– Ønsker de å skremme journalister?
– Det er det store spørsmålet, sier Joakim Medin i dette intervjuet med Norsk PEN, før denne ukas rettshøring i Tyrkia. Den svenske journalisten risikerer mer enn 11 års fengsel om han blir dømt.
Joakim Medin, forfatter og journalist hos den svenske avisen Dagens ETC, ble pågrepet på Istanbul lufthavn 27. mars 2025 da han var på vei for å dekke demonstrasjoner, og ble arrestert neste dag. Han ble senere dømt for “å ha fornærmet presidenten” på grunn av innlegg på sosiale medier om en demonstrasjon i Stockholm i 2023, som inneholdt en dukke av president Recep Tayyip Erdoğan. Han fikk en betinget dom på 11 måneder og 20 dager, som han nå anker.
Medin tilbrakte flere uker i høysikkerhetsfengselet Marmara på bakgrunn av anklager om “medlemskap i en terroristorganisasjon” og “terroristpropaganda,” anklager utelukkende basert på journalistikken og bøkene hans. Han ble løslatt og deportert til Sverige 16. mai 2025 med et femårig innreiseforbud til Tyrkia.
Hans neste høring om de terrorrelaterte siktelsene finner sted 25. september 2025 ved den 13. høye straffedomstolen i Istanbul. Norsk PEN er til stede i retten, og anser saken som en test på pressefriheten som sådan.
I dette intervjuet forteller Medin om pågripelsen, omstendighetene han møtte, og reflekterer over pressefriheten i Tyrkia.
Les også:
- Felles uttalelse fra Norsk PEN, PEN International og Svenska PEN i forkant av høringen
- Artikkel fra Svenske PEN: “Sju veckor i Turkiets Marmarafängelse”
- Uttalelsen hos PEN International
Først av alt, takk for at du går med på dette intervjuet. Vi starter med reisen din til Istanbul og omstendighetene som førte til arrestasjonen din. Hvorfor var du i Istanbul?
Jeg ankom Istanbul 27. mars 2025. Før det hadde jeg jobbet i Budapest, og noen dager senere skulle jeg reise til Israel og Palestina for et lengre oppdrag. Men jeg ønsket å få med meg et besøk i Istanbul på grunn av de massive protestene etter arrestasjonen og fengslingen av borgermester İmamoğlu i Istanbul.
Som vi alle vet, ble han arrestert tidlig i mars sammen med mange andre medlemmer av CHP, anklaget for terrorisme og korrupsjon. Dette var de største protestene mot regjeringen på mer enn et tiår i Tyrkia. Fra et journalistisk synspunkt var det veldig viktig å dekke dette. Det er derfor mange medier kom. Den tyrkiske regjeringen og presidenten kalte borgerne som protesterte i gatene for “terrorister.” Det var mye vold mot dem, og mange ble arrestert og brakt til samme fengsel der borgermesteren var holdt — Marmara (Silivri) Fengsel.
– Det ser ut til å være en inflasjon i Tyrkia når det gjelder å merke folk som terrorister og fengsle dem.
Da jeg kom til Istanbul, ble jeg pågrepet, anklaget for å være en terrorist, og ble også tatt til Marmara Fengsel. Det ser ut til å være en inflasjon i Tyrkia når det gjelder å merke folk som terrorister og fengsle dem.
Foto: Zanna Nordquist
Hva skjedde da du ble pågrepet?
Jeg ble først brakt til en veldig liten politistasjon på Istanbul lufthavn, mer som et lite kontor.
Politibetjenten der snakket lite eller ingen engelsk, så han brukte Google Translate-app. Gjennom appen fortalte han meg at jeg var “etterlyst” i Tyrkia. Han skrev ut et papir og viste det til meg. Jeg kunne ikke lese det siden det var på tyrkisk, men jeg gjenkjente ordet “terrorisme.” Det var da jeg innså at dette var alvorlig.
