Uten pressefrihet, ikke noe demokrati
Redaktøren ser seg rundt i møterommet i et hotell i Istanbul. Det solide langbordet i tre er flankert av journalister og menneskerettsforkjempere, jurister og ytringsfrihetsorganisasjoner. Og tiltalte.
Av Ingeborg Senneset
Dette kan være en av deres siste kvelder i frihet. Vel, så fri som du er, når du ikke kan si det du mener, uten å risikere sanksjoner. Så fri som du er, når arbeidsplassen diner på ruinens rand og ikke kan lønne deg. Så fri som du er, når du morgenen etter må møte i retten, siktet for medvirkning til terrorisme. Så fri som du er, som kritisk reporter, tegner, kommentator eller kuriér i landet som fengsler flest journalister i verden. Ikke engang personen som laget te slapp unna.
«Vi er beleiret. Om et par dager kan jeg si hvor lang straffen blir.»
Flere av medarbeiderne i avisen Cumhuriyet har allerede sittet varetektsfengslet i mange måneder. En i 541 dager. Redaktøren er sikker på at de blir dømt. Forsvareren skulle ønske han kunne si noe annet, de humrer kort som en intern spøk mellom gamle kjente, men de vet. Et optimistisk estimat ligger på 7,5 år for alle 17 unntatt tre, som kan få kortere straffer. Aktor i saken har selv press på seg. Journalister er ikke de eneste som står i en stadig trangere tyrkisk tankekorridor: jurister, akademikere og politikere skvises samtidig.
Det er blitt sagt at 72 prosent av tyrkiske medier, da menes aviser, radio og TV, er eid eller kontrollert av myndighetene. Det tallet stemmer ikke lenger, sier sjefredaktøren. For etter et nylig oppkjøp av det største gjenværende mediehuset er andelen regjeringsvennlige oppe i 97 prosent. To uavhengige rapporter anslår at mellom 122 og 172 medie-medarbeidere sitter fengslet. Myndighetene mener det riktige tallet er tre. Av dem som ikke er fengslet, men i en rettslig prosess, er det sikkert også uenighet om antall. Medierapporten det henvises til rundt langbordet anslår at 520 journalister risikerer tilsammen 227 livstidsdommer.
Internasjonal oppmerksomhet og støtte blir flere ganger trukket frem som betydningsfullt for motivasjonog sikkerhet. Men bildet er ikke entydig. Saken mot Cumhuriyets ansatte har vært oppe i Den europeiske menneskerettsdomstolen. Forsvareren stiller et ikke så åpent, retorisk spørsmål ved hvorfor saksgangen har vært treg og resultatløs. Han tror ikke domstolen har ønsket å tråkke for hardt på tyrkiske tær. Menneskerettsdomstolen har feilet, mener advokaten: «Den har ikke oppfylt sin plikt. Dette må det europeiske folk være obs på.»
Ingeborg Senneset er journalist og forfatter og styremedlem i Norsk PEN. Hun er Norsk PENs utsendte observatør til rettssaken mot de 18 Cumhuriyet-medarbeiderne 24.-27. april 2018, i Silivri, Istanbul.
