Oslo 9. september: Gud i grunnloven – debatten: Hva ble sagt?
Den 9. September på Litteraturhuset holdt Norsk Pen sitt første seminar denne høsten
Under overskriften “Gud i Grunnloven”diskuterte deltagerne Grunnlovens § 2. Særlig delen som heter “Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv” ble gjenstand for spørsmål om hva denne bestemmelsen betyr for samfunnsinstitusjoner som skole, sykehus og omsorgsinstitusjoner, og hvorvidt det er slik at paragrafen først og fremst er et resultat av frykt for tap av nasjonal identitet i en globalisert verden.
I panelet satt tidligere statsminister og leder for Oslo-senteret, Kjell Magne Bondevik, pressesjef i Human-Etisk forbund Jens Brun-Pedersen, psykolog Berit Reisel og lege, skribent og tidligere leder av Muslimsk Studentsamfunn Mohammad Usman Rana. Ann-Magrit Austenå, styremedlem i Norsk PEN og generalsekretær i NOAS, ledet debatten.
Innledning ved leder i Norsk Pen, William Nygaard
Nygaard ønsker velkommen til seminaret, og kontekstualiserer § 2, som siden den først ble formulert i form av den såkalte “Jødeparagrafen” i 1814 har vært gjenstand for debatt, kamp og endring. Det er interessant å spørre seg om paragrafen i sin 200 år lange historie har sørget for en langsommere aksept av mangfold. Er § 2 tilstrekkelig, slik den står i dag, til å sikre full livssynsfrihet, spør Nygaard.
Jens Brun-Pedersen
«Har Gud noe i grunnloven å gjøre», spør debattleder Austenå. Vi nordmenn burde svare “selvsagt ikke,” mener Brun-Pedersen. Han stiller spørsmål om hva reaksjonene fra vestlige liberale demokratier ville vært om Egypt i arbeidet med sin nye grunnlov ga en bestemt sekt av islam en privilegert stilling i den. Kravet om inkluderende fellesverdier ville vært unisont, mener Brun-Pedersen. Allikevel har vi en tilsvarende paragraf i Norge. Den norske grunnloven burde stått som et fyrtårn i verden, men § 2 er ikke demokratisk, ikke moderne og den strider med FNs menneskerettighetskonvensjon, mener han.
Kjell Magne Bondevik
Hvorfor trenger vi Gud i grunnloven spør Austenå. Bondevik nyanserer dette. Gud var til stede, svært indirekte, i den gamle paragrafen. Etter Kirkeforliket i 2008, et forlik Bondevik minner om at ble vedtatt av alle partiene på Stortinget, fungerer § 2 som et verdigrunnlag og en kulturell ramme for en befolkning. Kristendommen er en del av norsk tradisjon, og å hevde noe annet er historieløst, mener Bondevik. Når humanismen får plass i § 2 er det et rimelig uttrykk for norsk historie og identitet. Hvis det oppstår diskriminering av andre livssyn skyldes det ikke Grunnloven, men er et resultat av feilaktig praksis.
Berit Reisel
Reisel er opptatt av Grunnlovens historie, og belyser de problematiske sidene av § 2 ved å gå tilbake til den opprinnelige formuleringen. De innbyggere som bekjenner seg til statens religion skulle være “forpligtede til at opdrage sine Børn i samme,” het det fram til 1964, og dette viser hvordan staten fra begynnelsen av har forsøkt å skape nasjonal enhet under en bestemt kristen trosretning uten å gi tilstrekkelig rom for andre livssyn. Det går for tregt, sier Reisel om arbeidet med å gjøre grunnloven inkluderende. Hun mener man har beholdt ideen om nasjonal uniformitet i en kristen tradisjon parallelt med økt religionsfrihet og dermed bygget inn et paradoks; religionsfrihet underlagt enhetstanken. Det kristne fellesskapet har fått plass i § 2, forteller hun, mens hun med et jødisk livssyn må helt til § 16 for å føle seg ivaretatt.
