Faksimile av Klassekampen, 15. september 2022. Salman Rushdie og William Nygaard på Aschehougs hagefest i 1992, året før attentatet på Nygaard.
Var Salman Rushdie kommet for å delta på en hagefest? Jeg snakker om den drapstruede forfatteren av romanen «Sataniske vers» som ayatolla Khomeini hadde utstedt en fatwa mot i 1989.
Enhver muslim som oppfattet romanen som blasfemisk, en fornærmelse mot troen deres, kunne ta livet hans med ayatollaen og hans gud i ryggen.
Tre år etter var Rushdie i Norge. De fleste som har noen erindring av eller oppfattelse om dette besøket, forbinder det med Aschehougs hagefest, som om Rushdie var kommet til Norge for å drikke vin og utfordre iranerne som holdt til noen hus bortenfor. Derfor denne artikkelen, for å utvide bildet.
Rushdie hadde levd ‘under jorda’ siden fatwaen ble proklamert. Nå hadde PEN International oppfordret sine medlemsorganisasjoner til å bidra til at forfatteren oppnådde støtte blant nasjonale politikere og statsledere. Før han kom til oss, var han i Danmark, men det var her i Norge vi fikk det store gjennombruddet.
Norsk PEN hadde invitert til et medlemsmøte der vi angivelig skulle diskutere EUs kulturpolitikk med Kjartan Fløgstad og Jahn Otto Johansen som innledere. Bare en liten håndfull mennesker visste at det var noe annet som skulle skje.
Vi var nitti personer til stede i Rådssalen i Rådhusgata 7, daværende Forfatternes Hus, da Salman Rushdie kom oppover trappa. Folk reiste seg i stor forbløffelse og klappet. Og Rushdie snakket om boka og situasjonen sin i 45 minutter.
Før han begynte, ble de tilstedeværende journalistene anmodet om å sette forfatterens liv over egen lyst til å løpe av sted og skrive en artikkel til neste dags avis. I stedet skulle hver og en få et eksklusivt intervju en av de kommende dagene, som ikke kunne stå på trykk før forfatteren var ute av landet. Alle respekterte dette, med unntak av VG. De publiserte en usignert artikkel.
Men det viktigste ved besøket var å få politikere til å ville treffe Rushdie.
William Nygaard var den eneste utenfor styret som hadde deltatt i dette arbeidet på forhånd. Det var han som forsøkte å få statsminister Gro Harlem Brundtland til å komme på PEN-møtet. Det lyktes ikke. Jeg kjenner ikke argumentene hennes. I stedet tok vi kontakt med daværende kulturminister Åse Kleveland. Hun fant det veldig problematisk å stille opp på noe som hennes regjeringssjef hadde avvist. Men hun skjønte hvor viktig dette var. Og det endte med at hun lovte å komme, dersom hun fikk med seg en annen fra regjeringa. Gudmund Hernes kom. De to satt sammen med møteledelsen under Rushdies tale i Rådhusgata 7.
Dagen etter traff han samtlige partiledere på Stortinget – med unntak av Gro.
Arbeidet rundt besøket skjedde i streng hemmelighet. Alt ble nøye gjennomgått med politiet, som hvor han skulle bo og hvor de diverse møtene skulle holdes. Salman Rushdie kom imidlertid ikke alene, han hadde med seg sønnen sin og kjæresten. Han hadde ikke møtt dem på lenge. Nå ville de gjerne ha litt ferie sammen. Vi fikk lånt ei hytte på ei øy. Der bodde den lille familien, med politiet i nærheten. Mens Rushdie traff politikere, var sønnen og kjæresten på Tusenfryd.
En kveld spiste vi middag hos en av støttespillerne, advokat Jens Kristian Thune, sammen med folk det var viktig at fikk møte den drapstruede forfatteren. Fordelen med leiligheten til Thune var at det fantes en bakdør med heis opp til den. Slik skulle vi unngå at uvedkommende så ham komme.
Ytringsfrihetspolitisk var Norgesbesøket svært viktig, både for det internasjonale arbeidet med å skaffe ham støttespillere, og for arbeidet i Norge. Snart var ytringsfrihet et ord som folk flest hadde et forhold til.
På denne tiden oppsto det krav, særlig fra ytre høyre, om at muslimer bosatt i Norge offentlig skulle ta avstand fra fatwaen. Det skapte en del misnøye, at enkeltmennesker som kanskje hadde levd i Norge i flere tiår skulle tre frem og ta avstand fra hva en ayatolla i Iran hadde sagt.
Samtidig ble det arrangert en del møter som handlet om «Sataniske vers» og forfatteres frihet til å skrive etter egne tanker og eget hjerte, og ofte dukket det opp noen fra den pakistanske diasporaen. De som tok ordet, så på seg selv som sekulære; de var vokst opp i en muslimsk kultur, men var uten noe nært forhold til religionen.
På den annen side: I løpet av denne tida ble jeg kontaktet av ei ung jente på videregående som ville intervjue meg om disse spørsmålene. Hun kom hjem til meg med håret dekket av det svarte tørkleet. Jeg serverte cola og solboller. Hun trakk opp en lapp fra veska; der sto det to-tre linjer fra Satanic verses. Og stemmen hennes var brått forandret til skarp og anklagende: Hvordan kunne jeg støtte noen som skrev noe sånt som dette! Hadde hun dessuten et våpen i veska? Situasjonen ble roet ned. Jeg fikk etter hvert vite at det var en slektning som hadde sendt henne.
Det hører med til historien at det pakistanske miljøet blant taxisjåførene i Oslo hele tiden skal ha hatt full oversikt over Rushdies bevegelser. Til tross for sikkerhetstiltakene våre. Men mannen reiste herfra i live.
Fremdeles er han det, etter tretti år, skjønt nå er det bare så vidt, etter det nylige mordforsøket i New York.
I forrige uke ble vår norske støtte på ny markert – ved at tjue forfattere leste opp hvert sitt korte stykke fra denne omstridte romanen. Det skjedde for øvrig der de sagnomsuste hagefestene finner sted – i anledning 150-årsjubileet til Aschehoug forlag.
