Sultestreik er mot og vilje
Artikkel av PEN-medlem Gunnar Gjengset og generalsekretær Hege Newth om den sultestreikende ukrainske filmskaperen Oleg Sentsov. Han har sultestreiket i snart 4 måneder, tilstanden hans er kritisk. Artikkelen ble publisert på Dagsavisen den 4. september 2018.
4. september 2018
Sultestreik er mot og vilje
Den ukrainske filmskaperen Oleg Sentsov har sultestreiket i over hundre dager.
I over hundre dager har den ukrainske filmskaperen Oleg Sentsov sultestreiket fra sin fengselscelle i Russland. Helsetilstanden hans er svært kritisk. Gjennom sin advokat har han likevel formidlet at han vil fortsette sultestreiken helt til alle ukrainske politiske fanger blir løslatt fra russiske fengsler. Sentsov, som er best kjent for filmen «Gamer» fra 2011, ble i juli 2015 arrestert på Krim, anklaget for forsøk på terrorisme. Internasjonalt ble anklagene stemplet som fabrikkerte. PEN International mener at han ble fengslet utelukkende på grunn av sin opposisjon mot Russlands annektering av Krim. Likefullt ble han av den russiske militærdomstol dømt til 20 års fengsel. Han soner nå sin dom på fjerde året.
Under rettssaken fikk Sentsov støtte fra en rekke menneskerettighetsorganisasjoner og flere internasjonalt kjente filmskapere, som Pedro Almodovar, Ken Loach, Bela Tars og Wim Wenders, uten at dette førte frem. Sentsov gikk til sultestreik 14. mai i år i håp om at det kommende Fotball-VM skulle bidra til å legge press på de russiske makthaverne. Sultestreiken har nå vart i mer enn tre måneder. Sentsov er naturlig nok svært avkreftet og får kunstig næring ved hjelp av sonder.
Sammen med PEN International og PEN-sentre over hele verden, fordømmer Norsk PEN fengslingen av Oleg Sentsov. Flere brev er skrevet til russiske myndigheter der vi krever at han løslates umiddelbart. Samtidig ønsker vi å kaste lys over sultestreiken som legalt politisk våpen.
Sultestreik er en sterk form for protest. Dersom vi blir berøvet vår naturlige rett til fritt å ytre oss, faller retten til å oppleve oss som individ bort. Vi går til kamp om vi mangler brød og ordets frihet er det første som ryker i en krig. Derfor sies det at sannhet er krigens første offer. Det er følgelig slik at de som tyr til det ultimate offer, nemlig en sultestreik som våpen, går til krig for oss alle, når ytringsfriheten blir tatt fra oss. Sultestreiken er den mest effektive måten å vise all verden at vi kan avstå fra vårt daglige brød, når ytringsfriheten står på spill. Dette er sultestreikens etikk. Men sultestreikens estetikk er langt fra gloriøs.
I januar 1970 ble Norsk PENs medlem Gunnar Gjengset arrestert i Sovjetunionen, etter å ha deltatt i protester i Leningrad mot det sovjetiske regimets fengsling av forfatteren Yuli Galanskov og general og – interessant nok i dag – Krim-tatar general Piotr Grigorenko. De var begge fengslet for å ha skrevet kritisk om Leonid Breshnjevs regime i et Sovjet som målbevisst forverret det frie ords vilkår etter tøværet under Khrustsjov. For sine protester ble Gjengset dømt til ett år i straffeleir, men ble etter internasjonalt press og etter å ha gjennomført en sultestreik, løslatt etter en drøy måneds internering.
I boka «Under jernteppet», Aschehoug 1997, skriver Gjengset om sine opplevelser fra sultestreik og fangenskap. Og han forteller at det minste offeret er mangelen på mat. Etter 2-3 døgn vennes man til følelsen av sult – og for ikke å bukke under, lærer man seg å takle den. Men følgelidelsene er det få som kjenner til, og verst av dem er Tiden og Tomheten. Det hele blir bokstavelig – hva skal man fylle tiden med? Den sultestreikende blir ustoppelig eksponert for de lekreste matretter. Eller – simpel fengselskost fremstår som et fristende måltid. Likevel opplever den streikende daglige triumfer når han vinner over sulten, og samtidig over myndighetene.
Myndighetene svarer med fullstendig isolasjon. Den sultestreikende må ikke få vite om streiken blir kjent og eventuelt får støtte nasjonalt og internasjonalt. Men det vil streikeren alltid få vite. Et fengsel kan sperre kroppen inne, men ordet flyr fritt. Og hva skal de innsatte (og ansatte) ellers fylle fengsels-tomrommet med, annet enn spredning av livsviktige nyheter, samizdat, som det het i Sovjet. Nyheter kommer som hvisk, som skjulte beskjeder inn – i den boken som ganggutten har hentet, små papirlapper ut – skriblet ned på dopapir – diskret gjemt i den tomme koppen, for man må jo drikke – ellers dør man temmelig kvikt. Med advokaten lages et eget meldingssystem, og man lærer seg fort de kanaler som fins.
Derfor er det så livsviktig at vi som står utenfor forsyner den fengslede med ord om at vi vet om deg, vi kjenner kampen din, vi reiser oss i sympati og en dag skal vi dele et måltid – men nå er det først og fremst ordet vi deler. Vi må samle oss i kampen om det frie ord, og i dag sitter Oleg Sentsov på en celle nær nordkalotten og sulter seg langsomt ihjel for å forsvare det frie ordet. Han trenger vår støtte, og vi vet at støtte hjelper. For en vakker dag ble det også slutt på The Trouble i Nord-Irland, alle de som døde i sultestreiker, døde ikke forgjeves. Den ukrainske piloten Nadeshda Savtsjenko ble sluppet fri og returnert til Russland i 2016 etter en sultestreik. Det samme gjaldt medlemmer av Pussy Riot og aksjonister for Greenpeace, som ble sluppet fri før Olympiaden i Sotsji i 2014. I sommer gjennomførte folkevalgte i Serpukov, en liten by i Moskva-regionen, en 56 dager lang sultestreik mot en giftig søppelfylling nær en barneskole. Fyllinga ble kondemnert. President Putin må minnes om at makten er forgjengelig, men ordet består. Og vi kan minne om at det Sovjet som Gunnar Gjengset protesterte mot, er borte i dag.
Derfor fortsetter Norsk PEN, PEN International og en rekke andre menneskerettighetsorganisasjoner å protestere med full styrke mot fengslingen av filmskaperen Oleg Sentsov, ukraineren som er fengslet i russisk fengsel, og som nå har sultestreiket over 100 dager. Vi krever at han snarest slippes fri. For uten det frie ordet blir friheten en illusjon.
