Nasser Ahmedin Mohammed er Oslos nye fribyforfatter. Her fra mottakelse i Oslo Rådhus, januar 2025. Foto: Kristian Ulyses Andaur/Deichman.

27.02.25 – KIYYA BALOCH

Fribyforfatter Nasser Mohammed: – Født på ny i Norge.

Nasser Ahmedin Mohammed er hovedstadens nye fribyforfatter. Bli kjent med journalisten, forfatteren, oversetteren og akademikerens historie – i vår nye spalte Månedens fribykunstner.

– Jeg valgte ikke min første fødsel! Jeg ble kastet inn i et land jeg aldri valgte, inn i et liv preget av tørke, traumer og krig. Jeg ble født inn i vanskelige omstendigheter, der frykt og lidelse var mine første følgesvenner, sier den eritreiske forfatteren, oversetteren og radiojournalisten Nasser Ahmedin Mohammed.

I september 2024 kom Nasser til Oslo og Norge gjennom Fribyordningen, etter å ha mottatt alvorlige dødstrusler mens han bodde som flyktning i Uganda.

Nasser jobbet som journalist med et kultur- og kunstprogram i Informasjonsdepartementet fra 1998 til 2000. Samme år, i 1998, brøt grensekrigen mellom Eritrea og Etiopia ut, noe som forsterket de politiske spenningene i regionen.

I 2001 slo den eritreiske regjeringen brutalt ned på mediene, men denne blodige konflikten ble i stor grad overskygget av terrorangrepene i USA 11. september. Etter grensekonflikten anså den eritreiske regjeringen uavhengige medier som en trussel mot sin kontroll og forbød all fri presse som en del av en bredere aksjon mot politisk dissens.

Journalister ble spesielt utsatt, da de ble sett på som opposisjonelle stemmer som kunne avsløre myndighetenes undertrykkelse og utfordre statens narrativ. Nasser Ahmedin var blant dem som led under denne omfattende undertrykkelsen.

Oppmuntret av venner i Norge søkte han om hjelp hos ICORN (International Cities of Refuge Network, som organiserer den internasjonale Fribyordningen). Han fikk til slutt plass, og ble tildelt Oslo som sin friby. Fremme i Norge beskriver han seg selv som trygg, fri, full av håp – ja, nærmest som å ha blitt født på ny.

– Å komme til Norge føltes som en ny fødsel! Et oppbrudd fra en fortid fylt av krig, frykt og skyggene av tortur. Her føler jeg meg for første gang virkelig uavhengig. Jeg er overveldet, men likevel frigjort, og endelig kan jeg puste, sier han.

– Her føler jeg meg for første gang virkelig uavhengig. Jeg er overveldet, men likevel frigjort, og endelig kan jeg puste.

Nasser Ahmedin Mohammed i sin nye hjemby, Oslo. Foto: Kiyya Baloch

Fribyene gir en trygg havn til forfulgte ytrere. Les mer om Fribyordningen og Norsk PENs rolle

Nasser hjemland Eritrea har i flere tiår vært rammet av krig og konflikt. Samtidig har regimet utpekt seg som en versting på de fleste globale presse- og ytringsfrihetsindekser.

Brutal krig

Krigen som brøt ut mellom Etiopia og Eritrea i 1998 om grensebyen Badme, krevde så mange som 100 000 menneskeliv og drev over en million mennesker på flukt. For de fattigste lokalsamfunnene på begge sider av grensen – to av verdens fattigste land – var krigens omkostninger enorme.

Nasser var blant de millionene som ble rammet av krigen. Samtidig har han kjent diktaturets undertrykkelse av ethvert forsøk på fri meningsytring på kroppen. Siden 1990-tallet har livet hans vært preget av traumer og en konstant frykt for å bli fengslet, kidnappet, torturert og drept.

Et land uten pressefrihet

I Reportere uten grenser (RSF) sin pressefrihetsindeks ligger Eritrea på en stabil sisteplass. Det finnes ingen uavhengige medier i landet.

Committee to Protect Journalists (CPJ) har i en årrekke rangert Eritrea som et av landene i verden som fengsler flest journalister. Ifølge deres tall fra 2024, sitter 16 journalister som ble fengslet mellom 2000 og 2005, fortsatt fengslet i Eritrea i dag.

Landet er den syvende verste lovbryteren når det kommer til å fengsle journalister, sammen med Iran og Vietnam. Mange av journalistene som sitter fengslet i Eritrea, har sittet fengslet i flere tiår uten tiltale.