– Han ringte en annen betjent, som simpelthen signerte navnet mitt for meg. Jeg var sjokkert.
Han begynte å forhøre meg med Google Translate, spurte om yrket mitt, hvorfor jeg kom til Tyrkia, hva planene mine var, hvor lenge jeg skulle bli. Jeg snakket inn i telefonen hans på engelsk, men jeg vet ikke hvor nøyaktige oversettelsene var. Han tok notater, skrev dem ut som et forhørsprotokoll, og ba meg signere. Jeg nektet og krevde en oversettelse. Da ringte han en annen betjent, som simpelthen signerte navnet mitt for meg. Jeg var sjokkert. De gjorde dette rett foran meg. Jeg fikk ikke en oversetter, en kopi av protokollen, eller noen informasjon om hva som ville skje videre.
Hvor tok de deg etter det?
Jeg ble kjørt til en større politistasjon i Gaziosman Paşa, i vestlige Istanbul, ikke langt fra lufthavnen. De holdt meg over natten uten å gi meg noen oversatt informasjon. Jeg ba om en advokat. Til slutt fant det svenske konsulatet i Istanbul ut hvor jeg var og sendte meg en liste over tilgjengelige advokater.
Jeg ba politiet om å kontakte dem. De nektet og sa at de ville ringe en advokat for meg. Jeg insisterte på en som snakket svensk. Politibetjenten forlot rommet og kom tilbake etter et minutt og sa at denne advokaten hadde nektet min sak, uten nærmere forklaring. Jeg ba om å prøve en annen, og han svarte på engelsk: “Ikke min jobb.”
Jeg fikk vite disse detaljene takket være en annen fange som oversatte for meg. Han ble deportert fra Finland og var også blitt pågrepet der.
Når møtte du aktor, og hvordan var prosedyren?
Den andre dagen ble jeg brakt foran en aktor i samme område. De eneste som var i rommet med meg var en notarius og en mann i sivilklær som sa han var oversetter. Det var også en liten skjerm i hjørnet som viste aktoren, som var i Ankara. Jeg var koblet til dem gjennom SEGBIS (rettslig videokonferansesystem), sittende i en liten rettssal ved siden av politistasjonen i Istanbul.
Forhøret startet. Jeg la raskt merke til at oversetteren var fryktelig. Han ga feil år, feil detaljer, og nølte hele tiden. I stedet for å oversette ord-for-ord, oppsummerte han både aktorens spørsmål og mine svar. Dette bekymret meg fordi hver detalj betydde noe.
Aktor anklaget meg for å være grunnlegger og medlem av en væpnet terrororganisasjon. Senere droppet de ordet “grunnlegger,” så jeg vet ikke om det var en oversettelsesfeil. Aktoren hevdet at organisasjonen ble grunnlagt foran Stockholm Rådhus i januar 2013 — men så rettet oversetteren seg: “Beklager, 2023.”
Da jeg hørte året, innså jeg straks at dette handlet om dukken av Erdoğan. Noen aktivister hadde laget en dukke med en latexmaks som lignet presidenten, hengt den opp ned foran Rådhuset, og sendt ut bilder og videoer. Aktoren viste meg skjermbilder av disse bildene og av en artikkel jeg hadde skrevet, publisert to måneder etter hendelsen, som inkluderte et bilde av dukken.
Han spurte: “Er dette din artikkel?” Jeg sa ja. “Så du var til stede ved denne aksjonen foran Rådhuset. Dette er også dine bilder av dukken.” Jeg forklarte “nei, jeg var ikke der. Det var en artikkel jeg skrev sammen med andre journalister.” Bildet var fra en senere protest mot NATO-prosessen og Tyrkias krav til Sverige. De ignorerte forklaringen min.
Du sa at rettsoversetteren ikke var god nok. Kan du gi noen eksempler?
Under en pause mellom forhøret og høringen med dommeren, satt vi på en sofa. Oversetteren begynte å vise meg bilder på telefonen sin — bilen hans med innebygd TV. Han innrømmet at han ikke egentlig var oversetter, men en turistguide som kjørte utenlandske besøkende rundt i Istanbul.
