Fra Evin-fengselet til Norge: Fatemeh er poeten som ikke tier
Fra de skyggefulle korridorene i det beryktede Evin-fengselet i Teheran, til klasserom og litterære salonger i Norge, har Fatemeh Ekhtesari levd et liv få kan forestille seg.
NAVN: Fatemeh Ekhtesari
VIRKE: Poet
LAND: Iran
FRIBY: Lillehammer
I 2017 fikk Fatemeh Ekhtesari opphold i Lillehammer, Norge, gjennom Fribyordningen, som gir ly til forfulgte kunstnere, forfattere, aktivister og journalister.
Poeten som en gang ble sensurert, forfulgt og forbudt i hjemlandet Iran for sin fryktløse utforskning av kropp, begjær og frihet, leser nå sine dikt på norske scener. Men selv her, møter stemmer som hennes nye utfordringer.
Fatemeh Ekhtesari kom til Norge gjennom fribyordningen i 2017. Foto: Linda Bournane Engelberth Aschehoug
Prisen for å være forfatter
Ekhtesaris mot er en påminnelse om hva kampen for frihet kan koste. I Iran ble hennes første bok, A Feminist Discourse Before Cooking Potatoes, forbudt. Vennene hennes ble arrestert, torturert eller drept under opprøret i 2009.
– Jeg visste fra tenårene av, at det ikke var mulig å leve fritt, at det ikke engang var fritt å være meg selv
Hun ble også satt i fengsel i Evin-fengselet, hvor hun tilbrakte to lange år.
– Jeg visste fra tenårene av, at det ikke var mulig å leve fritt, at det ikke engang var fritt å være meg selv, minnes hun: Og selvfølgelig har det en pris å være en uavhengig forfatter.
Hennes reise begynte på et uventet sted: en jordmorklinikk.
Kvinnekroppen som litterært utgangspunkt
Fatemeh er utdannet jordmor og ser på sine tidlige medisinstudier som uatskillelige fra poesien sin.
– Studiefeltet mitt, jordmorfaget, brakte meg nærmere kvinner. Det gjorde det mulig for meg å se kvinner fra mange vinkler, å forstå kroppene deres og livserfaringene deres dypere, og å være vitne til deres smerte og kamp, forklarer hun.
– Kanskje en av grunnene til at kvinnefiguren og kvinnekroppen er så sterk i diktene mine, er denne lange, levde fortroligheten med ulike sider ved kvinneligheten.
Fatemeh Ekhtesari er aktiv også ved siden av skrivekunsten.
Hun utfordrer den vanlige oppfatningen om at jordmorfaget kun handler om skapelse og liv.
– Det er sant, men det er bare femti prosent av det. Den andre halvparten, som sjelden blir diskutert, handler om kvinnens kontroll over sin egen kropp: prevensjon, abort, og, i tillegg til det, orgasme og nytelse. For meg hører disse tingene like mye hjemme i poesien som skapelsen, kanskje enda mer.
Farlig motstand mot regimet i Iran
Fatemeh Ekhtesari under forestillingen “Songs of Resistance” i Stavanger konserthus høsten 2025. Foto: Marie Von Krogh
Hennes poesi er ikke bare intim, men også opprørsk.
Hun husker øyeblikket da hun oppdaget at skriving kunne være både en form for motstand og selvuttrykk:
– Første gang, var da min første bok ble nektet utgivelse. Spørsmålet er hvorfor disse diktene ble sensurert, og svaret er at de ikke bare var personlige uttrykk. De snakket, i et fritt språk, om et fritt liv.
Motstanden hennes, medførte reell fare.
Under opprøret i 2009 så hun venner forsvinne inn i fengsler, noen av dem kom aldri tilbake. Hun ble også fengslet i Evin, hvor frykt og usikkerhet ble hennes daglige følgesvenner.
– Det var veldig vanskelig å være den samme personen etterpå, minnes hun.
– Men det var selve skrivingen som frigjorde meg fra det usynlige fengselet som klamret seg til huden min etter Evin. Bare å se et navn kunne gjenopplive den fryktløse ånden som en gang leste og skapte uten å nøle, den jeg trodde jeg hadde mistet for alltid.
– Det var selve skrivingen som frigjorde meg fra det usynlige fengselet som klamret seg til huden min
Hun tilskriver sin overlevelse til fellesskapet.