Mohammad Usman Rana
Fra et sekulært perspektiv er favoriseringen av kristendommen i Grunnloven vanskelig, sier Rana. Men det er allikevel viktig å understreke hva det står i § 2, nemlig arv. Kristen etikk er sentral i menneskerettighetene, og kristen arv er et fundament i norsk historie. Rana svarer også Brun-Pedersen at det vil være en utopi at land som Egypt med en sterk islamsk arv ikke vil peke på den i sin grunnlov. Rana tror videre at henvisningen til kristendommen kan virke inkluderende for andre livssyn, nettopp fordi det viser at man ikke er redde for tro. Dette vil kunne fungere beskyttende mot en form for aggressiv sekularisme som finnes i for eksempel Frankrike.
KMB
§ 2 er i sin helhet ajourført og moderne, mener Bondevik. Paragrafen er mer, og favner bredere enn bare kristen arv. Demokrati, rettsstat og menneskerettighetene er representert. § 2, med kristen arv og alt, har verdi som et lim som kan holde Norge samlet. Det blir kunstig å si kristendommen ikke er vår arv, mener han.
JBP
Limet vi trenger finner vi i menneskerettighetene, mener Brun-Pedersen. § 2 refererer kun til to av de flerfoldige livssynene vi har i Norge. Den er uttrykk for en flertallsidentitet. Majoriteten er som regel blind for egen maktutfoldelse, mener Brun-Pedersen, og det er tilfelle også her. Kristendommens særstilling virker tilforlatelig helt til du merker effekten av den selv, forteller han. Rettstat, demokrati og menneskerettigheter burde vært nok i grunnloven. Et fokus på arv gir oss en tilbakeskuende grunnlov.
BR
Reisel utdyper Brun-Pedersens betraktninger om majoriteten som premissleverandør. Hun forteller hun har vanskelig for å orientere seg i Grunnloven, all den tid hun i sitt livssyn ikke hører hjemme i fellesskapets § 2, selv om den angivelig skulle dekke alle. Hun forteller om en rapport som ble utarbeidet av Holocaustsenteret der det ble kartlagt på hvilke måter minoriteter mangler reel livssynsfrihet i Norge i dag. Da hun som styreleder skulle avlevere rapporten til daværende kulturminister Anniken Huitfeldt ble ikke Reisel møtt med takknemlighet for å ha kartlagt et samfunnsproblem, slik hun regnet med, men i stedet av et brøl om at nå fikk det være “nok krav,” forteller hun.
MUR
Rana problematiserer den kristne majoriteten Brun-Pedersen og Reise snakker om, og trekker fram at 44 prosent av befolkningen ikke tror på noen Gud. Han gjentar at faren for en aggressiv sekularisme lik den i Frankrike stadig er til stede, og at henvisningen til religion kan bidra til en åpen og rettferdig sekularisme i Norge, en sekularisme som er bevisst historie og individers valg av livssyn.
KMB
Bondevik stiller spørsmålstegn ved hvorvidt problemet Reisel tar opp eksisterer. Alle nordmenn havner i § 16, inkludert de kristne. § 2 konstaterer i stedet et faktum, nemlig at norsk tradisjon er kristen og humanistisk. Ja, svarer han til Pedersen, grunnloven ser bakover og står i en tradisjon, men den er også framoverrettet. Det er heller ikke slik at Gud trenger noen paragraf, sier Bondevik. § 2 er til for å bidra til å gi folket en identitet. Det blir feil å fjerne § 2, i hvert fall så lenge vi har religionsfrihet i Norge, mener Bondevik.
JBP
250 år etter at de skilte kirke og stat i USA er det flott å se at den norske regjeringen ikke lenger må tilhøre Bondeviks trossamfunn, sier Brun-Pedersen. Allikevel er det slik at vi fortsatt har religionsutøvelse i fellesskolen. Brun-Pedersen peker på at vi stadig ser barn sitte igjen i klasserommene, mens de andre er på juleavslutning i kirken, til tross for at loven krever et fullverdig alternativ. Det er en skam, sier han, og tilføyer at religionsutøvelse er foreldrenes domene, ikke skolens. Som det er i dag er det ikke de som skal i kirken som må melde seg på, men de som ikke skal som må melde seg av. Dette tvinger foreldre til å avsløre livssyn om de vil holde barna ute av en protestantisk kirke, noe som bryter med menneskerettighetene. Å ikke se dette og alle de andre eksemplene som utfordrer ideen om likestilling blant livssyn i Norge er enda et tegn på majoritetens blindhet. Å forsvare § 2 med at den kun henviser til norsk arv er enda et tilfelle av maktspråk, mener Brun-Pedersen.
