg der sammen med den, og tok dynen over meg. Jeg stilte radioen inn pÄ sendinger fra «Voice of America», «Radio Free Europe» og andre utenlandske «stemmer». Da var jeg bare interessert i musikk. Slik ble jeg kjent med The Beatles og andre vestlige rock-musikere. Men sammen med musikken fikk jeg uforvarende med meg vestlige kommentarer om Sovjetunionen.
I vÄr familie var Vysotskij forbudt. Jeg kjente bare noen av sangene hans, fra filmen «Vertikal».
En gang kom en gammel venn av faren min pÄ besÞk fra en annen by. Han hadde med seg lydbÄnd med opptak av Vysotskijs sanger. Av hÞflighet kunne ikke faren min forby vennen sin Ä sette pÄ disse lydbÄndene.
Vysotskij brÞt seg inn i hjemmet mitt og tok meg til fange, slik det fÞr eller senere skjedde med 300 millioner sovjetborgere. Til og med byrÄkrater og folk i sikkerhetstjenesten hÞrte pÄ Vysotskij.
Hverken fÞr eller etter Vysotskij er det noen som har sunget som han. Hans ord boret seg inn i hjernen lik skruer. Stemmen hans skar opp brystet og snudde om pÄ sjelen. Hans melodier og rytmer fikk tilhÞrerne til Ä fÞlge sangerens vilje og tvang dem til Ä ta i mot sangenes budskap med blottede nerver.
Jeg var pÄ alder med Shakespeares Julia. Det er den mest mottagelige og fÞlsomme alderen.
Vysotskijs sanger var ikke anti-sovjetiske. De var IKKE sovjetiske.
Uten at faren min visste det, ba jeg gjesten hans om Ä ta opp sangene til meg pÄ egne lydbÄnd.
Dere tror det kanskje ikke, men pĂ„ den tiden â ved begynnelsen av 1960-Ă„rene â var det nesten umulig Ă„ fĂ„ kjĂžpt lydbĂ„ndspoler i butikkene vĂ„re. BĂ„ndopptakere fikk man dessuten bare kjĂžpt i Moskva. Faren min limte sammen spoler av kartong.
NÄr foreldrene mine ikke var hjemme, hÞrte lillebroren min, Andrej, klassevenninnen min, Ljuda, og jeg pÄ Vysotskij, Beatles og Rolling Stones, kort sagt: pÄ den «andre musikken». En gang gikk en kartongspole i stykker. Hundrevis av meter med bÄnd falt pÄ gulvet og slynget seg i spiraler. Vi rakk ikke Ä rydde opp bÄndet fÞr faren min kom hjem. Derfor puttet vi hele klumpen av bÄnd bak radiatoren, og om nettene satt vi og nÞstet opp bÄndene for hÄnd pÄ barnevÊrelset og la det over pÄ en ny kartongspole. Dette arbeidet tok flere netter. Broren min og jeg husker fremdeles denne episoden med et smil.
Hvorfor forteller jeg om alt dette?
Tenk pÄ at alle i Sovjetunionen levde pÄ akkurat samme mÄte. Generasjon etter generasjon gikk tre hundre millioner mennesker i samme type barnehage, fikk samme utdannelse, mottok samme informasjon fra massemediene osv. Men av en eller annen grunn begynte noen i dette likhetssamfunnet Ä tenke og handle utradisjonelt. De ble kalt dissidenter. For de fleste sovjetborgere var det et skjellsord. Sovjetmakten puttet dissidentene i fengsler og psykiatriske anstalter, kastet dem ut av landet og organiserte attentater pÄ dem. Men dissidentene dukket opp igjen og igjen. Hvorfor? Det har mange Ärsaker. Men for meg er det Äpenbart at pÄ visse tidspunkter av ens personlighetsutvikling er det viktig at det kommer en ytre stimulans, slik at man begynner Ä tenke selv.