Skjermdump, CPJ 2024 Prison Census, cpj.org

Ifølge CPJ gir eritreiske myndigheter vage og inkonsekvente begrunnelser for arrestasjonene. De anklager journalister for statsfiendtlige konspirasjoner, forbindelser til utenlandsk etterretning, unndragelse fra militærtjeneste eller brudd på pressereglementet.

I noen tilfeller har myndighetene til og med benektet de fengslede journalistenes eksistens.

– Fryktet jeg kunne bli den neste

– I Eritrea var jeg alltid redd og skjelven fordi jeg trodde jeg kunne bli den neste. Hver gang jeg så venner på gata, sa vi til hverandre: “Å, du er fortsatt her – i live, ikke kidnappet ennå”, forteller Nasser.

Hver gang jeg så venner på gata i Eritrea, sa vi til hverandre: “Å, du er fortsatt her – i live, ikke kidnappet ennå”

Han sier det ikke finnes noe begrep om å være en fri mann i Eritrea.

Ikke minst på grunn av landets strenge militære verneplikt. Nasjonaltjenesten, som både omfatter militær trening og samfunnstjeneste, gjelder for alle mellom 18 og 40 år og skal i teorien vare i 18 måneder. Men i praksis kan den vare i flere tiår og i verste fall livet ut.

– Når du fyller 18 år, eier du ikke lenger livet ditt. Det er staten som eier deg. Den trener deg opp til å bli en soldat på heltid, et tannhjul i maskineriet. Du må bli et instrument for staten. Du må glemme din egen fremtid og skjebne.

I 2010 tvang disse omstendighetene Nasser til å ta den vanskelige beslutningen om å flytte til et annet utrygt land, et land som var preget av fattigdom, lovløshet, dårlig styresett og krig: Øst-Sudan.

– Jeg hadde ikke noe annet valg enn å forlate Eritrea for enhver pris, sier Ahmedin. Han flyttet til Øst-Sudan, men kunne ikke bli der lenge.

– Den eritreiske regjeringen hadde enorm innflytelse i regionen, og jeg fryktet å bli kidnappet og utlevert tilbake til Eritrea, forteller han. Det var da han tok en annen vanskelig beslutning, nemlig å flykte til Etiopia.

Eksil i Etiopia: Hardt, men tryggere

Nasser bodde først i en flyktningleir i Mai-Ani, der forholdene var elendige. Livet var vanskelig, men noe tryggere.

– Leiren var overfylt av flyktninger. Det var ikke nok vann, mat eller husly. Det fantes ingen rekreasjonssentre. Livet var elendig. Du måtte stå i lange køer bare for å få 30 kilo hvete og litt olje og rasjoner som skulle vare i en måned, forteller han.

Han var heldig som fikk økonomisk støtte fra onkelen sin. Onkelen sendte ham 100 dollar i måneden – et beløp som gjorde en betydelig forskjell i livet hans.

– Jeg ville ha dødd uten støtten fra onkelen min. Jeg var adskilt fra foreldrene mine og søsknene mine. Livet var hardt. Været var brutalt. Vi tilbrakte hele dager og netter på samme sted. Og du ble hele tiden minnet på at du var flyktning i dette landet, sier han.

I slutten av 2010 begynte han på et masterprogram i filosofi ved Addis Abeba-universitetet, hvor han ble uteksaminert i 2013. Det var i denne perioden han startet sitt virke som oversetter.

Oversatte bok om opposisjonelle

I løpet av studietiden oversatte han den amerikanske forfatteren Dan Connells bok Conversations with Eritrean Political Prisoners til et lokalt språk under pseudonym.

Boken tar for seg eritreisk politikk gjennom intervjuer med fem regjeringskritikere, tidligere embetsmenn og tidligere ledere for frigjøringsbevegelsen, som forsvant i Eritreas fengselssystem kort tid etter at de hadde ytret seg. Siden den gang har ingen av dem blitt sett eller hørt fra.

I 2018 ble identiteten hans som oversetter blåst, og det ble kjent at mannen bak pseudonymet var Nasser. Da startet nye vanskeligheter.

Spionanklager og drapstrusler

Kort tid etter ble det organisert kampanjer mot ham i sosiale medier. Tilhengere av den eritreiske regjeringen krevde ham drept og beskyldte ham for å være en utenlandsk agent og en brikke for fiendtlige etterretningsorganisasjoner. Noen stemplet ham til og med som spion for etiopiske myndigheter.