Hva er egentlig det norske, skyter debattleder inn.
Brun-Pedersen mener det norske er i stadig forandring, men at det som burde være norsk er å vokte rettsstat, demokrati og menneskerettigheter.
MUR
Mohammad Usman Rana påpeker at han har det mest brukte fornavnet i Oslo i dag. Rana mener grunnlovsdebatten i Norge i dag er uløselig knyttet til islamdebatten. Han tror at “Gud” vil forsvinne ut av § 2 på lang sikt, men er opptatt av å vise at det har noen positive sider også.
KMB
Bondevik forteller han er glad for at det i det minste ikke er Gro Harlem Brundtlands “det er typisk norsk å være god,” som ble § 2. Bondevik er fornøyd med at noe varig om norsk identitet er tatt med i Grunnloven. Han mener paragrafen er en klok løsning for Norge, og viser til eksempelet Danmark der religion i grunnloven brukes for å forhindre en liberal innvandringspolitikk. Bondevik peker på at kristen etikk favner bredt og at nummer to til og med nummer ti av de Ti bud er universelle. Kristen etikk danner dessuten fundamentet i vestlig tradisjon, gjennom innflytelse på blant annet naturlovstenkningen.
Debattleder tar opp igjen Ranas kommentar om at grunnlovsdebatten er knyttet til islamdebatten, samt Bondeviks henvisning til Danmark og innvandringsfiendtlighet, og spør hvilken rolle islam spiller i denne debatten.
MUR
Rana mener han som nordmann og praktiserende muslim greier å forene disse til en norsk-muslimsk identitet. Han mener det går an å være lojal til demokrati, flagget og menneskerettighetene i Norge, og allikevel praktisere et alternativt livssyn til det kristne som nevnes i § 2. Han diskuterer tanken om å la nye innvandrere sverge en lojalitets-ed på Norges grunnlov. Rana forteller om erfaringer fra utlandet, særlig USA, der en slik nasjonal og minoritets-religiøs identitet er mye sterkere. Der er det vanlig å be for landet i moskeene. Det er det ikke her, og Rana mener norske muslimer mangler en del for å skape seg en solid identitet.
BR
Reisel påpeker at den norsk-muslimske minoritetsidentiteten er ny, mens jødene har 2000 års erfaring med å tilpasse seg i Europa. Hun forteller at den norske Grunnloven er for lite finmasket til å fange opp noe annet enn majoritetene. Hun stiller spørsmål til hva slags samfunn det er vi ønsker oss og mener grunnloven er problematisk fordi den ikke klarer å gi gode nok svar
MUR
Rana sier norsk-muslimer bør lytte til erfaringene til jødene og samfunnet forøvrig. Han berømmer Human-Etisk forbund for å være et forbilde for en ikke-fundamental sekularisme. Han kan allikevel ikke utelukke at tilstandene i Norge kan bli som de i Frankrike, og mener det er verdifullt med en paragraf i Grunnloven som kan beskytte mot aggressiv sekularisme.
JBP
Brun-Pedersen holder siste innlegg. Han mener beskyttelsen Rana etterlyser finnes i menneskerettighetene. Selv liker han ikke tanken på at innvandrere må sverge en ed, men understreker at grunnloven i et slikt tilfelle vil bli en syretest. Kan man forvente at en sikh eller en muslim vil kunne sverge på vår kristne arv, spør han. Nei, men det burde man kunne når det kommer til menneskerettighetene. Inntil det er disse man ville sverget på ligger vi langt etter som pluralistisk stat, mener Pedersen.