Jeg vil ikke hevde at det bare var Vysotskijs sanger som gjorde meg til en annerledes tenkende. Det vil si, til en som tenker annerledes enn det som de fleste i samfunnet aksepterer, bÄde i sovjettiden og nÄ. Men det er helt sikkert at disse sangene har hatt svÊrt sterk pÄvirkning pÄ min livsopplevelse.
Broren min, Andrej, har forresten ogsÄ vokst opp til Ä bli en «annerledes tenkende». Selv om han er fysiker av utdannelse, skaffer han sitt daglige brÞd ved Ä arbeide som lydtekniker for et band. Som han selv sier: Det er et resultat av pÄvirkning fra undergrunnsmusikken i barndommen.
Medvedjevs internett
Det er et paradoks at barna i vÄr familie, med sin leninistisk-stalinistiske oppdragelse, vokste opp til Ä bli antisovjetiske og demokratiske.
Jeg tror at nÄr det pÄ den tiden kunne sildre uoffisiell informasjon og kultur inn i menneskenes sinn i landet «bak jernteppet», sÄ er det i dag, nÄr det finnes internett og parabolantenner, umulig Ä hindre tilgangen til ufiltrert informasjon. Men det finnes riktignok land der myndighetene har lagt hindringer pÄ internett, slike som Nord-Korea, Cuba og Kina.
I Russland benyttes den kinesiske modellen med statlige lisenser for tilbud og tjenester pÄ internett. Firmaene som eier internett-serverne, er avhengig av de statlige myndighetene. Siden de frykter Ä miste lisensene, tÞr de ikke nekte Ä utlevere informasjon om brukerne av internett. Da eieren av en server i Volgograd forsÞkte Ä nekte Ä la seg kontrollere av FSB, ble firmaet Þyeblikkelig stengt og ilagt store bÞter.
Den kinesiske modellen for internettkontroll er altfor mild for dagens russiske makthavere. En representant for FSB klaget allerede for to Är siden over at nettets pÄvirkning pÄ den offentlige mening Þkte. Han fryktet at pÄvirkningen kunne brukes til, sitat: «Ä mobilisere politiske krefter som er rettet mot statens autoritet.» Han krevde utvidet kontroll av internett.
I mars i fjor utstedte Putin ordre om Ă„ stifte en fĂžderal organisasjon for kontroll av massekommunikasjon. Denne organisasjonen fikk lovbestemt tilgang til private opplysninger om internettbrukere. Ă
forfÞlge mennesker som uttaler seg kritisk til myndighetene pÄ nettet, er blitt meget enkelt.
I Vladimir-distriktet, der jeg kommer fra, pÄgÄr en rettssak mot en journalist som har gitt uttrykk for sin private mening som borger om hva vÄr guvernÞrs 12-Ärige regjeringstid har fÞrt til. Han uttalte seg ikke gjennom noe massemedium, men i et diskusjonsforum pÄ nettet. Og det gjorde han praktisk talt anonymt. Etternavnet var skjult, bare brukernavnet var synlig. Men han hadde kritiske meninger. GuvernÞrens medarbeidere oppsporet opphavsmannen gjennom serveren.
I den gjeldende grunnloven for Den russiske fĂžderasjonen er alle borgeres rett til Ă„ uttrykke sin mening garantert. Men ifĂžlge Putins nye lover er det en strafferettslig forbrytelse Ă„ fornĂŠrme en representant for makten. Ă
kritisere byrÄkratene i Russland er en forbrytelse. Man kan bare rose og Êre dem.
Heller ikke det er nok for vÄre makthavere.
Vestlige politikere sier om Russlands fremtidige president Medvedjev (jeg vÄger Ä pÄstÄ at det i mitt land ikke finnes et menneske som tÞr Ä tvile pÄ at han blir president) at han er liberal. Men jeg kan fortelle dere at jeg under en vitenskapelig konferanse lyttet med Äpen munn til «liberalen» Medvedjev da han snakket om kontroll med internett. Han henviste til at det «over hele verden i dag lyder oppfordring om Ä begrense informasjonsstrÞmmen pÄ internett».
