Tre år med Taliban
Mens Taliban jobber med omdømmet og strammer grepet om makta, lever vanlige afghanere i fattigdom og ufrihet.
Skrevet av Elisabeth Eide, leder av Norsk PENs Afghanistanutvalg. Kronikken ble publisert i Klassekampen 15. august 2024.
Den 15. august i 2021 rykket Taliban inn i Kabul etter en lengre militær offensiv. Brorparten av den sittende regjeringen, med president Ashraf Ghani i spissen, flyktet hals over hode. I de tre årene som har gått, har Taliban konsolidert seg ved makten, og de har erklært 15. august som nasjonal helligdag.
Konsolidering. Taliban arbeider kontinuerlig med å styrke selvbildet sitt. Ifølge Afghan Analysts Network (AAN) gjelder dette ikke minst konsolidering av den ekstreme versjonen av et islamsk system. De snakker om selvforsyning og bedre kontakt med omverdenen, spesielt i regionen. Dessuten prioriterer de å styrke digital administrasjonen og «utrydde alle de dårlige konsekvenser av de siste 20 årenes styre.» AAN bygger sin rapport på et høyt antall taler fra Talibans ledere, som unngår å nevne kvinners rettigheter. Kvinnespørsmål kommer bare opp under journalistenes spørrerunder på pressemøter. Da svarer de med midlertidighet: jenter og kvinner skal få adgang til klasse 7-12 og til universiteter når situasjonen ligger til rette. Talibans uttalelser er primært ment til innvortes bruk, for å styrke egen oppslutning, mener AAN.
«Framtiden er ingenting.» Hvordan ser livet ut fra bakken? En afghansk kollega skriver om frykten hun lever med. «Det fins ingen ytringsfrihet, ingen frihet til å kle seg i farger, det er ikke lov til å snakke med mannlige professorer, jeg kan ikke undervise.» Offentlig ansatte har rett til lønn selv om de ikke arbeider, men lønnen hennes er redusert til ti prosent av det den var. I familien fins journalister som mottar hyppige trusler, og lærere som går ledige fordi de underviste jenter på høyere klassetrinn. Hun skildrer en middelklassefamilie som har store problemer med å klare seg. «I stedet for å sove om natten tenker jeg på den dystre framtiden til afghanske familier som ikke har noe å spise. Alle dører er stengte, alle dager er mørke, alle netter er fulle av frykt, og framtiden er ingenting.»
Hun skriver fra et land med 46 års relativt sammenhengende krig, en krig der Norge har vært militært involvert i en tjueårsperiode, faktisk Norges lengste krig. Hun skriver fra et land med pågående sultkrise, naturkatastrofer og dyp fattigdom.
Mediedirektiver. Halvparten av mediene er stengt, og kritiske medier publiserer delvis fra eksil. Taliban utsteder stadig mediedirektiver. Kvinner kan bare vise øyne om de skal slippe til i mediene. Enkelte provinser nekter nå kvinner å opptre i både radio og TV, samt å delta i innringningsprogrammer. Opplæringsprogrammer for jenter blir stengt. Det er forbudt å filme lokale talibanledere. Selv- og forhåndssensur er institusjonalisert; alle planlagte oppslag skal sjekkes av Taliban. Sentralt i overvåkningen står Departementet for fremming av dyd og forebygging av umoral, i praksis et strengt moralpoliti som sprer frykt med sin ekstreme tolking av islam. Afghanistan ligger i 2024 som nummer 178 av 180 i Reportere uten grensers pressefrihetsindeks, og Article 19 skriver at Afghanistan er det landet i verden der ytringsfriheten har forverret seg mest de siste fem årene. Ifølge en afghansk journalistkollega «takler» Taliban demokrati i Afghanistan med å satse stort på egne (stats)medier, og omfattende pensumrevisjon på alle utdanningsnivåer. Slik vil de utrydde demokratiske idealer blant vanlige innbyggere, skriver han. Sensuren sprer seg til bibliotekene, som blir rensket for uakseptabel litteratur, særlig publikasjoner fra ikke-pasjtunere. Forfattere, billedkunstnere og musikere lever i skjul. Mange av dem ønsker seg ut av landet, i likhet med arbeidsledige og truede journalister.
Splittelse? I de tre årene Taliban har regjert, har spekulasjonene gått høyt om uenighet, eventuell splittelse, mellom mer ‘liberalt’ innstilte krefter i og rundt regimet i Kabul, og kretsen rundt øverste leder Hibaitullah Akhunzada, ‘emiren’ i Kandahar. Nylig møttes flere hundre politiske og militære ledere nettopp i Kandahar. Innenriksminister Sirajuddin Haqqani, mante til enhet, andre talere avviste påstander om splittelse.
Voldtekt og trusler. Taliban styrer Afghanistan med jernhånd. Løfter om mediefrihet er en hån mot realiteten på bakken. Løfter om at jenter og kvinner snart skulle få tilgang til utdanning etter sjette klasse er ikke innfridd. Talibans påståtte «beskyttelse» av kvinner står til stryk. I begynnelsen av juli publiserte The Guardian historien om en kvinnelig menneskerettsaktivist som var blitt kledd naken og voldtatt av flere menn i fenglset. Kvinnen, nå i eksil, valgte å fortelle om overgrepet, selv om Taliban hadde filmet voldtekten og truer med å publisere videoen. Løfter om amnesti for tidligere militære og regjeringsansatte er brutt: En rekke menneskerettsfora, blant dem Amnesty, rapporterer om drap og fengsling. Grov diskriminering av minoriteter, spesielt hazaraer, pågår uten tydelige internasjonale reaksjoner.
I verden: Taliban er blitt mer konfronterende overfor Vesten og FN, skriver AAN. Men regimet legger stor vekt på regionale forbindelser. Med Kina, Pakistan, Emiratene, Saudi-Arabia, Russland, Qatar og flere av de tidligere Sovjet-statene ved Afghanistans nordgrense har de en form for diplomatisk kontakt. India nærmer seg. Kinas rolle er kommersielt drevet, idet de omsider har undertegnet den lenge planlagte avtalen om kobbergruvedrift sør for Kabul. I området (Mes Aynak) har arkeologer identifisert en ruinby fra buddhistperioden, som burde blitt beskyttet. Kobberinntektene vil bidra til å styrke Taliban.
Norges rolle. Opposisjonelle i landet lever med trusler og frykt mens Taliban i jakten på global velvilje fører en mykere politikk mot utenlandske individer og grupper. Afghanere flest vil tape på at andre kriser nå høster mer oppmerksomhet. De som vil forlate landet, møter hardere vilkår. Iran og Pakistan sender afghanske flyktninger – også aktivister og journalister – tilbake over grensen. Det er all grunn til å spørre om norske myndigheter vil følge andre nasjoners eksempel og akseptere flere forfulgte kritikere og ytrere som søker trygghet fra et regime verden sjelden har sett make til i nyere tid.
Takket være modige kvinner og menn som ennå utnytter skrumpende smutthull i Talibans murer, fins det en smule håp. Det får bli emne for en annen tekst.
Den 20. august arrangerer Norsk PEN i samarbeid med Den norske Afghanistankomiteen et møte om situasjonen i Afghanistan tre år etter at Taliban tok makten.
Tre år med Taliban: Hva har vi lært av Kabuls fall? – Norsk PEN