Den nådeløse trakasseringen på nettet satte ikke bare livet hans i fare, men gikk også hardt utover hans mentale helse.

Doktorgraden som aldri ble noe av

På samme tid hadde Ahmedin fått tilbud om å ta en doktorgrad ved universitetet i Makerere Kampala i Uganda, en sjanse han så på som en ny start.

– Jeg var beæret over å få være sammen med gode forskere. Det var det beste som skjedde med meg før jeg kom til Norge. Doktorgraden krevde omfattende forskning og lesing, sier han.

Men trakasseringen og drapstruslene på nettet ble et stort hinder, og gjorde det nesten umulig for ham å fortsette studiene.Da krigen igjen brøt ut mellom Eritrea og Etiopia i 2020 var det dypt rystende for Ahmedin.

– Jeg ble traumatisert av nyhetene fra Nord-Etiopia. Det var uutholdelig, og jeg kunne ikke fortsette doktorgraden min.

PEN Eritrea ga håp

I denne perioden var han også aktiv i PEN Eritrea, et PEN-senter i eksil som mobiliserer og støtter mange i samme situasjon som ham.

Det var venner fra PEN Eritrea som rådet ham til å søke på ICORNs residensprogram, altså fribyordningen.

– De holder liv i flammen. De åpner muligheter. De inspirerer til samhold og engasjement, sier han om PEN Eritrea.

– De holder liv i flammen. De åpner muligheter. De inspirerer til samhold og engasjement

Følelse av tilhørighet

Å ha kommet til Europa, sier han, ser han på både som en utfordring og en mulighet.

– Jeg er overveldet av mange grunner. Nordmenn er snille, forståelsesfulle og kjærlige. Etter å ha levd et liv fullt av trusler, isolasjon og traumer fra krig og konflikt – så mye hat – følte jeg meg verdsatt og godt behandlet da jeg kom til Norge.

25. januar 2025 ble Nasser offisielt ønsket velkommen til Oslo under en mottakelse i Oslo Rådhus. I sin hilsningstale benyttet han anledningen til å snakke om den autoritære nasjonalismens ødeleggende kraft. Foto: Kristian Ulyses Andaur/Deichman.

Norge har åpnet en verden av muligheter, sier han. Han sier han skulle ønske han hadde kommet til Norge i 20-årene.

– Jeg føler meg ikke som en flyktning her. Jeg har et veldig komfortabelt liv. Jeg møter interessante mennesker. Jeg føler meg som en borger. I Etiopia var jeg fri, men følte meg alltid som en flyktning. Her i Norge får jeg ikke det inntrykket.

I Etiopia, sier han, må flyktningene leve i leirer blant tusenvis av mennesker eller som byflyktninger, men å finne en jobb, selv en enkel jobb, var en fjern drøm.

– Du føler det hvert øyeblikk. Du må gå med flyktningkort. Du har ikke lov til å jobbe. Du blir hele tiden minnet på din status.

Ut i lyset

– Da jeg landet i Oslo, ble jeg ønsket velkommen med blomster. Jeg ble så overveldet. Jeg spurte til og med: «Er disse blomstene til meg? Og kvinnen sa: «Ja, de er til deg».

Han reflekterer over sitt nye liv med en kraftfull metafor:

– Hvis du tar noen ut av et fangehull og ut i dagslyset, hvordan tror du de vil føle seg da? Dette er den beste beskrivelsen på min erfaring.

Hvis du tar noen ut av et fangehull og ut i dagslyset, hvordan tror du de vil føle seg da?

Til tross for tryggheten og sikkerheten i Norge, erkjenner Nasser at traumene fra fortiden hans ikke forsvinner over natten.

– Å komme fra et land herjet av krig, traumer og konflikt til et land med et sterkt demokrati og sterke menneskerettigheter, er en helingsprosess som tar tid. Men jeg har store forhåpninger om at alt dette en dag vil forsvinne.

Fra Nassers mottakelse i Oslo Rådhus, 25. januar 2025. Fra venstre: Jørgen Frydnes, generalsekretær i Norsk PEN, Ingeborg Kværne, nasjonal fribykoordinator, Norsk PEN, Nasser Ahmedin Mohammed, Merete Lie, bibliotekssjef for Deichman i Oslo, Sigrun Aas, fribykoordinator Deichman.