Om man andre steder i verden krever Ă„ begrense spredning av barnepornografi, terrorisme og nazisme, er hovedanliggendet for oss i Russland Ă„ stanse utbredelsen av meninger som avviker fra dem som uttrykkes fra statlige talerstoler.
PÄ denne mÄten har vi allerede et Putin-regime som heter «vÄrt eget demokrati» (suverent demokrati). NÄ kommer et bjÞrneaktig regime (Medvedjev betyr bjÞrn pÄ russisk) som blir «vÄrt eget internett-regime».
Hvordan kan man snakke fritt nÄr man befinner seg i bjÞrnens favntak? Man kan bare stÞnne av redsel og smerte, og det er den veien det gÄr: mot en stÞnnende og pipende journalistikk.
Dinosaurene dĂžr ut
Allerede i dag befinner Russlands frie presse seg pÄ 144. plass av 169 stater pÄ ratingen til «Reportere uten grenser».
Under en hÞring i USA om ytringsfrihet i Russland sa kongressrepresentanten Hastings: «Russland er blitt et av de farligste land i verden for journalistisk virksomhet. Bare Irak og Algerie stÄr hÞyere pÄ denne dystre listen».
Under president Putin, det vil si de siste Ă„tte Ă„rene, er 14 journalister blitt ofre for bestillingsdrap. Ingen av dem som har bestilt drapene, er funnet.
Hvorfor blir de journalistene som tar opp korrupsjon og lovbrudd i Russland, drept? Fordi det finnes altfor fĂ„ uavhengige og frie medier. Og i de fĂ„ som er igjen, arbeider det bare enkelte, tapre journalister. NĂ„r journalister og rettighetsforkjempere begynner Ă„ lage brĂ„k, er det mye lettere, raskere og billigere â og det aller viktigste: helt ufarlig â Ă„ drepe disse enkelte «dinosaurene», enn Ă„ drive en lang forfĂžlgelsesprosess ved hjelp av pĂ„talemyndigheter og domstoler.
La oss se pÄ siste Är, 2007:
Etter det «Stiftelsen for beskyttelse av Glasnost» opplyser, ble det i 2007 registrert 1.502 konflikter med massemediene.
Det ble fĂžrt 46 rettssaker.
Det ble innkrevd 220 bĂžter, til sammen belĂžper de seg til 6,4 millioner euro.
15 presseinstitusjoner ble stengt.
8 journalister dĂžde. 75 opplevde Ă„ bli fysisk overfalt.
La meg bringe noen konkrete eksempler pÄ forfÞlgelse av journalister i 2007.
Min kollega og venn, en begavet og modig journalist fra Kaliningrad, Konstantin Rozjkov, irriterte de lokale myndighetene, dommerne, politiet og pĂ„talemyndighetene med sine offentliggjĂžringer, sĂ„ jeg var stadig redd for livet hans. Gudskjelov, han er i live, men avisen hans â «Svetlogorje» â sluttet Ă„ utkomme ved utgangen av fjorĂ„ret. Razjkov selv har fĂ„tt to rettssaker Ă„pnet mot seg. Ă
rsaken er naturligvis kritikken av «Very Important Persons» i hans publikasjoner. Den ene rettssaken er allerede avsluttet, uten at den anklagede var til stede. Han ble dÞmt til Ä betale en enorm bot, som umuliggjorde videre utgivelse av avisen. Den andre rettssaken starter i nÊrmeste fremtid.
Tatt i betraktning at den anklagede bare blir frikjent i 1,5 prosent av rettssakene i Russland, er utfallet av saken mot Konstantin Rozjkov ikke vanskelig Ă„ forutsi â sĂŠrlig fordi han ikke har rĂ„d til advokat.
