Rasistisk, denne boka?
Mina Adampour har innklaget barneboka Sitronlimonaden av Hilde Henriksen og Helena Ohlsson for Likestillings- og diskrimineringsombudet. I et innslag på Dagsrevyen lørdag 14. september sier hun seg «lamslått over denne typen tekst» og mener at den er klart rasistisk. For alle oss som har lest boka og likt den, er Adampours lesing oppsiktsvekkende. Rasistisk, denne boka?
Sitronlimonaden handler om Nasir og mora, som kommer fra Syria og har bosatt seg i Norge. Nasir vil helst spille fotball med vennene sine, mora vil helst at han skal holde i hevd syriske tradisjoner. Det er altså en bok om en lojalitetskonflikt mellom en gutt som vil være som alle andre, og en mor som ikke vil være som alle andre norske mødre. Temaet er ikke ukjent og forfatter og illustratør beskriver hverdagssituasjoner som mange barn vil kjenne seg igjen i. Den blir også anbefalt av fornidlere med et flerkulturelt utgangspunkt. Boka ender nemlig med at Nasir finner seg til rette i begge roller. Slik sett er Sitronlimonaden heller en bok som med tilsynelatende «ukorrekte» fortegn i høy grad giennomfører et svært så politisk korrekt prosjekt. På Lesesenterets nettsider er det publisert to artikler om lesing av Sitronlimonaden sammen med barn. Lesingen kommer til helt andre konklusjoner enn Adampour.
Ytringsfrihet i barnelitteraturen presses fra mange kanter. Og det er mange eksempler. I land over hele Midt-Østen må forfattere og illustratører forholde seg til sterke statlige sensurinstanser. I Russland og Kina er sensuren en del av lovgivningen. I vestlige land er sensuren ikke tydelig i utgiverleddet, men den finnes. I USA er det foreldre og interessegrupper som fører kampanjer mot bestemte bøker i bibliotek og bokhandel. I Skandinavia brer det seg en tilsvarende trend. Bøkene kommer ut, men om de er «kontroversielle» kan de bli forsøkt stanset. Denne trenden bør bekymre, særlig når ulike kulturinstitusjoner innfører egne regler for hva som er akseptabelt, og disse reglene erstatter ytringsfriheten. Det er like stor grunn til bekymring når litteratur blir forsøkt stanset med kampanjer fra enkeltpersoner eller pressgrupper. Adampours utspill føyer seg inn i kampanjetrenden. Hun later ikke til å være helt klar over hvordan dagens barnelitteratur tar opp problemer som barn møter, slik Nasir eksemplarisk møter det i Sitronlimonaden.
Dersom institusjonaliserte formidlingsledd på initiativ av kampanjer bestemmer seg for å stanse en barnebok, er det ikke bare sensur de bedriver, de kan også komme i utakt med selve barnelitteraturen og barns måter å lese på. De tar det for gitt at barn leser slik voksne gjør. Det meste av leseforskning viser at det ikke stemmer. De tar det også for gitt at barn flest ikke er kompetente lesere. Og at en bok med tema som denne ikke blir godt belyst når den presenteres i skolen. Når voksne lar seg krenke av en barnebok er det som regel ikke boka det er noe feil med. Dessverre er det i slik uklar omsorg og formodninger om hva barn bør lese, at sensur av barnelitteratur trives best. Det forbauser at Mina Adampour ikke har fått dette med seg.
Av Dag Larsen, forfatter og leder av Litteraturutvalget i Norsk PEN.
Innlegg i Klassekampen 17. september 2019.