Undergrunn og fellesskap
– Da jeg begynte på skriveverkstedene ledet av litteraturlæreren min, Mehdi Mousavi, ble jeg en del av en litterær gruppering. Vi leste, lærte, støttet hverandre og jobbet sammen. Den følelsen av fellesskap ga oss energi til å fortsette. I Iran er undergrunnslitteraturen sårbar og hemmelighetsfull, men likevel levende, opprettholdt av forfattere og lesere som nekter å tie.
– I Iran hadde jeg to typer publikum: begge var lidenskapelige, begge var ekstreme. Den støttende gruppen fulgte arbeidet mitt med bemerkelsesverdig entusiasme, mens den motstående gruppen, som vanligvis var på linje med regimet, reagerte med fornærmelser, trolling og sensur.
I Norge skjer slike ekstreme reaksjoner nesten aldri.
Leserne mine her engasjerer seg rolig og respektfullt. De stiller spørsmål, og noen ganger, når jeg leser på persisk, ser jeg dem gråte stille. Det er en forbindelse vevd av stillhet og følelser.
Aktivisme og bevisstgjøring
Fatemeh Ekhtesari finner håp i litteraturen, og livet.
Hennes aktivisme strekker seg utover sidene.
Hun jobber frivillig for PEN International og Norsk PEN, som hun omtaler som et viktig verktøy mot autoritære regimer.
– PEN er ikke bare en institusjon, det er et tilfluktssted for ord … Disse organisasjonene kan utfordre diktaturer ved å stille spørsmål om kunstnerisk frihet og kunstneres frihet.
– PEN er ikke bare en institusjon, men et tilfluktssted for ord
Selv midt i massehenrettelser, ulovlige fengslinger og den ubarmhjertige undertrykkelsen av kvinner og menneskerettighetsaktivister i Iran, nekter hun å miste håpet.
Håpet, insisterer hun, kommer fra å kunne skape bevissthet.
– Gjennom Den Kulturelle Skolesekken besøker jeg mange skoler over hele Norge. Å høre de få, dype spørsmålene, å føle at noe i dem fortsatt banker for kunnskap, å vite at diktene og ordene blir med dem når de går hjem; det alene gir meg håp.
Friby i fare: – Bekymringsfullt signal om hva Norge prioriterer
I Regjeringens budsjettforslag i oktober, har regjeringen foreslått kun 100 kvoteflyktninger, ned fra nåværende 500 personer, et allerede rekordlavt tall. Reduksjonen kan få dramatiske konsekvenser for Fribyordningen, som Fatemeh er en del av. Hun er en av dem som har reagert kraftig på forslaget.
Nyheten om at den norske regjeringen reduserer kvoten for flyktninger er virkelig bekymringsfull, sier hun.
– Det handler ikke bare om å stenge dørene for noen få, det sender også et signal: At frihetens stemme og ansvaret for å stå imot undertrykkelse, ikke lenger er en prioritet for Norge.
– Det handler ikke bare om å stenge dørene for noen få, det sender også et signal: At frihetens stemme og ansvaret for å stå imot undertrykkelse, ikke lenger er prioritert. Å la denne ånden forsvinne, vil ikke bare stilne noen få enkeltstemmer, det vil bringe taushet over en del av det som gjør Norge til en stemme for andre.
Foto: Linda Bournane Engelberth, Aschehoug.
Håp for hjemlandet, kunsten og livet.
Hun ser det iranske samfunnets mot gjenspeiles i små, men dyptgripende handlinger av motstand på nettet og på gata.
– For femten år siden, da jeg la ut et bilde av meg selv uten hijab på Facebook, reagerte folk med sinne. I dag er det samme samfunnet modig nok til å gå uten slør på gata til tross for den høye prisen, og viser at retten til å bestemme over sin egen kropp tilhører bare en selv.
– Litteratur er ikke bare kunst, men selve livet. Avvist, gjenvunnet og feiret.
Fra fødselsavdelinger til fengselsceller, fra underjordiske verksteder til norske klasserom, er Ekhtesaris poesi en kontinuerlig dialog med frihet, motstandskraft og kroppene som lever den.
I hennes ord, er litteratur ikke bare kunst, men selve livet.
Avvist, gjenvunnet og feiret.