Et helt ferskt eksempel pÄ forfÞlgelse av journalister pÄ politisk grunnlag er hentet fra min egen by, Vladimir. En av representantene for partiet med makten, «Det forente Russland», som ble valgt til parlamentet fra min region, oppfordret dagen etter valget pÄtalemyndighetene om Ä stille journalister fra tv-selskapet «TV 6-Vladimir» for retten. De hadde angivelig forbrutt seg mot to bestemmelser i straffeloven, blant dem forbudet mot Ä fornÊrme presidenten.
Hva hadde sÄ disse journalistene gjort? FÞr valget ble det i nyhetene vist et mÞte der Putin-fanatikere og medlemmer av «Det forente Russland» deltok. Denne forsamlingen ble kalt en «puting». For dette engelske ordet «puting», som pÄ russisk er fullstendig harmlÞst, Äpnet «Komiteen for etterforskning av spesielt viktige saker» en straffesak.
Myndighetene har gjenopptatt praksisen med Ă„ utvise uĂžnskede elementer.
Korrespondent for det russiske tidsskriftet «The New Times», Natalia Morar, offentliggjorde avslÞrende artikler om korrupsjon innen maktens hÞyeste sirkler og i FSB. I midten av desember kom hun tilbake til Russland fra et utenlandsoppdrag. PÄ flyplassen i Moskva holdt flyplassens vakttjeneste henne tilbake i passkontrollen. Hun ble gjort oppmerksom pÄ at hun, ifÞlge FSB, ikke kunne slippe inn i Russland. Natten tilbrakte den 24 Är gamle journalisten i «buret» for illegale immigranter som skal deporteres. Neste morgen ble hun eskortert til flyet som skulle til Moldova.
Jeg skal forklare: Natalia er fÞdt i Sovjetunionen, i republikken Moldova. Men nÄ er det et selvstendig land og hun har moldovisk statsborgerskap. De siste seks Ärene har hun bodd, studert og arbeidet i Moskva. For et halvt Är siden sÞkte hun om russisk statsborgerskap, men rakk ikke Ä fÄ det. Bare for noen dager siden ble det av det offisielle svaret til de russiske myndighetene kjent hvorfor Natalia Morar ble utvist: Den unge journalisten blir ansett som en trussel mot Russlands sikkerhet.
De siste Ärene har de begynt Ä benytte seg av enda en metode fra sovjetunionens arsenal mot annerledes tenkende: Tvangsinnleggelse pÄ psykiatrisk anstalt. Journalisten Andrej Novikov fra Rybinsk ble dÞmt til tvungen behandling. Jeg vil bemerke at en uavhengig psykiatrisk kommisjon har undersÞkt Novikov og kommet frem til at han ikke trenger behandling pÄ sykehus. Men likevel tilbrakte han Ätte mÄneder under bevoktning pÄ psykiatrisk klinikk.
Hva har Andrej Novikov gjort seg skyldig i? Allerede i Sovjetunionen protesterte han mot datidens regime og fikk sin diagnose: schizofreni. Etter Sovjetunionens fall ble han ansett som en anerkjent og begavet publisist og statsviter. Men i Putins Russland ble han igjen ansett som gal, pÄ grunn av sine publikasjoner. PÄtalemyndighetene har Äpnet rettssak mot ham for ekstremisme. Den skal ha blitt avslÞrt i brevene hans. Novikov har sendt disse brevene pÄ e-post til forskjellige aviser. Brevene ble ikke publisert, men Andrejs leilighet ble ransaket. Artikler og datamaskinen hans ble beslaglagt. Han selv ble plassert pÄ psykiatrisk klinikk, der han ble tvangsbehandlet i mer enn tre mÄneder fÞr rettssaken. Disse tre mÄnedene ble ikke regnet med i straffeutmÄlingen. Selve rettssaken foregikk uten at han selv var til stede.