Han tilbød seg å vise meg rundt i Istanbul, selv om jeg hadde vært i Tyrkia mer enn 20 ganger og kjente byen godt. Senere bekreftet advokatene mine at det ikke var noen registrering av ham i sakens dokumenter. Han var bare en amatør de hadde funnet.
Det var fryktelig uprofesjonelt, men også trist typisk for det jeg hadde skrevet om i artiklene mine: dette er virkeligheten mange folk møter i Tyrkia i dag. Å oppleve det selv var både sjokkerende og skremmende, for jeg kunne ikke forvente rettferdighet i et slikt system.
Hvilke andre anklager ble fremmet?
De viste meg skjermbilder av andre artikler jeg hadde skrevet om NATO-prosessen, samt min rapportering fra Syria om kurdiske styrker som kjempet mot ISIS. Som vi vet, var de styrkene allierte med den USA-ledede koalisjonen mot ISIS, støttet av hvert NATO-land bortsett fra Tyrkia. Jeg forklarte at jeg var en av mange journalister som rapporterte derfra i 2014 og 2015.
Likevel anklaget de meg for å lage terroristpropaganda på grunn av rapporteringen min. De brukte skjermbilder av artiklene mine og noen bilder jeg hadde delt på Facebook og Twitter som bevis for at jeg hadde fornærmet presidenten, vært medlem av en væpnet terrororganisasjon, og spredt terroristpropaganda.
Dette ble lagt frem for en dommer, som på bare noen minutter konkluderte med at mistankene var “rimelige.” Jeg ble formelt arrestert og sendt først til Maltepe Fengsel, deretter to dager senere overført til Marmara Fengsel.
– Jeg ble låst inne i avdelingen for politiske fanger, sammen med kjente fanger som borgermesteren i Istanbul og Osman Kavala.
Der ble jeg låst inne i avdelingen for politiske fanger, sammen med kjente fanger som borgermesteren i Istanbul og Osman Kavala. Advokatene mine påpekte flere andre kjente politiske fanger da vi møttes i besøksområdet.
Hadde du en offentlig forsvarer?
Under forhøret foran aktoren via videokonferansesystemet spurte jeg om advokaten min. Politiet hadde sagt at jeg ville få en offentlig forsvarer, men jeg hadde ikke hatt kontakt med denne personen. Til slutt, da jeg spurte “Hvor er forsvareren min?” sa en kvinne i bakgrunnen, “Jeg er her.” Det var første gangen hun snakket. Hun sa ikke et eneste ord under hele forhøret med aktoren eller senere med dommeren. Jeg fikk aldri kontaktinformasjonen hennes etter å ha blitt overført til fengselet.
Jeg ble også nektet sjansen til å ringe konsulatet mitt, men jeg insisterte gjentatte ganger. Til slutt lot de meg få en kort samtale.
Hva er bakgrunnen for denne etterforskningen?
Etterforskningen startet i februar 2023. De koplet meg og 14 andre svenske borgere — hvorav halve er journalister eller forfattere — med protesten i Stockholm med dukken av Erdoğan.
Det som forener oss er at vi er svenske eller svensk-kurdiske journalister og forfattere som har skrevet omfattende om Tyrkias autoritære utvikling, NATO og kurdiske spørsmål. Jeg ville ikke blitt overrasket hvis de hadde overvåket oss lenge og ventet på en påskudd. Jeg var tilfeldigvis den første av oss som reiste til Tyrkia og ble arrestert.
Det er både skremmende og merkelig smigrende at journalistikken min ble ansett som så viktig og plagsom for dem.
Hvordan var forholdene i fengselet?
I Marmara Fengsel møtte jeg advokaten min Veysel Ok, noe som var en lettelse fordi jeg var desperat etter informasjon. Det var under Bayram-perioden, så jeg fikk ikke nok mat eller vann. Fordi jeg stadig ble flyttet til og fra cellen min for møter, gikk jeg glipp av frokost og lunsj og fikk ikke noe vann.
