Tyrkias rettslige galskap
«Hva er vi tiltalt for? Vi er tiltalt for å kjenne noen menn som visstnok skal kjenne noen menn som kjenner til dem som visstnok skal stå bak kuppet. Er jeg skyldig hvis jeg kjenner naboen, som har en bror som skal ha drept sin kone?»
Juridisk pornografi
Slik lyder begynnelsen på den kjente, tyrkiske forfatteren Ahmed Altans forsvarstale mot anklagene som er rettet mot ham om at han skal ha noe med kuppforsøket i Tyrkia 15. juli i fjor å gjøre. Selv kaller han forsvarstalen sin for «Et portrett av en tiltale som juridisk pornografi». Vi kan ikke være sikre på at dommerne her nede forstår allusjonen til James Joyce.
Galskap
Og, kjære leser, jeg ber deg fortsette å lese, for her skal dere bli involvert i en rettslig galskap som er i ferd med å starte i Tyrkia. For saken mot Ahmed Altan og broren Mehmed Altan, også forfatter og journalist, er begynnelsen på en lang dags ferd mot en mørk natt i tyrkisk juridisk historie.
Etter kuppforsøket i fjor sommer er ennå ikke én dom felt, og sakene er først nå i ferd med å begynne. I kø står over 100.000 saker relatert til hendelsen!
I saken mot brødrene Altan er 17 personer gruppert sammen i én sak for å gjøre det mer effektivt. Flere av disse 17 har ingen ting til felles og kjenner hverandre ikke, de er tilfeldig slått sammen. Bare noen av dem er til stede i rettssalen, mange av dem er flyktet og allerede i eksil.
Twitter er det nye makt-mediet
Brødrene Altan ble arrestert 10. september i fjor og har sittet i varetekt siden, i det berømte fengslet Silivri, en times kjøretur vest for Istanbul.
Stikker du tilfeldigvis innom der, vil du bli presentert for vakter som stolt kan vise frem verdens største fengsel! Ikke bare det, men det er også det fengslet i verden som pr. i dag har flest journalister og forfattere fengslet, nå over 170 personer.
Selve arrestasjonen ble Altan-brødrene informert om gjennom en twittermelding som inneholdt en liste over «journalister som skal bli arrestert». Dagen etter ble dette gjentatt i pro-Erdogan aviser, og først deretter kom politiet og arresterte Altan-brødrene.
Tiltalen bekjentgjort i aviser
Like ille var det med tiltalen. De fikk beskjed om at den var hemmeligstemplet inntil den for en tid tilbake ble publisert i samtlige pro-regjeringsaviser – nok en gang. Først da fikk Ahmed Altan vite hva han var tiltalt for. Og hva er det? For å kjenne noen!
«La meg begynne med å spørre», åpnet Ahmed Altan i retten, «når ble det å kjenne noen akseptert som et bevis for en kriminell handling?»
Hovedbegrunnelsen for brødrenes deltagelse i kuppforsøket 15. juli er at de begge deltok i et direktesendt TV-show dagen før. Programmet heter ironisk nok Özgür Düsünce, på norsk Fri Tanke. Programmet kan fremdeles i sin helhet sees
på YouTube.
Snakket om kupp
Her snakker de om at president Erdogan ikke kan sitte ved makten svært mye lenger, at det vil komme et valg om to år og da er kanskje Erdogans dager talte. Likeledes snakker de også om mulighetene for et kupp, og at kupp er en del av den tyrkiske historien.
Dette snakket om kupp gjør at statsadvokaten mener de må ha visst om kuppet dagen etter, og at de dermed må ha vært deltagende. Den frie tanke og tale er blitt til den paranoide statens bekreftelse på kuppmakeri. Det er fristende å legge til at vi som har sett James Bond, vet at er man kuppmaker, så sitter man ikke og snakker om det på et talkshow dagen før.
Av dette er Ahmed og broren anklaget for å ville «styrte den tyrkiske regjeringen, hindre regjeringen fra å gjøre sine oppgaver, være medlem av en bevæpnet terroristorganisasjon og spre propaganda for en terroristorganisasjon». For dette kan de risikere en straff på tre ganger livsvarig fengsel + 5 år. At staten legger til fem år, viser hvordan den spiller på det irrasjonelle og tilfeldige.
En rettsparodi
Tiltalen mot Ahmed Altan er på over 200 sider, men det kan den fort bli når flere av vitnemålene og anklagene er kopiert inn flere ganger. Domstolen har tydeligvis ikke brydd seg om korrekturlesning.
Likeledes er Ahmed Altans forsvarstale på 119 sider, og heldigvis for oss fremmøtte utlendinger, oversatt til engelsk. Altans tekst er i seg selv et litterært verk over en rettsparodi som lett kan bli stående som et historisk dokument over denne epoken i tyrkisk historie. For til slutt er det litteraturen som overlever!
Skriver om kvinner, menn og Gud
Hvis noen har stilt seg spørsmålet hvem er egentlig denne Ahmed Altan? så kan jeg legge til at fire av hans bøker er oversatt til norsk, og nå, for en måned siden, mens forfatteren selv satt i fengsel, kom hans siste bok på norsk.
Oversatt av Ingrid Austveg Evans er Den siste leken en fryd å lese, om en forfatter som kommer til en landsby som i sin helhet styres av én mann, Mustafa.
Det er vanskelig ikke å lese boken som en allegori over dagens Tyrkia, samtidig som den er umiskjennelig altansk i beskrivelsene av den seksuelt frigjorte kvinnen og det vanskelige samspillet mellom mann og kvinne. Passasjene med samtalen med Gud om hvem som egentlig er den beste forfatter, Gud eller forfatteren selv, er smart gjort i et land hvor man skal skrive intelligent om religion hvis man vil overleve.
Ved godt mot
Hvem som vinner den siste leken er ennå ikke avgjort. I en samtale jeg hadde utenfor rettslokalet med sønnen og datteren til Ahmed Altan, kan de fortelle at faren er ved godt mot og har det etter forholdene bra.
Selv får de kun lov til å møte ham én time hver fredag, og alt de sier blir tatt opp og kan brukes mot faren. Men, som også sønn og datter sier, hans bøker er frie, de blir fortsatt oversatt til en rekke språk og reiser fritt rundt i verden.
Dommen over dommerne
I sin forsvarstale avslutter Altan med å sitere den engelske forfatteren John Fowles – om at alle dommere i verden til syvende og sist vil bli dømt for sine beslutninger!
Dommerne i Tyrkia vil ha mye å stå til rette for. Hver dag kommer det inn mellom 300 og 500 saker fra Tyrkia til menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Og her, i rettspalasset i Istanbul, har vi så vidt begynt.
Onsdag (21. juni) var det saken mot ni personer knyttet til den kurdiskvennlige avisen Özgür Gündem, torsdag fortsetter saken mot forfatteren Asli Erdogan, og deretter, på rekke og rad, saker mot over 100.000 andre – journalister, forfattere, lærere, sykepleiere, advokater og dommere.
Dommerne vil få en travel tid, og til syvende og sist er det ikke de som vil dømme, men som vil bli dømt.