De russiske sykehusene, og ikke bare de psykiatriske, er et mareritt. Men de psykiatriske anstaltene er det rene helvete. PÄ sykehuset ble Novikov mishandlet, han ble hindret i Ä sove, de satte fyr pÄ skjegget hans, pÄ nyttÄrsaften ble han kraftig banket opp, det var forsÞk pÄ voldtekt⊠I tillegg til dette ble han «behandlet»: Han fikk store doser av sterke psykotropiske medisiner. Moren hans fortalte at da han kom hjem i desember 2007, for Ä fÄ resten av behandlingen hjemme, sÄ han ut som en robot eller mumie. Han sa: Det tyter medisin ut av Þrene mine.
Jeg kunne ha brakt mange flere eksempler pÄ hvordan ytringsfriheten hindres i Russland. Jeg minner dere om at antall konflikter med journalister er mer enn halvannet tusen i Äret. Det lar seg ikke gjÞre Ä fortelle om alle.
Statistikken omfatter ikke masseselvmordene blant journalister. Selvmord, ikke i direkte forstand, men i overfÞrt betydning. NÄr redaktÞren er redd for Ä trykke en artikkel, nÄr journalisten er redd for Ä ta opp et hett tema, er det yrkesmessig selvmord. Den russiske journalistikken driver med selvutryddelse. De begavete journalistene gÄr pÄ fylla, eller, for Ä tjene noen penger, tar de jobb i makthavernes medier eller i de kommersielle mediene. Hvis de da ikke skifter yrke. Konformistene blir igjen. De underviser ved journalistutdanningen og oppdrar sine likemenn.
Jeg blir kvalm nĂ„r jeg ser russiske fjernsynsreportasjer, hĂžrer pĂ„ radio eller leser aviser. I Sovjettiden trodde i alle fall journalistene pĂ„ det de propaganderte for. Men nĂ„ tror de ikke. De ler av hykleriet, men sier hva som helst for penger â uten den minste samvittighetskval.
Hvem vil sÞke til journalistikken nÄr politistyret i mitt land faller? Jeg er ikke optimist pÄ dette omrÄde.
Putin sa en gang at makten er en mann som derfor mÄ forsÞke seg. Mediene er som en kvinne, de mÄ gjÞre motstand. Men hvordan kan man gjÞre motstand nÄr bein og armer er bundet og munnen er kneblet? Og nÄr det er mange «menn» og du er alene? Hva kalles egentlig dette?
Jeg vet ikke hvor jeg vil kunne publisere mine artikler i morgen. Det aner meg at det ikke kan skje noe sted i mitt hjemland. Det har inntrÄdt en istid for ytringsfriheten i Russland.
Jeg innledet med Vysotskij og jeg skal avslutte med ham.
I fjor markerte mine likesinnede 50-Ă„rsjubileet for Khrustsjovs tale mot Stalin-kulten pĂ„ den 20. partikongressen. I den forbindelse ble det i det berĂžmte Moskva-teateret, Taganka, der Vysotskij var skuespiller, arrangert en festaften. Til stede var flere berĂžmtheter fra tĂžvĂŠrstiden pĂ„ 1960-tallet. Det var dessuten journalister i flere aldersgrupper der. Som avslutning ble forestillingen «Vysotskij» vist, der Vysotskij-sanger ble fremfĂžrt. Jeg fikk klump i halsen. Jeg holdt meg til midt i forestillingen, men da sangen «Varm opp den svarte badstua», ble spilt â den synges av en politisk fange som er sluppet ut av leiren â da rant tĂ„rene fra Ăžynene mine. Jeg grĂ„t og hulket helt til slutten av forestillingen. I den mĂžrke salen grĂ„t alle tilskuerne pĂ„ min alder. Men de unge, de sov.
Etter skuespillet, da jeg sto i garderoben og tÞrket den vÄte nesen, hÞrte jeg en jentestemme bak meg: «Kan du tenke deg, jeg satt ved siden av ei gammel kjerring som sippet hele tida! Pokker sÄ sentimental generasjon!» Jeg snudde meg: Den som snakket var en ung journalist fra en lokalavis.
Oversatt fra russisk av Irina og Peter N. Waage