Det ble en Catch-22: vaktene sa jeg måtte ha penger for å kjøpe flaskevann. Men de hadde konfiskert pengene mine, og jeg hadde ingen konto ennå. Jeg ba om gratis drikkevann. De sa jeg måtte skrive en forespørsel — men jeg hadde ingen papir eller penn. De sa jeg kunne kjøpe dem på fengselsmarkedet. Igjen hadde jeg ingen penger. Så jeg gikk 24 timer uten vann inntil advokatene mine krevde at jeg fikk en flaske.
Jeg visste at i tyrkiske fengsler må man betale for nesten alt unntatt lyspæren, maten og et teppe. Men det var fortsatt sjokkerende å oppleve det på nært hold.
– Marmara fengsel kalles ofte et ‘kjendisfengsel’ på grunn av sine kjente politiske fanger. Jeg hadde skrevet om det slik — inntil jeg havnet der selv.
Jeg ble holdt i full sosial isolasjon i 45–46 dager. Jeg kunne bare forlate cellen min når konsulen min eller advokatene mine kom, omtrent en gang i uken. Etter en måned ble jeg endelig tildelt én time med mosjon.
Heldigvis var mange av naboene mine godt utdannede politiske fanger som snakket andre språk. Noen snakket fransk, engelsk, eller til og med svensk. Blant dem var det to kurdiske fanger jeg tidligere hadde skrevet om i boken og artiklene mine. De hadde fått avslag på asyl i Sverige og blitt deportert til Tyrkia.
Plutselig befant jeg meg i samme avdeling som dem. Vi kunne snakke svensk sammen. Jeg hadde intervjuet familiene deres, advokatene og menneskerettighetsorganisasjoner før. Nå var jeg deres nabo.
Joakim Medin. Foto: Sofie Axelsson
En dag introduserte en av dem meg for en annen fange, og sa “Dette er den svenske journalisten.” Han hilste på meg med “Hei bror” på svensk. I det øyeblikket forsvant den enorme knuten av frykt og nervøsitet jeg hadde båret i magen min. Jeg innså at jeg hadde folk rundt meg å snakke med og stole på.
Da jeg fortalte dem at jeg ikke hadde spist på over 24 timer, kastet en av dem umiddelbart aprikoser, sjokolade, og oliven over fengselsmuren inn i gården min. Det var et så sterkt øyeblikk — jeg nesten gråt. Jeg visste da at jeg ikke var alene.
Hva forventer du angående saken din?
Ærlig talt, jeg vet ikke. Vi vet alle at det er alvorlig politisk innflytelse i Tyrkias rettssystem. Noen dommere og aktorer prøver å være semi-uavhengige, men svært sjelden fullt uavhengige.
Advokatene mine og jeg forventer ikke at jeg vil bli frikjent helt. I stedet kan det hende det blir en “mellomvei,” lik min rettssak i april for å ha fornærmet presidenten. Den strengeste straffen ville vært tre år, men i stedet fikk jeg 11 måneder og 20 dager, betinget. Noe lignende kan skje i min neste rettssak, som starter 25. september.
Jeg vet heller ikke hva den tyrkiske regjeringen egentlig ønsker med disse anklagene. Hvis de ønsket å holde meg i fengsel, ville de ikke ha deportert meg i mai og nektet meg adgang til å komme tilbake. Deres prioritet ser ut til å være å forhindre meg i å komme tilbake.
– Kanskje de ønsker å skremme meg — og enda mer, å skremme andre journalister fra å skrive om Tyrkia. Hvis jeg blir dømt bare for å publisere på svensk, bak en betalingsmur, fra utenfor Tyrkia, så kan det samme skje med andre. Det er det store spørsmålet: handler dette om å skremme journalister?
Kanskje de ønsker å skremme meg — og enda mer, å skremme andre journalister fra å skrive om Tyrkia. Hvis jeg blir dømt bare for å publisere på svensk, bak en betalingsmur, fra utenfor Tyrkia, så kan det samme skje med andre. Det er det store spørsmålet: handler dette om å skremme journalister?
Hvordan ser du på den politiske situasjonen i Tyrkia?
Tyrkia er dessverre på en svært autoritær vei, ikke ulik Russland. Som i Russland fengsler regjeringen dissidenter, opposisjonspolitikere, aktivister, menneskerettighetsadvokater og journalister. Forskjellen er at i Tyrkia kan lokale valg fortsatt føre til noen endringer. Men på grunn av dette ser vi også økende angrep på CHP. Mange mennesker i utlandet forstår kanskje ikke helt hvor alvorlig situasjonen er.
Jeg tror at også fra et politisk perspektiv, hvis det er et land som av en eller annen grunn må ha et nært samarbeid med Tyrkia, vil jeg si at noen mennesker dessverre har en tendens til å se bort… Tyrkia er fortsatt et land som på grunn av NATO, på grunn av geografisk posisjon, på grunn av geopolitikk, flere eller mange vestlige regjeringer må samarbeide med Tyrkia, må ha handel med Tyrkia osv. På grunn av dette velger de å ikke uttale seg for mye.
Hvordan henger dette sammen med fredsprosessen?
Fredsprosessen har pågått siden oktober i fjor, og i begynnelsen virket den lovende. Men hvorfor skulle de arrestere meg og sette frem anklager samtidig? Det gir ingen mening.
Jeg tror prosessen hadde en viss innvirkning på min løslatelse og deportasjon. Mine advokater fortalte meg at flere andre kurdiske politiske fanger anklaget for terrorisme plutselig ble løslatt, sannsynligvis på grunn av fredsprosessen.
Likevel er situasjonen uklar. Regjeringen bruker også Syria og nasjonalisme i retorikken sin. Populistiske regjeringer, som den tyrkiske, trenger alltid en fiende for å mobilisere velgere. Det er derfor de kan holde anklagene ved like samtidig som de engasjerer seg i forhandlinger.
Jeg skulle gjerne blitt motbevist og sett reelle reformer. Det ville værten fordel for Tyrkia som nasjon.
Du ble også kalt en “Tyrkia-hater”? Hvordan svarer du på dette?
Den beskyldningen såret meg mest. Jeg er absolutt ikke en Tyrkia-hater. Faktisk er jeg gal etter Tyrkia, spesielt Istanbul. Jeg introduserte byen for kona mi, og vi har besøkt den sammen. Jeg elsker kulturen, historien, maten, atmosfæren, utsiktene — og fremfor alt, folket, som er så varme og gjestfrie.
Det jeg ønsker, er en håpefull framtid for landet jeg har tilbrakt så mye tid i. For øyeblikket er jeg utestengt fra å returnere, og det ville ikke vært trygt. Men jeg håper at det endrer seg.
Hva forventer du fra det internasjonale samfunnet?
Jeg håper at flere organisasjoner og enkeltpersoner blir involvert i Tyrkia, støtter aktører på bakken og bringer ny energi inn i fredsprosessen. Tyrkia blir ofte beskrevet som en bro mellom Midtøsten og Europa. Det gjør det til et ekstremt viktig land.
Tyrkia kan bli et helt annet land. Jeg håper det internasjonale samfunnet gir mer oppmerksomhet og tilbyr støtte.
– Det sivile samfunnet i Tyrkia kjemper fortsatt, de fremmer mot, optimisme og håp. De fortjener mer internasjonal støtte.
Konflikten om minoritetsrettigheter har pågått i mer enn et århundre. Men det trenger ikke å forbli slik. Tyrkia kan bli et veldig annet land. Det finnes mennesker som jobber hardt for den endringen, og jeg håper det internasjonale samfunnet betaler mer oppmerksomhet og tilbyr støtte.
Foto: Zanna Nordquist